Propaganda og regimekitsch

Traavik hevder at hans kritikere ikke ønsker dialog med Nord-Korea. Men i den grad man skal bygge bro, må sivilsamfunnet inkluderes. Traavik, på sin side, har altså valgt å samarbeide, ganske ukritisk, med den nordkoreanske statsmakten. Det er vår hovedinnvending, skriver Bård Larsen i Morgenbladet.

Bård Larsen

Publisert: 4. juli 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Praten mellom Morten Traavik og Anders Heger i Morgenbladet de siste to ukene har i en viss grad handlet om Civita. La meg derfor oppsummere noen forhold rundt vår part i saken.

Traavik mener at Nord-Korea er mer enn mediesjablonger og at landet ikke må isoleres. Så langt, så bra. Mer problematisk blir det når Traavik pleier kontakt direkte med regimet og fremstiller Nord-Korea med den propaganda og regimekitsj vi kjenner så godt fra før.

Civita, og særlig jeg, har fulgt Traaviks Nord-Korea-prosjekter (på grensen til det monomane, vil noen mene) fordi det er et politisk prosjekt og fordi kultur også er makt. Når store kulturinstitusjoner gir tiltagende støtte til Traaviks samarbeid med nordkoreanske myndigheter får saken en ekstra dimensjon. Adressaten for kritikken vår har altså ikke vært Traavik alene, men også offentligheten og de store kulturinstitusjonene.

I FNs rapport (2014) omtales Nord-Korea som uten ”parallell i den moderne verden», med ”slående likheter med forbrytelser naziregimet gjorde seg skyldige i.” Traavik mener FN ”hitler” og ødelegger dialogen med landet, uten å kommentere hva som er galt i FNs analyser. Å beskrive nordkoreanske fangeleire som konsentrasjonsleire er også hitling, sier Traavik, som ikke vil diskutere på ”slike premisser”. Man bør kunne føre én seriøs debatt og forklare – slik at også andre forstår – hvorfor det er viktig og riktig å gjøre det man gjør, som for eksempel hvorfor ikke Nord-Korea kan beskrives i slike termer.

Den nordkoreanske nasjonalismen er uhyre aggressiv og er selve dreiepunktet i den totalitære statsforfatningen. Når nordkoreanere sendes i fangeleire er det først og fremst for å ha utvist mangel på patriotisme – helt uavhengig av «forbrytelsens» art. Derfor er heller ikke betegnelsen ”nasjonalsosialisme” helt forkjær om den uhellige alliansen av pervertert sosialisme, ideer om raserenhet og fanatisk nasjonalisme som utgjør dagens offisielle Nord-Korea.

”Hitlingen” er et avgjørende moment i politianmeldelsen av Civita. Vi påstår at han er medløper for ”et nazilignende regime”, hevder han, og krever ”bevis”. At Nord-Korea er sammenlignbart med det verste er godt dokumentert. Hvorvidt Traavik tjener Pyongyangs sak er selvsagt ikke empirisk beleggbart. Det er et argument, slik Traavik hevder at jeg er ”diktatorens beste venn”. Det er opp til offentligheten å vurdere slike debattinnspill, og ikke rettsvesenet.

Morten Traavik er ingen dårlig kunstner, sett fra legmannsposisjon. Og han er uhyre dyktig til å promotere sitt virke. Det så vi med prosjektene Pimp My Aid Worker og Miss Landmine. Selv synes jeg dette er prosjekter som har vært både tankevekkende og interessante. Men så har altså Traavik denne gang valgt et grep som han visste ville balansere på en knivsegg, for å si det forsiktig: Nemlig den nordkoreanske katastrofen som utspiller seg foran øynene våre. Og det gjør han gjennom omfattende kulturutveksling med overgripernes myndigheter. Traavik var inneforstått med at dette ville vekke oppsikt og harme, og det var antagelig hensikten. Han er ikke den første kunstner som velger tematikk som vekker anstøt.

Moralske anstøt kan gjøre kunst kraftfull og optimalisere den. Tar du Nord-Korea ut av Kardemomyang, og bytter med land som Singapore eller Burma, ville det neppe vekke særlig oppsikt. Slik sett er det forståelig at Traavik har valgt Nord-Korea som provokativt grep. Men effektfull provokasjon gjør ikke kunsten mindre problematisk. Selv tror jeg ikke kunstnere flest er så mye klokere enn de fleste av oss andre. De kan sitt kreative fag og kunsten er innovativ og eklektisk. Samtidig er evnen til å balansere moral og estetikk naturlig nok ikke noe man fikst og ferdig uteksamineres til på Kunst- og håndverksskolen. Strengt tatt er det ikke kunstens rolle å være moralsk, men like mye å utfordre moralen. Men det fritar ikke kunsten fra moralsk kritikk. Langt flere enn kunstvitere bør kunne delta i debatten. Det handler om å ta sitt publikum på alvor, ikke minst som politisk kunstner.

Det som en gang var spill på totalitær kitsj, har Morten Traavik nå transformert til noe som ligner et humanitært prosjekt, med barn i hovedrollene. Det er en fin gest at nordkoreanske barn får oppleve noe som ikke er andre nordkoreanske barn forunt. Men å bruke barn i politisk kunst (og særlig barn i en totalitær kontekst) er en risikofylt manøver.

En barneoppsetning kan tolkes som en radikalisering av et allerede provokativt kunstnerisk grep i den norske offentligheten. Til syvende og sist er barn alltid uskyldige, men kan like fullt brukes som politisk kanonføde i den ubarmhjertige voksenverdenen. Dette faktum virker Traavik uberørt av.

I Civita har vi holdt det kunstfaglige på avstand simpelthen fordi det er utenfor vår kompetanse. Derfor arrangerte vi under Festspillene i Bergen et frokostmøte om Nord-Korea, i forbindelse med oppsettingen av Kardemomyang. Det var aldri aktuelt å invitere Traavik til panelet. Tema var verken han eller Kardemomyang, men menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea. Traavik oppfatter all kritikk som del av eget kunstprosjekt, så her ville vi ta regigrepet selv.

Traavik hevder at hans kritikere ikke ønsker dialog med Nord-Korea. Men i den grad man skal bygge bro, må sivilsamfunnet inkluderes. I Aftenposten (28.6) skrev forskeren Sokeel Park om en rekke forhold som svekker det totalitære jerngrepet, alt utenfor statsmaktens kontroll, som er den nødvendige veien å gå. Korrupsjon, reiser til og fra Kina og det nordkoreanske eksilmiljøets kontakt med familiemedlemmer i hjemlandet nevnes som særlig viktig. Traavik, på sin side, har altså valgt å samarbeide, ganske ukritisk, med den nordkoreanske statsmakten. Det er vår hovedinnvending.

En kortversjon av innlegget er på trykk i Morgenbladet 4.7.14.