Arbeidsliv

Må få mer styring av arbeidstid

Publisert: 21. november 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Vårens tariffoppgjør ser ut til å få høyere temperatur enn vanlig. Nye ledere er på plass både i Fagforbundet, i LO og i Regjeringen, og alle ser ut til å ville markere seg. Regjeringen kan bidra med en nødvendig justering av arbeidsmiljøloven, mens partene bør se nøye på hva som er avtalt i arbeidstidsavtalene for store grupper i offentlig sektor. Kanskje kan nye ansikter bidra til en endring i vetorett og rigide avtaler.

Arbeidsmiljøloven legger generelle rammer til grunn for arbeidstidsorganisering. Den har i tillegg til ytre rammer for arbeidstid, også detaljerte bestemmelser for hvordan arbeidstiden kan fordeles og organiseres. Loven angir hvem som har kompetanse til å inngå avtaler. Det er en betydelig forhandlingsarena knyttet til bruk av lovens handlingsrom når det skal etableres ordinære arbeidsplaner. I forrige uke skrev YS-leder Jorunn Berland i Dagsavisen at: «Fleksibilitet muliggjøres ved at det er tariffavtale på arbeidsplassen, og gjennom tariffavtalen har partene lokalt ubegrensede muligheter til å legge til rette for nødvendig fleksibilitet.» Det har de så lenge arbeidstakerorganisasjonenes tillitsvalgte ikke nedlegger veto. I mange tilfeller er arbeidstidsavtalene mindre fleksible enn det arbeidsmiljøloven tillater. Vetoretten åpner derved en ny forhandlingsarena om kompensasjon og lønn, i stedet for det som var formålet, arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet.

Det er viktig å se arbeidsmiljøloven og de enkelte særavtalene i sammenheng. Bedre utnyttelse av arbeidstiden for arbeidstakere og arbeidsgivere må derfor delvis løses ved forhandlingsbordet, fordi det ofte er praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene for de ulike yrkesgruppene som gjør det krevende å få redusert deltid eller tilby gode tjenester når behovet er størst. Kompleksiteten i de arbeidstidskabalene som skal legges, er noen steder så stor at deltidsbruk, vikarbruk og uoversiktlige arbeidssituasjoner blir konsekvensen.

Den største svakheten ved arbeidstidsavtaler i kombinasjon med veto i AML til de store arbeidstakergruppene i offentlig sektor, som helsearbeidere, lærere og politi, er at arbeidsgiverne deres har begrenset handlingsrom til styring av de ressursene de skal lede. Svak ledelse har vært et gjennomgangstema etter 22. juli-rapporten, og skolelederopplæring har lenge vært sett på som viktig for å få til et godt skoletilbud. Skal lederne har reelle muligheter til å lede sine ansatte, må de også gis muligheter til det gjennom de arbeidstidsavtalene de må forholde seg til, og loven kan ikke gi veto til en part.

Hittil har arbeidstidsavtalene skapt en rigiditet, bidratt til svake ledelsesmuligheter og til en ressurssløsing som er betydelig. Dessuten har vetoretten i arbeidsmiljøloven bidratt til en skjev maktbalanse. Offentlig sektor sysselsetter mange hundretusen arbeidstakere. Hvordan deres arbeidstid er organisert og hvilke ressurser som medgår, er et forhold som angår flere enn partene i arbeidslivet. En fremtidig bærekraftig offentlig sektor vil være avhengig av gode arbeidstidsavtaler og god ledelse. De nye ansiktene på toppen i organisasjonene og i politikken har en god mulighet til å skape gode arbeidsforhold i offentlig sektor fremover.

Innlegget er publisert på Fastings blogg 21.11.13. Det er basert på denne Civita-rapporten:

Arbeidstidsavtaler i offentlig sektor

Denne rapporten har til hensikt å vise hvordan arbeidstidsavtalene for sentrale arbeidstakergrupper i offentlig sektor fungerer, hva som er utfordringene og hva som kan gjøres for å få til en bedre utnyttelse av arbeidskraften. Arbeidstavtalene som gjennomgås gjelder for lærere, politiet og helse- og omsorgsarbeidere.

Last ned og les rapporten her: Arbeidstidsavtaler