For mye karantene
For de eks-statsrådene som ikke har jobb, er det i grunnen påfallende hvor lite attraktive de er på arbeidsmarkedet. Mange dyktige og erfarne statsråder får simpelthen ikke jobber som står i noe rimelig forhold til den kompetanse og kunnskap de har. Dette snakkes det ikke så mye om, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 29. april 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I Norge har vi et system der man kan utnevnes til statsråd uten å være medlem av parlamentet. Det samme gjelder selvsagt statssekretærer og politiske rådgivere.
De fleste statsråder er stortingsrepresentanter, men noen er det altså ikke. I noen tilfeller takker også en statsråd nei til renominasjon mens han eller hun er statsråd, dvs. at vedkommende ikke lenger er stortingsrepresentant når regjeringspartiene eventuelt taper et valg.
Det er naturlig at vi er opptatt av å ha statsråder uten uheldige bindinger. Men siden det verken er mulig eller ønskelig å forsikre seg mot alle bindinger, har vi habilitetsregler som statsrådene må følge.
Det er også naturlig at vi er opptatt av at avgåtte statsråder ikke misbruker fortrolig informasjon de har, fordi de nylig har vært statsråder. Derfor har vi regler om taushetsplikt, saksforbud og karantene, som det såkalte Karanteneutvalget forvalter.
Men selv om vi har gode regler, blir statsråder og eks-statsråder kritisert.
Noen mener det er galt at man har permisjon fra en vanlig jobb mens man er statsråd. Slik kritikk har blitt reist mot statsråder som har hatt permisjon fra LO – og tilsvarende kunne den vært reist mot for eksempel meg, som hadde permisjon fra NHO da jeg var utdannings- og forskningsminister i Bondevik II-regjeringen.
Fordelen med de som har permisjon, er imidlertid at de har en jobb å gå til når de er ferdige som statsråder. Karanteneutvalget kan vurdere i hvilket omfang disse statsrådene eventuelt skal ha saksforbud og/eller karantene, men de har en jobb.
For dem som ikke har jobb, er det i grunnen påfallende hvor lite attraktive de er på arbeidsmarkedet. Mange dyktige og erfarne statsråder får simpelthen ikke jobber som står i noe rimelig forhold til den kompetanse og kunnskap de har.
Dette snakkes det ikke så mye om.
Det er ikke helt lett å forstå hvorfor ikke erfarne eks-politikere er mer attraktive på arbeidsmarkedet, og det er ikke lett for de angjeldende eks-politikere å snakke om problemet, ettersom de selv kan føle at det stiller dem i et dårlig lys og gjør det enda vanskeligere å få en relevant jobb.
Enden på visa er at mange av dem blir en slags konsulenter – enten i et PR-byrå eller i eget selskap – og da oppstår det paradoksale: Den innsikten som nesten ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet ellers, blir plutselig så viktig at de som har den, må ilegges karantene og saksforbud – noe som igjen har ført til en nesten makaber medieinteresse for akkurat denne typen jobber, noe jeg skrev om her.
Det er altså mediene, godt hjulpet av enkelte politikere, som driver frem dette hysteriet, og som fører til at altfor mange statsråder og statssekretærer får altfor mye karantene og altfor mye lønn for å gjøre ingenting for lenge.
Statsråder som ikke er stortingsrepresentanter, får automatisk tre måneders lønn når de går av – bl.a. for at de, dersom de ikke har permisjon fra en jobb, skal kunne lete etter en ny jobb. Det er forståelig at det kan ta noe lenger tid, og derfor syns jeg også det er greit at man kan søke om en viss forlengelse av perioden med lønn. Men de som faktisk greier å skaffe seg en jobb, bør i mindre grad ilegges karantene. De har uansett taushetsplikt om det som er hemmelig eller fortrolig, så hvorfor det i så stor grad skal være nødvendig å nekte dem å jobbe, er vanskelig å forstå. En eks-statsråd som er villig til å misbruke fortrolig eller hemmelig informasjon som han eller hun har, kan gjøre det uavhengig av om vedkommende er i jobb, og motsatt: En statsråd som ikke røper taushetsbelagt informasjon, vil heller ikke gjøre det, selv om han eller hun jobber.
En eks-statsråds verdi som konsulent og rådgiver er først og fremst knyttet til at han eller hun kjenner «systemet»: Hvordan er saksgangen, og når og hvem fatter beslutningene? Når kan man forsøke å påvirke utfallet av en sak, og hvordan kan man gjøre det? Hvordan tenker politikere, og hvilke argumenter er det som teller? Men dette er ikke en kunnskap og kompetanse som forsvinner eller forvitrer, bare fordi de ilegges noen måneders karantene.
Reglene om inntil tre måneders etterlønn er rimelige og nødvendige for politikere som ikke har noen form for oppsigelsesvern. En statsråd kan måtte gå på dagen, og denne risikoen bør kompenseres – slik man kan si at det også gjøres i arbeidslivet, for eksempel når det gjelder toppledere: Man inngår en forhåndsavtale om at man, uten nærmere begrunnelse, kan miste «jobben» på kort varsel – mot at man får en kompensasjon.
Reglene om taushetsplikt, saksforbud og karantene er også nødvendige, men karantenereglene praktiseres for strengt. Eks-politikere har ikke så mye viktig og sensitiv informasjon at de ikke kan jobbe i konsulentbransjen tre måneder etter at de har gått av.
Når eks-politikere ikke får jobb og ofte blir «dømt» til å bli eller etablere seg som konsulenter, blir det som bestilt: Karanteneutvalget ilegger karantene, og eks-politikerne må heve karantenelønn.
Men i verste fall blir det også omvendt: Fordi Karanteneutvalget så lett ilegger karantene, kan det i seg selv bli et incentiv til å etablere seg som konsulent – for å kunne heve karantenelønn.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 28.4.14.
Mer fra bloggen
KrFs nye profil
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
