Helt og forræder

Vi må kunne være kritisk til USAs massive overvåkning av telefoner, internett og sosiale medier, uten samtidig å måtte hylle Edward Snowden som en helgen. Det er han ikke, skriver Kristian Tonning Riise i Minerva.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 8. juli 2013

Av Kristian Tonning Riise, Civita

Den 30 år gamle IT-teknikeren, Edward Snowden, er i øyeblikket etterlyst av USA, og siktet for tyveri av offentlig eiendom, uautorisert spredning av informasjon om nasjonal sikkerhet, samt forsettlig spredning av gradert informasjon til uvedkommende, etter at han lekket topphemmelige opplysninger om etterretningsorganisasjonen National Security Agency (NSA) sitt overvåkningsprogram til internasjonale medier.

To saker

Opplysningene inneholder informasjon om omfattende overvåking av egne innbyggere, så vel som utenlandske borgere. Det er særlig to avsløringer det har vært mye oppmerksom rundt, og som mange ser ut til å blande sammen.

Den ene dreier seg om det hemmelige elektroniske overvåkingsprogrammet PRISM, som har til hensikt å overvåke nettkommunikasjonen til utenlandske personer gjennom amerikanske internettselskaper. Programmet skal i utgangspunktet kun overvåke utlendinger, ettersom amerikanske borgere er beskyttet av den amerikanske grunnlovens personvernbestemmelser. Det er imidlertid ingen vanntett mekanisme som sørger for dette. Amerikanske borgere filtreres ut gjennom søkefunksjoner som skal gi over 51 prosent sjanse for vedkommendes ”utenlandskhet”.

Den andre omhandler en hemmelig rettskjennelse som ga NSA rett til å hente en ikke-avgrenset mengde data fra Verizon, en av de største leverandørene av telefoni i USA, over en periode på tre måneder. Rettsordren ga anledning til å hente informasjon om telefonnumrene til begge parter i en samtale, lokaliseringsdata, lengden på samtalen og når samtalen fant sted, men ikke samtalens innhold – for innenlands samtaler, eller samtaler med en ende i USA.

Intet ”1984”

Det er lett å forstå hvorfor manges prinsipielle ryggmargsrefleks virker til fordel verdens kanskje mest omtalte mann de siste ukene. Snowden-saken er den lille mannen mot systemet. En 30 år gammel IT-tekniker mot verdens største supermakt. Snowden er imidlertid ingen Liu Xiaobo, og overvåkningssaken er ikke noe dataalderens Tiananmen Square. Ei heller har vi avdekket et orwelliansk 1984-samfunn, slik enkelte synes å mene.

USA er ingen autoritær stat. Ei heller er det noe altomfattende overvåkningssamfunn. For å sitere den svensk-amerikanske journalisten Michael Moynihan:

”We are engaged in a robust debate around Snowden’s disclosures, as newspapers fearlessly publish more top-secret documents purloined from the NSA. Which can only mean that, whatever our imperfections, we aren’t living in 1984.”

Samtidig bør Snowdens handlinger behandles med et kritisk blikk, også med liberaldemokratiske øyne, før vi farer av gårde med ønsker om å ville innvilge ham asyl i Norge, eller gi ham Nobels fredspris slik leder i SU, Andreas Halse, har foreslått.

Overvåking er nødvendig

La meg ta selve avsløringene først. Det er rimelig åpenbart at verdens mektigste demokrati og verdens største militærmakt, er nødt til å ha et ganske omfattende etterretningsapparat. Både for å følge det internasjonale trusselbildet, bekjempe terrorvirksomhet og ekstremisme, og holde øye med fiendtlig innstilte og tungt bevæpnede skurkeregimer verden over.

For å sitere en mindre Snowden-vennlig artikkel i Vanity Fair:

«N.S.A. surveillance has been beneficial repeatedly in American foreign policy. Although most instances remain secret, we already know that the N.S.A. listened to Soviet pilots during the 1983 shooting down of a South Korean airliner; used intercepted diplomatic messages to track a 1986 Berlin disco bombing to Libya; and used the cell phones’ SIM cards to track terrorist suspects after the 9/11 attacks.»

Derfor kom avsløringene neppe som en stor overraskelse på særlig mange. Pernille Rieker, ved Norsk utenrikspolitisk institutt, påpeker eksempel vis at EU er programforpliktet til å reagere sterkt, men at Snowden-saken neppe vi medføre noe langsiktig tillitsbrudd. (Særlig ettersom det har kommet frem at Frankrike og Storbritannia ikke er stort bedre.)

Overdrivelser

At USA har et omfattende etterretningsapparat visste alle. Hadde PRISM-lekkasjen imidlertid vært så alvorlig som vi først fikk inntrykk av, ville det likevel vært grunn til å sperre opp øynene. The Washington Post, og flere andre medier, ga opprinnelig inntrykk av at NSA hadde skaffet seg direkte tilgang til Facebook, Skype, Google og andres servere. Vi ble altså fortalt at amerikanske etterretningsfolk nærmest kunne koble seg rett inn på facebook-chatten eller skype-samtalene våre når de måtte ønske det. Det viste seg å være en påstand med mer modifikasjoner enn sannheter.

Alle selskapene som er involvert i PRISM-programmet har avvist blankt at de har gitt noen slik direkte tilgang. Selskapene har selv valgt å samarbeide med amerikansk etterretning, og leverer ut brukerdata, i samråd med advokater, etter forespørsel fra myndighetene. Heller ikke dette er ukontroversielt, men det er noe ganske annet enn det bildet vi opprinnelig fikk.

Det er også aktører som har valgt ikke å levere ut data. Vi vet at f.eks. Twitter ikke har ønsket å samarbeide med myndighetene. Det forteller oss at vi som forbrukere faktisk kan påvirke denne utviklingen. Amerikanske myndigheter er ikke Kina. De kan ikke overvåke hvem som helst, og kreve innsyn i hva som helst. Hvis tilstrekkelig mange brukere av sosiale medier krever en restriktiv holdning på utlevering av brukerdata, vil også flere føle seg tvunget til å legge seg på ”twitter-linjen”.

(Jeg har, i skrivende stund, ikke fått klarhet i omfanget av eventuell overskuddsinnhenting av brukerdata fra amerikanske innbyggere, og hva som eventuelt er blitt gjort med disse dataene. Jeg tar derfor et forbehold om eventuelle nye avsløringer på dette området som isåfall vil gjøre PRISM programmet langt mer problematisk).

Det mest alvorlige som har kommet frem i forbindelse med Snowden-avsløringene, fra et sivilt perspektiv, er antakelig USAs overvåking av egne innbyggere. Den er likevel mindre omfattende enn EUs datalagringsdirektiv (DLD) – som jeg for øvrig var en uttalt motstander av – som ble vedtatt av Stortinget våren 2011(men ikke implementert enda). DLD åpner både for en større grad av overvåking, og over en langt større tidsperiode, enn det som var tilfelle med Verizon-saken.

I USA pågår det også en debatt om hvorvidt myndighetene har gått utover sine konstitusjonelle begrensninger. I Norge har vi derimot allerede vedtatt datainnhenting som er mer omfattende enn det man nå diskuterer om er grunnlovsstridig i USA. Amerikanere kan altså sies å ha et langt sterkere personvern på internett enn det vi er i ferd med å få i Europa og Norge.

Varsler og kriminell

Snowden-saken handler imidlertid om mer enn personvern. Å avsløre massiv, og kanskje også grunnlovsstridig, overvåking av egen befolkning er en nobel handling. Å utlevere topphemmelig informasjon om eget lands etterretningsvirksomhet overfor andre stater er i verste fall forræderi. Det er heller ingen formildende omstendighet at spionasje var Snowdens motivasjon for å søke seg til Booz Allen Hamilton i første omgang.

Overfor South China Morning Post forteller Snowden at han gikk ned lønn, fordi denne jobben ga han tilgang til mer hemmelig informasjon. Dette er selvsagt en grov kriminell handling som USA må slå hardt ned på. Det ville vi også gjort selv.

Om en IT-tekniker i PST hadde stjålet gradert informasjon, lekket topphemmelige opplysninger om norske etterretningsmetoder til internasjonale medier, og rømt landet, ville vi også, med rette, ønsket å få personen utlevert og dømt.

Snowden er altså, for å sitere en artikkel i den amerikanske nettavisen Business Insider, både en helt og en forræder.

“Snowden is a whistleblowing hero for providing evidence of what is widely considered as an unnecessary and unconstitutional mass surveillance of the American people. He is also a «kid» (his lawyer’s words) who betrayed his country by leaking classified but not necessarily unlawful NSA methods that could be of great value to a foreign intelligence services who want to better understand the agency’s spying capabilities.”

Jeg hører til blant dem som er bekymret for en utvikling i retning av mer overvåkning. Jeg synes for å parafrasere Benjamin Franklin at vi har gitt opp for mye frihet for litt mer sikkerhet i dagens samfunn. Samtidig er det en nødvendig erkjennelse at vi som samfunn på ett eller annet tidspunkt var nødt til å gjøre akkurat det. Om huleboermannen hadde vært like prinsipiell som Franklin ville vi ikke hatt veldig mye sikkerhet i dag.

Snowden kan berømmes for å ha satt søkelyset på et post 9/11-samfunn, som har tatt mange skritt i retningen av en mer påtrengende offentlig inngripen i privatlivets fred. Snowden-saken har ført til en viktig debatt om personvernets stilling, både i USA og ellers i verden. Ikke minst har avsløringene gitt oss en foruroligende innsikt i de mulighetene vi har i dagens ”big data”-alder. Vi har ikke noe 1984-samfunn i dag, men den orwellianske dystopien er innenfor rekkevidde om vi vil. Det var den ikke da Orwell skrev sin berømte roman.

Paradokset er likevel at Snowdens handlinger kan ha vært nyttige, og ført til en høyst nødvendig debatt, samtidig som de både var ulovlige, kan ha utsatt USA for mer risiko og burde straffes.

Man må kunne være over middels engasjert i personvern, og samtidig erkjenne at vi neppe ønsker oss konsekvensene av en verden der vi gir et ”free pass” til alle utro tjenere som vil lekke informasjon om vestlige makters etterretningsvirksomhet.

Snowden misliker amerikanske etterretningsmetoder. Det er det sikkert mange gode grunner til. Det forsvarer imidlertid ikke handlingene hans. Han burde reise hjem og forsvare sine handlinger i en demokratisk rettsak der. Det er de færreste forunt i mange av de landene han nå søker seg til.

Innlegget er publisert på Minervanett.no 8.juli 2013.