Demokrati: Et legitimt opprør
At regjeringer trer av (altså ikke at den styrtes, men tar ansvar) ved langvarige og massive protester er ikke noe sært overhodet. Det skjer også i liberale demokratier. Noen ganger er det en statsleders plikt å tre tilbake for å skape ro, ikke minst når demonstranter blir myrdet av ordensmakten under dennes ledelse, skriver Bård Larsen i Klassekampen, i et svar til Torgeir Salih Holgersen i Rødt.
Publisert: 7. mars 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Ifølge Torgeir Salih Holgersen (Rødt) mener jeg «at voldelige massedemonstrasjoner skal kunne fjerne regjeringer som fører en politikk som Civita ikke liker» (6. mars). Ja, sånn kan man få sagt det.
Det er selvsagt ikke legitimt å fjerne valgte regjeringer med en liberaldemokratisk praksis og som ikke er preget av vanstyre. En slik type omveltning er partiet Rødt alene om å programfeste.
Problemstillingen, sett fra mitt ståsted, og som Torgersen mener Civita og høyreekstreme er alene om å mene, er at chavistene har kjørt oljeøkonomien i grøfta, innført et nepotistisk system og etablert paramilitære grupperinger som spydspisser mot opposisjonen. Venezuela scorer jevnt over ganske dårlig på ulike demokratiindekser. Dårligere enn Honduras, faktisk, og de har heller ikke mye å skryte av. Kritikken mot chavistene (og det vet jo Torgersen) kommer fra alle sider av det politiske spekteret, som fra Rory Caroll i The Guardian og fra Amnesty International. Protestene mot regjeringen er støttet av brede lag i befolkningen.
Men Torgersen gjentar i likhet med Maduro den samme regla: At opposisjonen er voldelig og høyreekstrem og har mål som nesten ikke egner seg på trykk. Slik partiledelsen til Torgersen og Vladimir Putin også uttaler seg om opposisjonen i Ukraina.
At regjeringer trer av (altså ikke at den styrtes, men tar ansvar) ved langvarige og massive protester er ikke noe sært overhodet. Det skjer også i liberale demokratier. Noen ganger er det en statsleders plikt å tre tilbake for å skape ro, ikke minst når demonstranter blir myrdet av ordensmakten under dennes ledelse. Det er heller ikke sikkert at Maduro behøver eller kommer til å gå av. Men så lenge han fortsetter å møte protestene med knyttet neve, utkalte folkemilitser og ekstreme karakteristikker (opposisjonen omtales konsekvent som fascister), ser det ikke ut som om han er innstilt på noen form for dialog.
Jeg ville heller ikke hatt sympati for opposisjonen, være seg i Venezuela eller Ukraina, om jeg trodde at voldelige høyreekstreme antidemokrater var den drivende kraft. En massiv, fredelig opposisjon, dominert av venstredemokrater, som krevde regjeringens avgang i et vanstyrt høyreautoritært regime, ville selvsagt vært helt i orden. Slikt burde være unødvendig å presisere.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 7.3.14.