Venezuela: Autokratens nye klær
Venezuela under Hugo Chávez var en spennende studie i det ”forkledde” autokratiets utvikling. Under Nicolás Maduro er forkledningen i ferd med å falle helt av, skriver Kristian Tonning Riise hos Minerva.
Publisert: 16. februar 2014
Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.
Venezuela under Hugo Chávez var en spennende studie i det ”forkledde” autokratiets utvikling. Under Nicolás Maduro er forkledningen i ferd med å falle helt av.
President Nicolás Maduro har ikke Hugo Chávez’ karisma, men en viss autoritær kreativitet har han likevel plukket opp av sin læremester. I november i fjor fikk vi se et nytt trekk fra «autokratenes spillbok». Da erklærte Maduro ”tidlig jul” i Venezuela. «Vi ville erklære julens ankomst fordi vi vil ha glede for alle”, uttalte Maduro. I realiteten var det nok heller det forestående lokalvalget Maduro hadde i mente.
Den tidlige julefeiringen utløste nemlig julebonus til alle statlige ansatte en måned før lokalvalget i desember, et populært grep i et land i dyp i økonomisk krise, og med en voksende misnøye til det sittende regimet. Maduro beordret samtidig militær okkupasjon av elektronikkjeden Daka, tilsvarende Elkjøp i Norge, og inviterte befolkningen til kjøpefest. Den militære okkupasjonen skulle sikre ”rettferdige priser”, ifølge Maduro, og militære soldater med automatgevær passet på at den myndighetssanksjonerte plyndringen kunne foregå på fredelig vis. ”La ingenting være igjen på hyllene”, var beskjeden fra presidenten.
Det har for lengst blitt klart at Venezuela ikke går noen mer demokratisk fremtid i møte, under Maduros ledelse. Den hatske retorikken, maktmisbruket og maktkonsentrasjonen har fortsatt å utvikle seg i feil retning. Samtidig er Venezuela i stadig dypere økonomisk krise, med en galopperende inflasjon som for lengst har passert 50 prosent, i tillegg til at landet sliter med daglige strømbrudd og mangel på helt grunnleggende dagligvarer.
Mens mordratene fortsetter å øke, og hovedstaden Caracas gjerne omtales som verdens mordhovedstad, virker Venezuela mer polarisert enn noensinne. På onsdag ble minst tre personer skutt og drept da demonstrasjoner mot regjeringen endte i voldelige sammenstøt. To av dem var opposisjonelle studenter, og en var regjeringsvennlig aktivist. Begge sider skylder på hverandre. Opposisjonen mener at bevæpnede støttespillere av Maduro på motorsykler skal ha åpnet ild mot demonstrantene, mens presidenten skylder på en nøye koordinert plan, finansiert av USA, for å trigge vold og destabilisere landet.
Mens hatretorikken flommer fra både chavistaer og anti-chavistaer på gatene, gjør myndighetene lite for å tone ned det aggressive klimaet. Slik sett fortsetter Maduro i Chávez’ fotspor, når han ber om fred og forsoning den ene dagen, men heller mer bensin på bålet den neste. Før volden brøt ut, onsdag, fyrte Maduro opp regjeringsvennlige demonstranter, og erklærte at en ”nazi-fascistisk strømning har brutt ut igjen i Venezuela”.
Sammensvergelser og konspirasjonsteorier
Uttalelsene føyer seg inn i rekken av hatske beskyldninger mot diverse sammensvergelser Maduro skylder på for bortimot alle landets problemer. Volden skyldes en ”neo-fascistisk oppsving”. Strømbruddene skyldes et ”elektrisitetskupp”. Også den landsomfattende mangelen på matvarer og andre nødvendighetsvarer som toalettpapir og tannkrem skyldes en opposisjonell konspirasjon, ifølge Maduro, eller rettere sagt, en ”økonomisk krig” utført av USA og deres ”fascistiske” allierte i Venezuela. Derfor ble løsningen blant annet å sende Nasjonalgarden for å overta en stor toalettpapirfabrikk, og overvåke produksjonen.
Også inflasjonen er visstnok et resultat av denne ”økonomiske krigen”, ifølge Maduro, som ikke ser ut til å ha vurdert om regjeringens rigide valutakontroller kan ha noe med det økonomiske uføret å gjøre. I Venezuela må man ha myndighetenes tillatelse for å skaffe seg utenlandsk valuta. I tillegg opererer landet med en fikset vekselkurs for landets offisielle valuta, bolivaren. For å få utenlandsk valuta til den prisen myndighetene opererer med, må man ha spesiell tillatelse. Dette gir i praksis myndighetene total kontroll over hele næringskjeden, med makt til å bestemme hvem som får utenlandsk valuta, hvor mye og til hvilken pris. Nylig stanset Toyota produksjonen av biler på sin eneste fabrikk i Venezuela, fordi de manglet valuta til å importere bildeler.
De rigide kontrollene har selvsagt skapt et stort svart marked. Prisen på amerikanske dollar på det svarte markedet er nå rundt 10 ganger høyere enn den offisielle vekselkursen. Det er imidlertid forbudt å opplyse om vekselkursen på det svarte markedet. Maduro har derfor beordret internettleverandører å blokkere nettsider som opplyser om dette. For å motarbeide den ”økonomiske krigen,” selvsagt.
Nå kan det imidlertid se ut som Maduro har tatt et nytt steg over i mer likefremt autoritære virkemidler. I går fikk vi beskjed om at det skal være utstedt en arrestordre på Leopoldo Lopez, en av opposisjonens ledende figurer, og hovedarkitekten bak de siste ukenes demonstrasjoner mot Maduro. Presidenten har respondert ved å legge ned forbud mot gatedemonstrasjoner, men opposisjonen er fast bestemte på å fortsette protestene. Flere opposisjonelle studenter er fengslet, og mange frykter nå at regjeringen vil utnytte situasjonen til å slå hardt ned på opposisjonen.
Det ”konkurransedyktige autokratiet”, som Steven Levitsky og Lucan A. Way kaller det, kjennetegnes ved sin evne til å pakke mest mulig maktkonsentrasjon og maktmisbruk inn i et tilforlatelig illusorisk demokratisk rammeverk. Tilstrekkelig ujevne spilleregler gjør at forkledde autokrater kan oppjustere sine vinnersjanser ganske betraktelig. Det var en øvelse Chávez behersket til fingerspissene, med sitt misbruk av offentlige midler, kontroll av mediene, omorganisering av valgdistrikter og så videre.
Skal slike ”forkledde autokrater” beholde forkledningen vil de imidlertid aldri bli helt uovervinnelige. Det gjenstår dermed å se om en stadig mer upopulær og presset Maduro vil beholde forkledningen eller ikke.
Innlegget er publisert hos Minerva 15.2.14.