Om FrP, populisme og SV
Heikki Holmås’ utspill om at Fremskrittspartiet er et populistisk parti har vakt storm. Det er i og for seg ikke noe galt i påstanden, isolert sett. FrP er et populistisk parti. Men at høyrepartier faller inn under paraplybetegnelsen ”populistisk” behøver ikke å bety at slektskapet er stort på andre områder innen politikken, skriver Bård Larsen og Morten Kinander hos Minerva.
Publisert: 14. september 2013
Av Bård Larsen og Morten Kinander, Civita.
Det er kuriøst at vi i konsensus-Norge har behov for å konstruere dikotomier. I mangel av et ekstremt politisk parti, bygger vi opp forestillinger om et ekstremt politisk parti.
Innvandringsdebatten er som kjent skarpere i kantene i Danmark enn i Norge. Sosialistisk Folkeparti i Danmark står vel omtrent på samme linjen som FrP i innvandringspolitikken: Strengere asylinstitutt, lukkede mottak, 24-årsregel og tilknytningskrav. Holdningen til innvandrere i Danmark kommer likevel heldig ut. Motstanden mot et flerkulturelt samfunn er lavere enn gjennomsnittet i EU, og hele 93 prosent av de danskene som arbeider sammen med personer med en annen etnisk bakgrunn, sier at det er problemfritt. Andelen innvandrere som føler seg godt integrert i Danmark øker, og det er kanskje ikke så rart. Arbeidsledigheten blant unge innvandrere er den laveste i hele OECD. Danmark kommer også helt på topp i en undersøkelse som måler befolkningens vennlighet og imøtekommenhet overfor andre.
Heikki Holmås’ utspill om at Fremskrittspartiet er et populistisk parti har vakt storm. Det er i og for seg ikke noe galt i påstanden, isolert sett. FrP er et populistisk parti. Men at høyrepartier faller inn under paraplybetegnelsen ”populistisk” behøver ikke å bety at slektskapet er stort på andre områder innen politikken. Holmås’ eget parti er som kjent både sosialistisk og venstrepopulistisk. Det finnes en stor gren av radikale partier i Europa som hører hjemme under den samme betegnelsen. De er til dels svært ulike. Enkelte av disse partiene ville nok Holmås betakket seg for og ikke likt å assosieres med. I forsøket på å assosiere FrP med uønskede elementer som f.eks. Breivik eller Sverigedemokratene, bruker imidlertid noen et begrep som ”familielikhet”, som er hentet fra statsvitenskapen. Selv om det innrømmes at det er en vesensforskjell på Front National og FrP, så tilhører de altså samme ”politiske familie”. Problemet oppstår når slike akademiske begreper brukes av politikere til guilt by association. Da kan man også fint ignorere andre viktige distinksjoner, som den avgjørende forskjellen på å være høyrepopulist og høyreradikal. Å være populist er stuerent, og vi har populistiske partier på begge sider av den partipolitiske kjølen. Vi har imidlertid i norsk politikk bare ett parti med ekstremistisk voldsretorikk i partiprogrammet sitt, og det er Rødt.
Når det gjelder anekdotiske «bevis» på at FrP er et parti med et problematisk syn på innvandring, kommer partiet ikke alltid like heldig ut. Det viktige og avgjørende er imidlertid det daglige parlamentariske arbeidet og partienes program. FrP har i årevis jobbet aktivt for å distansere seg fra radikale høyrepopulistiske partier i Europa. Hva har SV gjort? I Tyskland er for eksempel Die Linke SVs søsterparti. Partiet er en sammensmelting av vesttyske fagforeningsfolk og utbrytere fra det sosialdemokratiske SPD på den ene siden, samt det tidligere østtyske kommunistpartiet på den andre. Die Linke er igjen tilsluttet den kommunistiske fellesorganisasjonen European Left (EL). Sammenblandingen mellom ikke-demokratiske radikale partier erformalisert. I Europaparlamentet har SVs nordiske samarbeidsorganisasjon Nordisk Grønn Venstre formalisert samarbeid med kommunistene gjennom paraplyorganisasjonen GUE/NGL. SVs ungdomsorganisasjon SU er medlem av European Network of Democratic Young Left, hvor blant annet ungkommunistene fra Italia, Frankrike og Moldova er medlemmer. Den partipolitiske faunaen i Europa er med andre ord stor, men ikke større enn at det er en enkel jobb å trekke søkte assosiasjoner som sier lite eller ingenting om et bestemt partis beskaffenhet. FrP, derimot, har ikke hatt noe samarbeid med andre høyrepopulistiske partier i Europa.
FrP: en joker for både venstre- og høyresiden.
Høyresiden må forholde seg til FrP bl.a. fordi det er svært vanskelig å danne en borgerlig regjering uten dem. Partiet får så mange stemmer at det er umulig, for ikke å si urimelig, å bruke dem som rundingsbøye. Alternativt kunne man selvsagt latt de rødgrønne regjere på ubestemt tid og legge parlamentarismen på is.
Venstresiden bruker på sin side FrP for alt det er verdt, fordi det er et enkelt bytte. En del av agget mot FrP fra venstresidehold henger nok også sammen med utviklingen i europeisk historie. Sosialistene har aldri helt maktet å tilgi store deler av arbeideklassen for at den snudde ryggen til sosialismen. Det var derfor den mest radikale delen av venstresiden rettet blikket mot den tredje verden: Slaget om Europa var tapt, arbeiderne ville heller ha vaskemaskin og bil enn revolusjon. Sosialismen ble i høy grad et middelklasseprosjekt, sett ovenifra og ned. Arbeiderklassen ble sett på som udannet, reaksjonær, for ikke å si vulgær. FrP har i stor grad fanget opp misnøyen med denne elitismen.
Det blir sagt og gjort uheldige ting i FrP, og selv om det er lenge siden Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppes tid, har nok partiet fortsatt en vei å gå før det er helt establishmentstriglet og spiselig for den politisk korrekte. Dagens Fremskrittsparti er i europeisk sammenheng svært langt fra et høyreradikalt parti. I denne sammenheng er det også viktig å huske på at FrP er det stortingspartiet som regnes for å ligge lengst til høyre, Partiet trekker derfor naturlig til seg enkelte innslag som partiorganisasjonen må slite med. Slik er det med SV på venstresiden også. De er som kjent det eneste partiet på Stortinget med en representant som gjentatte ganger fremstår som ambassadør for et diktatur. Til venstre for SV står Rødt, som har udemokratiske ufyseligheter i partiprogrammet sitt om revolusjon og maktovertagelse, og kontroll over militæret etc. hvor alt tilsvarende oppsop av ekstremister på venstresiden kan samle seg.
Når det kommer til stykket forstår nok de fleste at et FrP i posisjon blir holdt ettertrykkelig i ørene av både den ene og den andre. For eksempel har jo innvandring – med ett unntak, det såkalte bærekraftsnotatet – glimret med sitt fravær i hele valgkampen. Det er oppsiktsvekkende, sett i lys av at det aldri har kommet flere mennesker til Norge enn nå, og det sier ganske mye om hvor langt FrP er villige til å gå for å fremstå som et seriøst og ordentlig parti.
Populisme
Populister mangler gjerne en substansiell ideologi, spiller på lettvinte emosjonelle enkeltsaker og har en inkonsistent økonomisk politikk. Populismen kan sies å være anti-intellektuell og hevder at ”grasrota” eller «folk flest » blir overkjørt av eliten. I norsk kontekst vil man kunne argumentere for at både FrP, SV og Miljøpartiet De Grønne er populistiske partier, eller partier med populistiske innslag. Populisme kan ha en negativ konnotasjon for noen og en positiv for andre. I sin tid mente for eksempel SV-høvdingene Ottar Brox og Erik Solheim det var hedersbegrep som partiet deres burde implementere i politikken.
Høyrepopulistene spiller på emosjonelle enkeltsaker, skatter, avgifter og nasjonale stereotypier. Men de har demokratiet som både middel og mål. Men det er viktig å skille mellom høyreradikale og høyrepopulister. Å utelate denne distinksjonen er lite konsist, hvis vi ser på tilsvarende fenomener på venstresiden. Nøkkelbegrepet er det liberale demokratiet, og at politiske radikalister er tilhengere av å rykke systemet helt eller delvis opp med roten. FrP er derfor et delvis populistisk parti, men overhodet ikke et høyreradikalt parti.
Sverigedemokraterna mener at «… ingen religiøse bygg, med en, for svensk byggetradisjon, fremmed arkitektur, skal få bygges», mens Gert Wilders vil forby Koranen. Lista kunne vært mye lenger. I Norge forsvarte FrPs Per-Willy Amundsen muslimers rett til å bygge minareter i Norge, etter at dette ble forbudt i Sveits gjennom folkeavstemning i 2009.
På venstresiden har radikalisme stått sterkt i toneangivende partier som har vinglet mellom demokratiforståelse og troen på proletariatets høy- eller lavpotente diktatur, mens det på norsk høyreside, og i alle fall ikke i det etablerte politiske landskapet, nesten ikke eksisterer en slik mellomposisjon på denne siden av annen verdenskrig. Mye av dette skyldes konservatismens egenart: Fra Edmund Burkes ”små skritt” til Anthony Quintons ”the politics of imperfection”. Dette i motsetning til sosialismen, som har et iboende radikalt anslag.
Spørsmålet her er selvsagt hvor gyldig overføringsverdien mellom venstre og høyre egentlig er. Det bør være gjenstand for videre diskusjon. Vi trenger å kunne forstå ulike former for tankegods/ideologier, hvor ideene kommer fra og hva de innebærer — for å forstå dette trenger vi verktøy som kan skille dem fra hverandre og som også kan peke på eventuelle fellesstrekk. Språklige begreper gjør denne jobben for oss, men de er også egnet til å forvirre.
Innlegget er publisert hos Minerva 13.9.13.