Morbid sammenblanding
Dette er kunst for kunstens skyld, og ufarlig provokasjon pakket inn i betydningsfullhet. Like fullt fremstår det hele umoralsk og uten empati for det nordkoreanske regimets ofre. De fremstår som expendables for den som mest lar seg fascinere av den storslagne estetikken i Nord-Koreas propagandaspetakkel. Traavik betrakter Nord-Korea som en installasjon, en performance, skriver Bård Larsen i Dagbladet.
Publisert: 11. februar 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
På Festspillene i Bergens initiativ skal Morten Traavik nå sette opp Torbjørn Egners «Folk og røvere i Kardemomme by» med nordkoreanske musikere. Festspilldirektør Anders Beyer mener at konsertforestillingen «åpner opp for refleksjoner rundt ulike samfunnsmodeller og verdier som frihet og fellesskap – tema som er ekstra aktuelle ved feiringen av Norges grunnlovsjubileum.» Morten Traavik mener at «Nord-Korea og Kardemomme by fremstiller seg selv som veldig idylliske, og begge har fått mye kritikk for å være det motsatte.» Slike sammenliknende utsagn er, med respekt å melde, og uavhengig av om det er ment ironisk eller ei, ikke til å tro. Dette er en mangel på kunnskap, eller en relativisering, av terrorstaten Nord-Korea som fremstår som dypt umoralsk. Verdenshistoriens mest totalitære regime skal altså la et kor synge «og for øvrig kan man gjøre som man vil!» Det er ikke bare en morsom ironisk tvist.
Festspillene i Bergen stiller seg altså til disposisjon for Morten Traavik og nordkoreanske kulturmyndigheter og deres sensurapparat. Traavik hevder sågar at den nordkoreanske sensuren ikke er noe problem for ham lenger, all den tid han har tilbrakt så mye tid i landet. Det kan jo tolkes må mange vis, men så vidt jeg kan forstå faller ingen av dem særlig heldig ut for Traavik. Han kan ellers fortelle at han har gitt bort «Folk og røvere» til et bibliotek i Nord-Korea. «Det hadde vært interessant å sjekke utlånsstatistikken», sier han.
For den med et minimum av kunnskap om Nord-Koreas totalitære anatomi fremstår dette som det rene tøv. Traavik forteller at han har vært mange ganger i Nord Korea og at vi andre som ikke har vært der er ignoranter. Traavik har vært syv ganger i Nord-Korea og blir tatt i mot som storkar av den allmektige statsmaktens representanter, men forstår ikke hvordan en Potemkin-kulisse fungerer.
Spørsmålet må stilles: Hvordan ville Anders Beyer stilt seg til en oppsetning av en musikal i samarbeid med unge representanter fra Hitlerjugend og de nasjonalsosialistiske kulturmyndighetene? Morten Traavik har tidligere spilt forulempet over at Nord-Korea sammenliknes med Nazi-Tyskland. Blant annet finner han det støtende at de nordkoreanske konsentrasjonsleirene blir omtalt som konsentrasjonsleire. Han har også skrevet et essay i Minerva hvor overlevendes beretninger fra disse leirene latterliggjøres.
Ledelsen av Festpillene kan selvsagt ikke med stor grad av rimelighet svare på om de ville satt opp en Hitlerjugend-musikal. Men de kan svare for Nord-Korea. Og Nord-Korea av i dag er på sett og vis et nasjonalsosialistisk regime: Ekstremnasjonalisme spunnet rundt den dypt rasistiske selvhjelpsideologien Juche. En ideologi som er like inspirert av japansk fascisme som sovjetisk kommunisme.
På Dagsnytt 18 (6.2) møtte Traavik Anders Heger til debatt. Heger kritiserte Traavik for å bruke et menneskefiendtlig monolittisk regime som et personlig kunstprosjekt. Traavik på sin side fortalte at han gjespet over Hegers kritikk. Vi må huske, hevdet Traavik, at den propagandaen vi blir utsatt for i Vesten er verre enn den nordkoreanske propagandaen, samt at Heger er verre enn «de minst progressive kreftene i den ikke-monolittiske staten Nord Korea.» Traavik hevdet også at det ikke var noe stort problem for de nordkoreanske sangerne at de måtte øve inn sanger på norsk, fordi de var «vant til å jobbe hardt.»
Og det er her man kan stille spørsmål ved Festspillenes (eller Kulturrådets) dømmekraft når det gjelder samarbeidspartnere. Er det virkelig slik at kunsten kan vurderes løsrevet fra tid og rom?
Traaviks Nord-Korea-prosjekter har først og fremst feilet fordi han ikke forstår, eller ikke vil fortelle, at nordkoreanere ikke har noen stemme. Traavik leker med regimets bilder og symboler, med pseudokommunistisk totalitær estetikk. Landet har knapt et sivilsamfunn, staten er allmektig og overvåkingen er total. I tillegg kan man som gjest i landet ikke føre åpne samtaler med sivilbefolkningen. Resultatet blir derfor at Traaviks prosjekter reduseres til å nyansere bildet av et morderisk regime og dens propagandistiske uttrykk, i stedet for av menneskene som bor der.
Så kan man stille seg spørsmålet: Er dette Festpillenes måte å være kontrære på? Å fortelle oss at ingen kyr er hellige? Det tror jeg ikke helt på. For hele konseptet er dessverre enkelt og ufarlig. Nord-Korea er langt borte og fremstår komisk med den rette avstand. Vi kan le av det, men latteren burde sette seg fast i halsen. Problemet er at det ikke er noe ved Traaviks prosjekter som får latteren til å sette seg fast i halsen. I stedet ler den som ønsker det i takt med den fremstilling de nordkoreanske myndighetene kan leve med. Og ingen kommer på tanken at man går regimets ærend. Hvem vil vel løpe ærendet til et så sinnssykt regime?
Dette er kunst for kunstens skyld, og ufarlig provokasjon pakket inn i betydningsfullhet. Like fullt fremstår det hele umoralsk og uten empati for det nordkoreanske regimets ofre. De fremstår som expendables for den som mest lar seg fascinere av den storslagne estetikken i Nord-Koreas propagandaspetakkel. Traavik betrakter Nord-Korea som en installasjon, en performance. Dette i god postmoderne ånd, hvor, slik Jacques Derrida formulerte det, «ingenting eksisterer utenfor teksten.»
Det er problematisk når forholdene er så katastrofale som i Nord-Korea. Når man ser folk drukne, så stiller man seg ikke opp og maler et bilde av dem.
Innlegget er på trykk i Dagbladet 10.2.14.