Dialog om Nord-Korea
At en håndfull unge kunstnere synger «Papegøyen fra Amerika», under streng overvåking av nordkoreanske sikkerhetsfolk, uten mulighet til å formidle sine inntrykk fritt verken i Norge eller ved hjemkomst, tilfører lite eller ingenting som gir begrepet dialog mening, skriver Bård Larsen i Bergens Tidende.
Publisert: 18. mai 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
I forbindelse med den mye forhånds-omtalte teaterkonserten Festspillene setter opp i samarbeid med kunstneren Morten Traavik og nord-koreanske myndigheter, hadde jeg et innlegg i BT (26.2.) hvor jeg overfor Festspilldirektør Anders Beyer fremmet et enkelt forslag: Å arrangere et godt synlig symposium parallelt med forestillingen «Kardemomyang», hvor menneske-rettighetsbruddene i Nord-Korea og den frie kunstens vilkår i landet, blir grundig belyst. Beyer har aldri svart.
Derfor har Civita valgt å gjøre dette selv. Vi arrangerer et frokostmøte på Litteraturhuset i Bergen torsdag 22. mai, samme dag som «Kardemomyang» har premiere.
Civita ønsker å rette søkelyset mot det som skjer i Nord-Korea: de alvorlige menneskerettighetsbruddene, den ekstreme undertrykkelsen og forfølgelsen av landets borgere. Vi ønsker også en diskusjon om hvordan verdenssamfunnet bør forholde seg til regimet i Pyongyang og hva som skal til for at et systemskifte skal finne sted.
«Kardemomyang» og Morten Traaviks prosjekter vil ikke være på dagsordenen på dette arrangementet. Det er to grunner til det:
For det første har våre utenlandske innledere liten kunnskap om prosjektene. For det andre ville en debatt om Traavik føre til at det viktigste, nemlig den graverende menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea, stiller i annen rekke.
Vi som er kritiske til Morten Traaviks Nord-Korea-prosjekter, har fått høre fra Festspilldirektør Anders Beyer og Morten Traavik at vi er tilhengere av å isolere Nord-Korea, og at vi er imot dialog. Det er ikke riktig.
Det som derimot er riktig, er at man ikke uten videre kan føre dialog med et totalitært regime. Særlig ikke når det skjer på regimets egne premisser.
At en håndfull unge kunstnere synger «Papegøyen fra Amerika», under streng overvåking av nordkoreanske sikkerhetsfolk, uten mulighet til å formidle sine inntrykk fritt verken i Norge eller ved hjemkomst, tilfører lite eller ingenting som gir begrepet dialog mening. Og dette er i bunn og grunn hovedinnvendingen som har kommet mot Traaviks prosjekter.
Derfor er ideen om at den som er kritisk til Traaviks prosjekter, også er mot dialog som sådan, en logisk feilslutning. Det er ikke slik at Traavik sitter på nøkkelen til et bedre Nord-Korea mens hans kritikere er slemme. Det er ingen som i dag sitter på en slik nøkkel, noe som gjenspeiler kompleksiteten i situasjonen. Traavik kan således ikke, slik han gjør, kreve at andre skal holde munn eller komme med alternativer.
På NRK Hordaland (8.5.), uttrykte Traavik stor misnøye med FN-rapporten som kom i mars. Den feller en knusende dom over det nordkoreanske regimet og dets forbrytelser mot menneskeheten. Særlig ille, mener Traavik, er rapporten når det hevdes at overgrepene i de nordkoreanske konsentrasjonsleirene har slektskap med forholdene i de tyske konsentrasjonsleirene under annen verdenskrig. «Hva er det for slags dialog», spurte Traavik.
Her er det noe Traavik åpenbart ikke har forstått.
FN-rapporten var ikke ment som et innspill til dialog. Det FN-kommisjonen gjorde, var å utføre den jobben den var satt til: Å undersøke og dokumentere et forbrytersk regime og dets modus operandi. Funnene var så nedslående at den historiske analogien dessverre var adekvat for å understreke alvoret.
Mener Traavik at den som er kritisk til Nord-Koreas metoder er mot dialog, underforstått at vi i dialogens navn ikke skal fortelle hvor ille det faktisk er fatt? Og hvordan skal den type logikk kunne overføres til andre alvorlige statlige menneskerettighetsbrudd – både i fortid og nåtid?
Vi har også reagert kraftig på Traaviks konseptuelle sammenligning av Torbjørn Egners «Kardemomme by» og det genocidale systemet i Nord-Korea. Traavik mener at begge univers har klare sosiale kontrollmekanismer.
Egners leveregel i «Kardemomme by» er som kjent at du skal være grei og snill, ikke plage andre, og for øvrig gjøre det du vil. At en så outrert sammenstilling skulle tilføre grunnlovsdebatten noe av relevant verdi, er vanskelig å forstå. Dessuten er sammenligningen i realiteten en relativisering av den nød og elendighet det nordkoreanske diktaturet påfører sin egen sivilbefolkning.
Til slutt må det nevnes at Traavik ved flere anledninger har stusset over at jeg og andre er noe tilbakeholdne med å møte ham til debatt. Det har sin klare årsak, og den kommer fra Traavik selv. Han har ved flere anledninger hevdet at han bruker kritikk som ledd i egen performance.
I sitt svar til meg på NRK Ytring i september 2012 skrev Traavik at jeg «forkroppsliggjør ett av Nord-Korea-prosjektets mest sentrale innsikter: At det er på vår side at hatet mot en antatt fiende er dypest, og angsten for forandring er størst. Takk for innsatsen og for samarbeidet så langt, Bård. Send meg en faktura med bankkontonummeret ditt, så setter jeg inn honoraret!»
Traavik fulgte i det samme sporet i en debatt med Anders Heger på Dagsnytt 18 (6.2.): «hvis folk føler seg provosert av det («Kardemomyang»), er det en del av selve verket».
Det sier seg selv at debatt med Morten Traavik på slike premisser blir vanskelig, all den tid man er sterkt kritisk til prosjektene hans og i alle fall ikke vil fremstå som en integrert del av dem.
Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 18.5.14.
Relatert
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
