SV: Selektiv hukommelse
Nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell, tar et prisverdig oppgjør med deler av eget parti. Han er særlig kritisk til landsstyrets erklæring om Ukraina, som ikke fordømte Russlands forehavender, men snarere la skylden på Nato. Solhjells gjennomgang av SVs historie, og særlig partiets utenrikspolitiske strategi «den tredje vei», er ikke like imponerende, skriver Bård Larsen i Dagsavisen.
Publisert: 8. oktober 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
I sin kronikk i Dagsavisen fredag, tar nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell, et prisverdig oppgjør med deler av eget parti. Han er særlig kritisk til landsstyrets erklæring om Ukraina, som ikke fordømte Russlands forehavender, men snarere la skylden på Nato. Solhjells gjennomgang av SVs historie, og særlig partiets utenrikspolitiske strategi «den tredje vei», er ikke like imponerende.
Solhjell skriver: «Det tredje standpunktet var derfor å ta standpunkt ut frå same krav til folkerett, demokrati, menneskerettar og nedrusting uansett kva land som stod for ei handling, ikkje ut frå kva lag du var på. Det var å sjå at det finst alvorlege feil både i aust og vest, og vere villig til å påpeike dei like klårt uansett kven som stod for dei. » Her tar Solhjell ganske feil. Motstanden mot venstreautoritær påvirkning i partiet var ikke særlig konsekvent. Mange delte verden inn i dikotomien «sosialisme eller kapitalisme», og ikke (til tross for grusomheter og krigsforbrytelser også på vestlig side) mellom diktatur eller demokrati. Faktisk har jeg problemer med å se at Solhjell selv tror på framstillingen.
I boken «Solidaritet på ny» skriver han nemlig noe annet: «Då SF vart stifta i 1961, var det med avstand til den kommunistiske tradisjonen og med eit eksplisitt demokratisk program, og det var i like eksplisitt opposisjon til mangelen på openheit og takhøgd i Ap. Like fullt var det frå starten av med enkelte som hadde eit uklårt tilhøve til diktatura i Aust-Europa. På 70-talet gjekk det særleg gale, slik Frank Rossavik viser på ein god og diskuterande måte i si bok om SV.» Her er altså tonen langt mer nyansert, selv om det også her kan innvendes flere forhold.
Stein Ørnhøi, Berge Furre, Knut Løfsnes, Berit Ås, Finn Gustavsen og Torolv Solheim reiste til diktaturer og ga dem gode skussmål. Alle var eller ble ledere av partiet, så helt usentrale var de åpenbart ikke. Mange av turene var for øvrig finansiert av de lokale kommunistpartiene, noe SF/SV-ledelsen holdt tett om.
Det er heller ikke helt korrekt at partiet ble stiftet med «avstand til den kommunistiske tradisjonen». En årsak til at Berge Furre og andre ble ekskludert fra AUF i 1959, var spørsmålet om hvilke relasjoner man skulle ha til de sosialistiske partistatene. Furre og andre radikale pleiet blant annet nære kontakter med det østtyske kommunistpartiets ungdomsorganisasjon. Partiets første leder, Knut Løfsnes, vakte oppsikt da han i 1962 holdt en tale fra verdenskongressen i Moskva hvor han hyllet Nikita Khrusjtsjovs utenrikspolitikk. Løfsnes var en tid også korrespondent for østtysk radio. SV gikk i valgforbund med moskvaortodokse og Kremlfinansierte NKP i 1973-75.
Det var neppe uttrykk for et tredje standpunkt. En slik allianse var så fjernt fra det Solhjell framhever som SVs standhaftige prinsipp om «folkerett, demokrati, menneskerettar og nedrusting» som det var mulig å komme i partifaunaen den gang.
Ny tid og sentrale Svere hyllet Ceausescu og Kim Ilsung og sprøytet eder og galle over borgerpressa som skrev «løgner» om landene. Landsmøtet i 1977 vedtok en resolusjon til støtte for Pol Pot. SVs partisekretær Rune Fredh var «inderlig forbannet» over «den vestlige presses bevisste meningsterror» om Nord-Korea. I deler av SV-miljøet ble båtflyktningene fra Vietnam møtt med dyp skepsis. Sosialistlandene var ifølge SV langt fra perfekte, men likevel det nærmeste man kom en reell sosialistisk utvikling. USA og NATO var ifølge SVs program den største trusselen mot verdensfreden, mens sovjetkommunismen og de østeuropeiske statene skulle kritiseres broderlig. Dag Seierstad understreket at: «Vi må rette søkelyset mot Sovjetsamfunnet – ikke for å bedømme det mot ideelle krav, men for å fastslå Sovjetsamfunnets plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.»
De mange kontaktene i østerled var nok for enkelte også forsøk på dialog som alternativ til den kalde krigens fiendskap. Men i praksis er dette bare en halv sannhet fordi partiet så ofte og så grovt tråkket feil.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 8.10.14. Se også:
IDEALISTENE – Venstresidens reise i det autoritære
IDEALISTENE handler om politiske pilegrimer, klakører for totalitære og autoritære regimer, den radikale venstresidens svart-hvite verdenssyn og svermeriet for autoritære og totalitære stater. Ikke minst handler den om moralsk selvrettferdighet og en manglende toleranse for annerledes tenkende.
Venstresidens lefling med kommunistiske stater var ikke bare en avstandslek med ord og symboler: Regimene eksisterte i virkeligheten, og ofrene var mennesker av kjøtt og blod. Venstreorienterte medløpere valgte bort friheten til fordel for dogmene. Men de valgte aldri bort sin egen frihet.