En sovende trussel

Twitter-meldingene til «Negerjeger» og de antisemittiske bloggene, som var utgangspunktet for denne, etter hvert brede, debatten om ytringsfrihet er, tross sitt hatefulle innhold, nettopp meninger. Og meninger burde møtes, løftes opp eller forkastes på ideenes markedsplass, ikke i rettssalen. Hvis ikke kan vi risikere å våkne opp en dag og oppdage at markedsplassen er ganske tom, skriver Kristian Tonning Riise i Aftenposten.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 15. januar 2014

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.

«Der Riise ser ytringsfriheten som et mål i seg selv, hevder han at vi ser ytringsfriheten som et virkemiddel. Her har Riise delvis rett», skriver Rune Berglund Steen og Ervin Kohn i Antirasistisk Senter, i nok et svar til meg i den pågående ytringsfrihetsdebatten i Aftenposten. Jeg er glad for at de avklarer at det er her den store uenigheten ligger. Begrunnelsen er jeg derimot uenig i.

«Kan ytringsfrihet virkelig være det høyeste målet?», spør Berglund Steen og Kohn. «Vårt høyeste mål er et levende og inkluderende liberalt demokrati», følger de opp med, og viser til at ytringsfriheten er et av de viktigste virkemidlene for å bygge opp dette. Jeg deler deres mål, men mener meningsfrihet og rett til å ytre meningene fritt må være inkludert i dette målet. Å forby en ytring, simpelthen fordi den er krenkende mot en bestemt gruppe, strider med prinsippet om meningsfrihet, samme hvor krenkende ytringen måtte oppleves.

Krenkelse som begrunnelse for straff er også et i overkant vilkårlig kriterium. Det kan selvsagt avgrenses til å gjelde krenkende ytringer overfor bestemte grupper, slik vi har i Norge med rasismeparagrafen, men det er simpelthen umulig å lage en fornuftig og omforent avgrensning av når en ytring blir krenkende nok.

Muhammed-karikaturene viste hvor vanskelig denne grensegangen er. Kurt Westergaards tegning av profeten Muhammed med en bombe i turbanen gjorde ham til Danmarks fremste terrormål. I Norge var det redaktør i den kristne avisen Magazinet (nå DagenMagazinet), Vebjørn Selbekk, som ble hovedmålet for karikaturmotstanderne. Den norske regjeringen reagerte imidlertid ikke med å forsvare en drapstruet redaktørs rett til noe så banalt som å trykke en karikatur av en religiøs figur. De bidro i stedet til å bygge oppunder bildet av Selbekk som syndebukk.

Lover mot støtende eller krenkende ytringer har en tendens til å gi utilsiktede konsekvenser.Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre trakk Magazinets motiver i tvil, og daværende statsminister Jens Stoltenberg ga langt på vei Selbekk deler av skylden for at den norske den norske ambassaden i Damaskus ble brent ned til grunnen. Reaksjonene illustrerer en skremmende prinsippløs holdning til våre mest elementære friheter. Hvis karikaturene av Muhammed er så krenkende at vi nærmest unnskylder vold og drap, hva skal vi da si til journalistene som fengsles for karikaturer av statslederen i for eksempel Syria og Russland?

Berglund Steen og Kohn mener ytringsfrihetens yttergrenser er der for «å skape et bedre samfunn». Argumentet illustrerer hvorfor ytringsfriheten står i fare når den slutter å være et selvstendig mål. For hva er et bedre samfunn? Hvem skal bestemme hvilke samfunnsmodeller som skal få slippe til på ideenes marked, og hvilke som skal nektes innpass?

Dette poenget later Hatem Ben Mansour, som også har svart meg i nok et innlegg, heller ikke til å se. Lover mot støtende eller krenkende ytringer har en tendens til å gi utilsiktede konsekvenser. Det er i den sammenhengen jeg påpekte at Mansour har problemer med å se for seg en offentlighet der han selv ikke er dommer. For retten til å straffe de ytringene som Mansour opplever som krenkende, vil også kunne forsvare andres rett til å straffe ytringer Mansour ikke opplever som krenkende.

I 1992 avsa eksempelvis canadisk høyesterett en dom, der de inkorporerte deler av radikalfeministene Andrea Dworkin og Catharine MacKinnons juridiske tilnærming til porno i Canadas lover mot obskønitet. Loven, som forbyr eksplisitt seksuelt innhold som er nedverdigende mot kvinner, ble imidlertid først brukt mot en bokhandel for homofil og lesbisk litteratur. Bokhandelen ble bl.a. bøtelagt for å ha solgt et lesbisk magasin. Loven ble også, ironisk nok, brukt for å hindre bokhandlere i å selge to av Dworkins bøker.

Lærdommen er altså at lover mot krenkende ytringer alltid står i fare for å bli brukt både mot ytringer vi liker, og ikke liker, avhengig av hvem som har makten og hvilke ytringer de mener at faller innunder lovene. Den eneste måten å sikre seg mot dette på, er ikke å ha slike lover.

Mansour reagerer på min betegnelse av hans holdninger til ytringsfriheten som en «à la carte-mentalitet». Når han selv skriver at straffebelegging av en ytring følger som en naturlig konsekvens av at samfunnet mener vi bør ta avstand fra den, kan jeg vanskelig se at dette er en spesielt urettferdig betegnelse

Mitt standpunkt er imidlertid ikke et «forsvar for den totale ytringsfriheten», slik Berglund Steen og Kohn skriver, og Mansour indikerer. Jeg har flere ganger understreket at det finnes ytterligheter, der ytringsfriheten må vike for andre grunnleggende individuelle friheter. Jeg kjenner ikke til noen som mener at alt skal kunne sies om hva som helst, til hvem som helst, hvor som helst, når som helst, og i en hvilken som helst kontekst. At slike begrensninger må eksistere er åpenbart. La meg nevne noen:

En forutsetning for ytringsfrihet er at retten til frie ytringer forsvares. Hvis meninger ikke kan uttrykkes uten frykt for fysiske represalier, har man i realiteten ikke ytringsfrihet.

Reelle trusler og oppfordringer til vold, som er forbundet med en nært forestående fare, faller derfor naturlig utenfor ytringsfrihetens beskyttelse. Det sier seg selv at ytringsfrihet også må innebære at man ikke har rett til å true en annen meningsbærer til taushet med vold. Tilfellet i Tsjekkia, slik Berglund Steen og Kohn beskriver det, virker som en åpenbar oppfordring til vold.

Det er også rimelig åpenbart at ytringsfriheten må ha noen begrensninger som sikrer privatlivets fred. Min rett til å uttrykke min misnøye med SVs politikk, hadde ikke kommet meg til unnsetning om jeg sto utenfor SV-lederens hus midt på natten og skrek inn vinduet hans.

For å slå inn denne åpne døren, at ytringsfriheten har noen begrensninger, trekker Berglund Steen og Kohn inn en rekke forhold uten relevans for denne diskusjonen. Kontraktrettslige forhold, taushetsbelagt informasjon, opphavsrett og så videre, har ingenting med debatten om meningsfrihet og krenkelse å gjøre. Det er kontrakten med ens arbeidsgiver, ikke hensynet til en gruppes følelser, som begrenser muligheten til å dele eksempelvis taushetsbelagt informasjon.

Spørsmålet er altså om friheten fra krenkelse kan være en slik grunnleggende rettighet, som ytringsfriheten må tre til side for. Jeg har flere ganger henvist til borgerrettsorganisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU) sitt forsvar av nynazistene som ville demonstrere i Skokie, for å illustrere dette. Hendelsene i og rundt denne saken, samt den juridiske og historiske konteksten, er gjenfortalt på glimrende vis av Philippa Strum i boken «When the Nazis Came to Skokie».

Et av mange eksempler omhandler Frank Haimans besøk i en synagoge. Haiman var styremedlem i ACLU i Illinois og en av dem som reiste mye for å forklare ACLUs standpunkt. Få uttrykte støtte til Haiman, mens han reiste rundt på tilstelninger som ofte fant sted i jødiske forsamlingslokaler. Haiman var imidlertid av den oppfatning at omtrent halvparten av menneskene i salen der han snakket kunne snus fra et fiendtlig til et nøytralt ståsted, i en stille aksept for hans prinsipielle argumenter om ytringsfrihet. Den andre halvparten var mer høylydt, og vel så det. En rabbiner slo etter nesen hans for å demonstrere sin misnøye med Haimans standpunkt, og på en annen tilstelning reiste en eldre Holocaust-overlevende seg og skrek at Haiman ikke fortjente å leve.

Det faller på sin egen urimelighet å påstå at lover mot hatefulle ytringer er nødvendig for å hindre hatkriminalitet.Ved et tilfelle, etter tale i en synagoge, var det imidlertid en dame, med en davidsstjerne om halsen, som reiste seg og spurte den, overfor Haiman, fiendtlig innstilte rabbineren om hans standpunkt med hensyn til hakekorset ville gjelde på samme måte for henne om hun vandret gjennom et antisemittisk område med davidsstjernen på kroppen. Nynazistenes rett til å bære det symbolet hun hatet aller mest, forsvarte også hennes egen frihet.

Mange liberalere blir ofte (og noen ganger rettmessig) beskyldt for å ha en naiv tro på «troll sprekker i solen»-argumentet. Berglund Steen og Kohn går i den motsatte fellen, når de hevder at hat alltid avler mer hat. Begge deler kan være sant noen ganger. Land med få juridiske begrensninger på hatefulle ytringer har ikke avkledd all rasisme, og land med mange slike begrensninger har ikke nødvendigvis klart å begrense den. Vi ser at hatkriminalitet er på fremmarsj i mange europeiske land med streng lovgivning, samtidig som den går ned i USA. Dette må ikke bety det er noen årsakssammenheng her. Det betyr bare at det faller på sin egen urimelighet å påstå at lover mot hatefulle ytringer er nødvendig for å hindre hatkriminalitet.

Vi har stadig et valg mellom to alternativer: Enten et samfunn der vi må lære oss å leve med hverandres krenkelser og tabuer, eller et samfunn med vilkårlig kriminalisering av de ytringer det til enhver tid gjeldende flertall måtte mene at det er legitimt å føle seg krenket av.

Norge, og så å si hele Europa, har valgt det siste. Norge er riktignok (heldigvis) blant de minst følsomme i dag, men slik trenger det ikke alltid å være. Antirasistisk Senter demonstrerer dette selv når de tar til orde for flere politianmeldelser av bestemte meninger.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 15.1.14.

Se også andre innlegg i debatten om ytringsfrihet.

Publisert: 15. januar 2014