Skal bryllup og hårklipp koste det samme?
Torkel Brekke skriver i Aftenposten om marked og religion: Smith var ikke enig i at statskirke var lurt. Han mente den beste måten å regulere det religiøse livet på, er uten statlig innblanding. En kirke som er for nær staten blir fort fristet av makten, mens et fritt religionsmarked vil preges av et mangfold. Det er pluralisme som sikrer best mot fundamentalisme, mente han.
Publisert: 30. juni 2014
For en uke siden ga jeg penger til en liten, kristen organisasjon med teologi som ligger milevidt fra min egen bekymrede agnostisisme.
Jeg er ikke spesielt gavmild, men jeg kjenner organisasjonens historie godt, og jeg vet at de ikke kan drive skolen sin uten private bidrag. Jeg gir ikke en krone til min lokale kirke i Oslo. Den er jo fullfinansiert av offentlige midler.
David Hume (d. 1776), den største opplysningsfilosofen i den engelskspråklige verden, hevdet at statskirke var smart fordi fast lønn og bånd til det offentlige var en bestikkelse som holdt prestene late, slik at de ikke ble for ivrige i sin forkynnelse. Oversatt til dagens situasjon er altså statskirken en sikring mot fundamentalisme. Hume er her på linje med Rigmor Aasrud, den siste Ap-statsråd med ansvar for kirkesaker.
I siste nr. av STREK, et uavhengig og tverrkirkelig kristent magasin, reises debatten om Kirkens finansiering. Redaktør Asle Finnseth spør om det er på tide å fjerne støttehjulene, slik at Kirken kan sykle selv. Og gjennom 52 sider presenteres leseren for både gode og dårlige argumenter, for og mot økonomisk selvstendighet. STREK presenterer to mulige finansieringsmodeller for fremtidens kirke; en med medlemskontingent og gaver og en annen med livssynsavgift innkrevd av det offentlige, ikke helt ulik den vi har i dag. Det er ganske forsiktige forslag, for selv den mest radikale modellen innebærer subsidier i form av skattefradrag for gaver.
Likevel møter magasinet en kald skulder fra Kirkens representanter. Tiden er ikke inne for debatten, sier Helga H. Byfuglien, preses i Kirken. Hva mener hun? Skal vi vente 100 år til siden vi har hatt statskirke de siste 500 årene? Leder i Norsk Presteforening, Gunnar Mindestrømmen, er redd Mammon får større plass hvis prester må tilpasse seg holdningene til givere. Han hopper elegant over at staten er en giver som har meget klare krav til sine ansatte. Vi vil jo ikke bli som USA, sier Erik Hillestad, leder for Kirkelig Kulturverksted, for der handler jo kirken bare om penger. Det er trist, men ikke overraskende, at Hillestad avslører slike fordommer om verdens mest mangfoldige religionsliv, som har avlet alt fra Amish-sekten til kirkesamfunn for homofile og transer.
Finansiering av Den norske kirke er et vanskelig tema, og politikerstanden klarer heller ikke å snakke om dette uten å henfalle til vanlige klisjeer om at Kirken er det som holder oss sammen som nasjon. Dette er en rar tanke som kan spores tilbake først til Rousseau (d. 1778), den mistenksomme filosofen som ville ha dødsstraff for å bryte samfunnspakten, og dernest til Emile Durkheim (d. 1917), som bygget opp sosiologien for å gjenreise samholdet og bekjempe moderne individualisme.
Kirkeforliket i Stortinget fra 2008 hadde støtte i alle partier, og ingen hevet stemmen for å tenke nytt om den viktigste siden ved statskirkeordningen og hele livssynspolitikken; pengene. Høyres livssynspolitiske talsmann Svein Harberg minner da også STREK om at det koster å ha landsdekkende folkekirke. Det er sant. Fem milliarder, for å være nøyaktig.
Men et viktig perspektiv mangler i STREKs debattinnlegg, et perspektiv som liberalt anlagte i de borgerlige partiene må ta på alvor. David Hume hadde en nær venn i filosofen og økonomen Adam Smith (d. 1790). Smith var ikke enig i at statskirke var lurt. Han mente den beste måten å regulere det religiøse livet på, er uten statlig innblanding. En kirke som er for nær staten blir fort fristet av makten, mens et fritt religionsmarked vil preges av et mangfold av mindre kirker og sekter med svært forskjellig teologi og grad av spenning mot samfunnet. Det er pluralisme som sikrer best mot fundamentalisme, mente han.
I løpet av de siste 20-30 årene har det vokst frem et nytt perspektiv innenfor sosiologisk og økonomisk forskning om religion, som bygger på Smith og ser på kirker som tilbydere av produkter og kirkens medlemmer som forbrukere. Når du døper barna dine eller begraver bestefar, eller går i kirken på julaften, bruker du tjenester som noen må produsere. Det er rimelig å sammenligne disse med tjenester som fritt kjøpes og selges, som f.eks. en hårklipp eller en tribuneplass på fotballkamp. Et slikt perspektiv innebærer ikke en nedvurdering av religionens plass i menneskers liv. Tvert imot. Markedsperspektivet er mindre ideologisk farget enn det negative blikket samfunnsvitenskapene har rettet mot religion siden Durkheim, Max Weber og Sigmund Freud. For ikke å snakke om Karl Marx.
Ett fokus for forskningen som anlegger et markedsperspektiv på religion har vært forskjeller mellom mangfold og monopol. Er det slik at en stor og dominerende tilbyder av religiøse tjenester vil skape de samme tapene for samfunnet som monopolister i andre sektorer? Er det slik at et mangfold av livssynsorganisasjoner vil gi høyere forbruk fordi flere potensielle forbrukere finner tjenester og teologier de liker?
Andre spørsmål knytter an til debatter om sosial kapital og tillit. Er det slik at offentlig støtte helt eller delvis erstatter private donasjoner i det sivile samfunn? Hvis medlemmer av kirkesamfunn oppfatter at deres bidrag i form av penger og frivillig arbeid er viktig, skaper det engasjement og deltagelse? Her jobbes det blant annet med modeller som skal forklare adferd som min, når jeg gir til en kristen organisasjon som driver skole for psykisk utviklingshemmede barn, men samtidig oppfatter min lokale kirke som et gratis velferdsgode som jeg har krav på.
Svarene på slike spørsmål er langt fra entydige, for en rekke forhold spiller inn, men selve perspektivet bør tas på alvor av norske politikere og av Kirken fordi det belyser nye og viktige sider ved feltet. Og det er i et slikt perspektiv at den nåværende finansieringsordningen fremstår som snodig. Bryllupsseremonien din er en tjeneste som produseres og har en kostnad, enten det skjer i kirken eller i rådhuset. Vi betaler ikke hårklipp eller fotballkamp over skatteseddelen, og i mange land betaler man heller ikke for kirkelige handlinger eller medlemskap i trossamfunn over skatteseddelen.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 30.6.14. Se også Brekkes pamflett:
Frihet og religion
En liberal religionspolitikk bør ha to overordnede mål: frihet og likhet. Det bør være religionsfrihet, slik at borgere kan utøve den religion de ønsker, og delta eller la være å delta i religiøst liv. Det bør også være likhet i den forstand at alle tros- og livssynssamfunn behandles så likt som mulig.
I denne pamfletten diskuteres forholdet mellom stat og kirke i Norge, og det foreslås grunnleggende endringer i Norges religionspolitikk og i måten man forstår religionens plass i samfunnet på.
Pamfletten kan lastes ned her: Frihet og religion, eller bestilles her.