Mulighetenes samfunn
Rikdommen har gitt oss et samfunn med enorme muligheter. Ingen har noen sinne hatt større muligheter til å velge en livsvei som gir mening. Men valgfrihet forplikter og henger nøye sammen med ansvar – både for den enkelte, i relasjon til andre og for samfunnsfellesskapet. Vi har også et ansvar for andre enn oss selv.Vi kan selve velge hvordan vi vil bruke de mulighetene Norge nå har, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 19. desember 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Hva har rikdommen gjort med oss?
Rikdommen har gjort oss til et av verdens rikeste land.
I 2011 var inntekten pr capita i Norge ca. 370.000 kroner. Det er dobbelt så mye som på Island, tre ganger så mye som i Polen, seks ganger så mye som i Sør-Afrika, ti ganger så mye som i Egypt og 180 ganger mer enn i verdens fattigste land.
Det er flere grunner til at vi er blitt så rike.
Vi har hatt flaks: Noen land, som Norge, er velsignet med store naturressurser som f.eks. olje og gass – andre land er det ikke.
Vi har en heldig historie: Vi har hatt få konflikter og høy tillit til hverandre. Norge ble tidlig en rettsstat med gode institusjoner. Det muliggjorde velferdsstaten og en velfungerende markedsøkonomi.
Vi har vært dyktige: Vi har greid å utvinne oljen og gassen på svært dype hav, og det er en prestasjon. Vi har dessuten vært produktive og hatt en høy arbeidsdeltakelse sammenlignet med andre land.
Vi har hatt gode ledere: Politikerne har greid å forvalte oljeformuen godt. Vi har ikke brukt så mye at vi har ødelagt norsk økonomi, og vi greier å spare til kommende generasjoner.
I de senere år har vi også hatt flaks på en annen måte: Mens mange andre land har opplevd tilbakeslag på grunn av ubalanser i verdensøkonomien, har Norge tjent på dem, bl.a. fordi vi har kunnet kjøpe billig og selge dyrt. Knapt noe land har tjent mer på globaliseringen de senere år enn nettopp Norge.
Hva har så denne rikdommen gjort med oss?
Alle vet at svært rike mennesker kan fremstå som både sympatiske og mindre sympatiske – og at de kan bruke rikdommen sin fornuftig eller mindre fornuftig. Slik er det kanskje med land også?
Fremstår Norge som en sympatisk nasjon?
Norges omdømme er nok først og fremst preget av at vi ikke har noe omdømme; det er rett og slett få mennesker utenfor Norge som vet eller forbinder noe med landet vårt. Og i den grad det forbindes noe med oss, er det ikke alltid gavmildhet eller fred og forsoning, slik vi kanskje liker å tro selv. Noen oppfatter oss nok også som en selvgod nasjon som er seg selv nok: Vi vil gjerne ha fordelene av en liberal handelspolitikk, EUs indre marked og NATOs beskyttelse, men ikke alle ulempene. Og vi vil gjerne fremstå som en nasjon som hjelper verdens fattige, men prioriterer ofte egen velstand fremfor tiltak som virkelig kan hjelpe de som trenger det mest.
Bruker vi pengene våre fornuftig?
Vi har mye penger, og det merkes. Politikken reduseres ofte til en diskusjon om budsjetter, og alle forventer at bevilgningene skal øke. Vi har fått en enorm tro på staten som problemløser og glemmer ofte at vi også har et personlig ansvar. Hver av oss arbeider stadig færre timer, og vi strever kanskje ikke nok etter mer kunnskap og kompetanse. Utsiktene til å leve et godt, materielt liv er ikke så avhengig av at vi er «sultne».
En «oljedopet» nasjon behøver heller ikke å prioritere så nøye. Derfor har vi brukt mye av pengene våre på tiltak som skaffer oss økte utgifter i fremtiden, som f.eks. verdens mest sjenerøse sykelønnsordning – og for lite på tiltak som kan generere inntekter siden, som f.eks. forskning, infrastruktur og gode rammebetingelser for fremtidens næringsliv.
Disse problemene er likevel små sammenlignet med de problemer som mange andre nasjoner har. Derfor er det viktigste svaret på spørsmålet som Aftenposten stiller, et helt annet: Rikdommen har gitt oss et samfunn med enorme muligheter.
Å bli født i Norge i dag er som å vinne i lotto. Ingen har noen sinne hatt større muligheter til å velge en livsvei som gir mening. Men valgfrihet forplikter og henger nøye sammen med ansvar – både for den enkelte, i relasjon til andre og for samfunnsfellesskapet. Vi har også et ansvar for andre enn oss selv.
Vi kan selve velge hvordan vi vil bruke de mulighetene Norge nå har.
Vi har f.eks. en mulighet til å skape en grønnere økonomi, slik at vi bidrar til å redde klimaet også for kommende generasjoner. Vi kan bruker skatter og avgifter, forskning og investeringer for å bidra til det grønne skiftet som likevel må komme. Men det betyr at vi må redusere vår egen oljeavhengighet.
Vi har en mulighet til å forvalte statens penger enda bedre enn vi har gjort til nå – slik at vi sikrer de offentlige velferdsordningene i fremtiden. Vi kan vri ressursbruken fra tiltak som bruker verdier til tiltak som skaper verdier. Men det betyr at vi også må tåle kutt i statsbudsjettet.
Vi har en mulighet til å ta arbeidslinjen mer på alvor, slik at vi er sikre på at vi arbeider nok til å betale for velferden. Det finnes en lang rekke tiltak som kan gjennomføres, men felles for flere av dem er at motkreftene er sterke, mens de som vil tjene på dem, ikke er organisert.
Vi har en mulighet til å satse mer på kunnskap, fordi det er kilden til selvhjulpenhet. Men da kan vi ikke bare være opptatt av å fylle utdanningssystemet med mer penger – vi må skape incentiver som gjør at elever og studenter, lærere og institusjoner ønsker å strekke seg litt mer.
Vi har en mulighet til å prioritere strengere innen helse og omsorg, slik at flere av de som har størst behov, får hjelpen de trenger når de trenger den. Men det betyr at andre, som ikke har like store behov, må vente lenger eller betaler mer selv.
Vi har en mulighet til å bekjempe og kanskje utrydde den ekstreme fattigdommen i verden en gang for alle. Men da må vi bli mindre opptatt av ressursene som settes inn og mer opptatt av resultatene som skapes. Det kan bety at noen i Norge må omstille seg for at andre, som har det dårligere enn oss, skal få en sjanse.
Vi har en mulighet til å la flere få velge hvordan de vil leve sine egne liv, men det krever at vi tåler og tolererer at noen velger annerledes enn vi ville gjort selv.
Vi kan også velge å gjøre helt motsatt, og det viser hvor privilegert vi er. For mange land er valgmulighetene små. For oss er de store. Men valgene vi gjør, får konsekvenser.
Noen valg fremstår som mer sympatiske og er mer fornuftige enn andre.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 19.12.13.
Relatert
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Politikk uten perspektiver
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
