Moderne menneskerettigheter?
Stortinget skal i dag vedta en omfattende oppdatering av menneskerettsvernet i Grunnloven. Dessverre ligger det an til at prosessen ender med at Grunnloven vil bidra til en ytterligere relativisering av menneskerettsbegrepet, skriver Torstein Ulserød hos Minerva.
Publisert: 13. mai 2014
Av Torstein Ulserød, jurist og rådgiver i Civita.
Stortinget skal i dag vedta en omfattende oppdatering av menneskerettsvernet i Grunnloven. Dessverre ligger det an til at prosessen ender med at Grunnloven vil bidra til en ytterligere relativisering av menneskerettsbegrepet.
Grunnloven har fra den ble vedtatt i 1814 inneholdt en rekke menneskerettigheter, men det har stort sett vært sivile og politiske rettigheter. Eksempler på slike rettigheter er ytringsfrihet, eiendomsrett og diverse rettstatsgarantier. De nye rettighetene som nå ligger i innstillingen fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen, inkluderer også en annen type rettigheter, nemlig økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Blant forslagene er rett til en ”tilfredsstillende levestandard og helse”, utdanning og ”deltakelse i det kulturelle liv”.
Forslagene i rapporten fra det såkalte menneskerettighetsutvalget, som ligger til grunn for innstillingen Stortinget i dag skal stemme over, tar utgangspunkt i det vi gjerne kaller ”de internasjonale menneskerettighetene”, som består av både sivile og politiske (SP) og økonomiske, sosiale og kulturelle (ØSK) rettigheter.
Siden inngåelsen av FN-pakten i 1945 og vedtakelsen av Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948, har det vært vanlig å skille mellom sivile og politiske rettigheter på den ene siden, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på den andre. Bakgrunnen for dette skillet er at disse to hovedgruppene av rettigheter medfører helt ulike typer forpliktelser for myndighetene i et land. SP-rettighetene setter noen absolutte grenser for statens makt, de pålegger altså staten å avstå fra visse handlinger, eksempelvis overvåking, tortur og vilkårlig fengsling. ØSK-rettighetene har en nærmest motsatt logikk, de pålegger staten en plikt til å iverksette politiske tiltak for å sikre borgerne visse materielle goder, som rett til utdanning eller helsehjelp.
I følge den rådende internasjonale sjargongen, som norske myndigheter slutter opp om, er imidlertid alle de internasjonale menneskerettighetene ”innbyrdes likeverdige” og ”utgjør et udelelig hele”. Det skulle tilsi at alle rettighetene som fremgår av de sentrale menneskerettskonvensjonene, både SP-rettighetene og ØSK-rettighetene, er like viktige, og at det ikke er mulig prioritere mellom dem. Men slike utsagn må forstås som det de er, nemlig normative utsagn fremsatt i en diplomatisk kontekst. Og denne typen postulater henger nøye sammen med tilblivelsen av de internasjonale menneskerettighetene. Både Verdenserklæringen og de ulike konvensjonene er resultater av diplomatisk tautrekking, der også udemokratiske krefter har hatt innflytelse.
Land som Kina og Sovjetunionen kjempet for at de økonomiske og sosiale rettighetene skulle ha samme status som de sivile og politiske. Forståelig nok, ettersom de i mindre grad forbrøt seg mot de førstnevnte. Tanken om menneskerettighetene som ”innbyrdes likeverdige” har vært, og er, en effektiv måte å utvanne og relativisere menneskerettsbegrepet på. Påpekning av politisk forfølgelse, tortur og drap på sivilbefolkningen i kommunistiske stater kunne kontres med at det fantes arbeidsledighet eller mangler ved skolesystemet i vestlige land, og at det dermed ikke sto noe bedre til der.
Vi ser utslag av den samme tankegangen i dag, når stater som Saudi-Arabia, Iran og Russland i FNs menneskerettsråd med den største selvfølge kritiserer Norge for brudd på ”de internasjonale menneskerettighetene”, fordi muslimer i Norge må tåle kritiske ytringer om sin religion, og fordi standarden på det norske barnevernet angivelig er for dårlig.
Den oppdateringen av Grunnloven som nå gjøres, kunne vært en god anledning til å ta et oppgjør med den relativiseringen av menneskerettsbegrepet som er innebygd i ”de internasjonale menneskerettighetene” ved å markere at noen menneskerettigheter er mer sentrale enn andre. Men det er mange som vil det annerledes.
Jette Christiansen (Ap) har irritert seg over de borgerlige partienes skepsis mot å innta ØSK-rettigheter i Grunnloven. I et intervju med Klassekampen 9.5. understreket hun hvor viktig det er med utdanning, og beklaget seg samtidig over at Høyre og Venstre ikke syns at rett til utdanning er ”viktig nok til å komme med i Grunnloven”. Ingen er uenig i at utdanning er viktig og grunnleggende. Men bør kriteriet for at noe skal være en grunnlovsfestet rett være at det er viktig? I så fall er det mye som bør stå i Grunnloven.
Journalisten Eirik Vold lovpriste nylig Venezuelas grunnlov i Manifest tidsskrift. Han pekte blant annet på at landet har grunnlovsfestet rett til telefoni og internett, fordi det, naturligvis, er viktig å ha tilgang til internett. Jette Christiansen og Ap har neppe Venezuela som forbilde når de argumenterer for ØSK-rettigheter i Grunnloven, men argumentasjonen følger den samme logikken som får Eirik Vold til å mene at Norge har ”mye å lære av Venezuela” når vi skal oppdatere Grunnloven vår.
”Ytringsfriheten er verdiløs hvis man ikke evner å formulere seg skriftlig eller forstå det som blir skrevet”, sier Christiansen. Man må ha skolegang for å lære å lese og skrive, og rett til skolegang er dermed en like sentral rettighet som ytringsfrihet, blir da logikken. Men man kan like gjerne si, som i Venezuela, at ytringsfrihet i dag er lite verdt uten tilgang til internett, og dermed bør vel det også være en grunnlovsfestet rett.
Mange av ØSK-rettighetene er selvsagt viktige og uttrykk for grunnleggende og naturlige menneskelige behov. Derfor er det i Norge bred enighet om at vi skal ha en raus velferdsstat som sørger for omfordeling og sikrer alle betydelige velferdsrettigheter. Og man kan gjerne si at velferdsstaten er uttrykk for sentrale verdier i det norske samfunnet. Det betyr ikke at velferdsstaten bør grunnlovsfestes. Poenget med å grunnlovsfeste rettigheter er å ta noe ut av den politiske debatten. Grunnloven skal sette noen absolutte skranker for hva et politisk flertall skal ha lov til å gjøre. Hvordan velferdsstaten skal organiseres og hvordan vi disponerer statens skatteinntekter er, på den annen side, nettopp den typen spørsmål som er kjernen i den løpende politiske debatten.
Hadde det vært slik at sosiale og økonomiske rettigheter på grunnlovs- eller konvensjonsnivå førte til velstand og velferd, hadde det vært et godt argument for grunnlovsfesting av slike rettigheter. Men det er ingenting som tyder på at det er slik. Tvert imot tyder forskningen på at det er de sivile og politiske rettighetene, som demokratiske rettigheter, rettstatsgarantier og vern av privat eiendomsrett, som fører til velfungerende samfunn og dermed velstandsøkning.
Vi står da igjen med at en eventuell grunnlovsfesting av økonomiske og sosiale rettigheter handler om symboler. Og symboler kan være viktig nok. Men hvis tanken er at Grunnlovens rettighetskatalog skal ”sende et signal”, som politikerne sier, bør vi spørre oss hvilket signal vi ønsker å sende. ”I disse Dalai Lama-tider skjønner kanskje Erna Solberg at partiet ikke bør framstå som en bremsekloss i grunnlovfestingen av menneskerettigheter”, skrev Marie Simonsen i Dagbladet 12.5. Hun ønsker seg flere ØSK-rettigheter, ”moderne menneskerettigheter”, som hun kaller dem, inn i Grunnloven.
I disse Dalai Lama-tider kan det være verdt å huske på at det kinesiske kommunistpartiet trolig er helt på linje med Marie Simonsen her.
Innlegget er publisert hos Minerva 13.5.14.
Relatert
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
