Skolebokanmeldelse: Politikk og makt

Civita har invitert de borgerlige ungdomspartiene til å anmelde skolebøker på pensum i samfunnsfag i videregående skole.Her er Fremskrittspartiets Ungdoms anmeldelse av boken Politikk og Makt: Forfatterne har gjort en stødig jobb i å skrive en samfunnsfagsbok uten å ta side i den politiske debatten.

Publisert: 13. mai 2013

Civita har invitert de borgerlige ungdomspartiene til å anmelde skolebøker på pensum i samfunnsfag i videregående skole. Aftenposten har tatt saken videre, og fått også de ikke-borgerlige ungdomspartiene til å komme med sine synspunkter. Aftenpostens oppslag kan leses her.

Her er Fremskrittspartiets Ungdoms anmeldelse av boken Politikk og makt:

FpUs anmeldelse

Skrevet av Jørn Kyle Finnesand, Rogaland FpU

Det hevdes fra tid til annen at skole- og utdanningsvesenet utdanner norsk ungdom til å bli sosialdemokrater. Det sies at skolebøkene og undervisningen opererer på venstresidens premisser og at høyresiden reduseres til feilaktige stråmenn i samfunnsfagene.

For å undersøke denne påstanden kaster jeg meg med åpent sinn inn i Politikk og makt, bevisst på at jeg ikke skulle la erfaringer fra min gamle venstrevridde samfunnsfagbok sette tonen for hvordan jeg oppfattet skoleboken tilpasset programfaget Politikk og menneskerettigheter.

Likevel kommer jeg ikke lengre i boken enn til første illustrasjonsbilde før jeg blir bekymret for hvor veien går. Bildet viser operaen i Oslo og illustrasjonsteksten stiller spørsmål ved «om en bør bruke så mye penger på én kulturinstitusjon, eller om man bør spre disse kulturmidlene i distriktene».

Det åpenbart manglende spørsmålet om staten har en rolle å spille innenfor kultur i det hele tatt, forblir usagt. Er dette tonen jeg kan forvente gjennom resten av boken? Nei, overhodet ikke.

Forfatterne har gjort en stødig jobb i å skrive en samfunnsfagsbok uten å ta side i den politiske debatten. Kapitlene forholder seg til fagstoffet på en trygg og grundig måte som gir elever mulighet til å bli godt bevandret i samfunnsdebatten, uten å ta valgene for dem.

Politikk og Makt har etter hvert kapittel en egen del som kalles «Forum,» som gir varierte eksempler og fremstiller gode problemstillinger. Etter å ha lest boken vil jeg gjerne trekke frem noen kapitler og enkeltmerknader som jeg mener bør belyses og berømmes.

Da jeg leste boken storkoste jeg meg med kapittelet om «Velgermakt,» som går grundig inn i den norske valgordningens urettferdigheter. Boken stiller grunnleggende spørsmål rundt problematikken ved Norges udemokratiske praksis med at én stemme ikke teller likt uansett hvor den avgis i landet.

Politikk og Makt trekker inn Israel og Knesset, Israels nasjonalforsamling, som motstykke og viser at det går an å få stemmelikhet.

I kapittelet om Stortinget går en grundig gjennom Stortingets arbeid. I en bisetning nevnes også at veksten i trygder og helsetjenester som er svært store og at disse er lovregulerte.

Denne viktige delen av norsk samfunnsdebatt blir senere i boken grundig gjennomgått av forfatterne som stiller spørsmål rundt lovfestede rettigheter og økningen i antallet av disse. Rettsliggjøringen av politikken har dessverre liten plass i den offentlige debatten, og det er derfor en sann fryd når Politikk og Makt introduserer elevene for denne viktige problemstillingen.

I andre samfunnsfagsbøker jeg har lest, blir temaet sivil ulydighet og aksjonering gjerne omtalt som både idyllisk og i ideelle ordelag. Jeg var derfor spent på hvordan Politikk og Makt ville omtale emnet.

I kapittelet om aksjonsmakt blir temaet grundig behandlet. Temaet blir faktisk svært grundig behandlet, uten idealisering av ulovlige aksjoner, men heller en god problematisering av hvorfor noen lovlige stortingsvedtak er legitime å bryte gjennom aksjoner, mens andre ikke er det.

Kanskje man derimot skulle si at samfunnsfagboken er høyreorientert? En samfunnsfagbok som gleder en FpUer med sterkt libertarianske tendenser må jo være det? Kanskje ikke. Det forutsetter i så fall at moderate og venstreorienterte er uenige i problemstillingene som boken fremhever.

Kapittelet om statsforvaltningen tar opp problemstillingen som alle bør interessere alle, uansett hvor man plasserer seg selv politisk. Har finansråd Svein Gjedrem for mye makt og er det egentlig en god ting at finansråden hindrer ferske statsråder i å tabbe seg ut? Hvor stort bør byråkratiet og statsforvaltningen være?

Hva med konkurranseutsetting og privatisering? Det virker kanskje som en liten detalj som en bør kunne forvente at alle samfunnsinteresserte vet om, men det er rett og slett herlig når «Politikk og Makt» gjør elevene kjent med forskjellen på konkurranseutsetting og privatisering. Man blir fristet til å sende en kopi av boken til stortingsrepresentanter fra de rødgrønne partiene som enda ikke har lært forskjellen.

Er dette en perfekt fagbok for samfunnsfag? Nei, det kan man heller ikke si. Det er enkelte fagfeil som krever at lærere er observante og retter disse opp ovenfor elevene. Bl.a hevder boken at man kaller sentrumspartiene (KrF, Sp og V) for sosialliberalere, noe som muligens kan hevdes om Venstre, men overhodet ikke om Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Videre er eksempelbruken noen ganger grunnløst begrunnet. Bl.a hevdes det i boken at høye boligpriser i Oslo skyldes markedet. En påstand som ikke underbygges eller utdypes, men bare står alene i boken som et faktum.

Det samme gjøres i kapittelet om mangfold og medborgerskap, hvor forfatteren skriver om hvem som deltar i de politiske prosessene. Der forekommer denne setningen ubegrunnet: «Dessuten er det trolig en tendens til at det er de middelaldrende mennene i denne eliten som velger den mest målrettede og effektive påvirkningen». Jeg skal ikke ta stilling til om setningen stemmer eller er relevant, men den begrunnes ikke, noe en bør forvente dersom en fagbok skal generalisere på en slik måte.

I kapittelet om organisasjonsmakt går boken inn på lønnsforhandlingene mellom NHO og LO. Her forklares det hvordan staten kan gripe inn med tvungen lønnsnemd uten at det problematiseres. Forfatteren skriver videre i boken at Høyre tradisjonelt har hatt kontakt med NHO, Senterpartiet med bondeorganisasjonene og at LO har en fast representant i APs landsstyre. Det hverken problematiseres eller poengteres at det er en vesentlig forskjell mellom å dele politisk enighet mellom et parti og en organisasjon, og det å gi en organisasjon makt til å endre partiets politikk gjennom en fast plass i partiets landsstyre.

Jeg er stort sett fornøyd med kapitlene om internasjonal politikk og utenriksstoff, men jeg stusser på en påstand fra forfatteren om at Norge «ønsker en FN-ledet» verdensorden. Dette synspunktet finner en nok støtte for i dagens regjering og hos moderate Høyre, men synspunktet bør i større grad problematiseres, noe ansvarlig redaktør Nils August Andresen i Minerva gjør på en god måte.

Problematikken rundt miljø- og klimaspørsmål blir presentert på en veldig omfattende måte, som gjør elevene godt i stand til å sette seg inn i problemstillingen, men en nevner knapt klimaskeptikerne og deres påstander.

Jeg savner at det i større grad forklares hvorfor bl.a. USA ikke anerkjenner sosiale og økonomiske goder som en del av menneskerettighetene, noe som er relevant for forståelsen av rettigheter.

Kanskje har den påståtte venstreorienterte trenden snudd med boken Politikk og Makt. Kanskje er denne samfunnsfagboken den første av forhåpentlig mange samfunnsfagsbøker som gir et fornøyelig faglig nøytralt bilde på samfunnsdebatten.

Boken evner å trekke inn problemstillinger som er viktige for den liberalistiske og konservative siden i samfunnsdebatten, vel som de tradisjonelle problemstillingene man ofte finner hos venstresiden.

Samfunnsfagsboken Politikk og Makt er ingen politisert bok. Den har som tidligere nevnt elementer som jeg mener burde vært problematisert eller vært bedre redegjort for, men boken står trygt plantet på det samfunnsfaglige plan. Boken består prøven med få kryss i margen og er en bok som gjør elever godt rustet til å gi elever en balansert fremstilling av samfunnsdebatten.

Med «Politikk og Makt» som fagbok vil samfunnsfaglærere med en agenda gå vanskeligere tider i møte. Det er det bare å glede seg til.

Teksten er publisert på Aftenposten.no 7.5.13. Her kan du også lese Rød Ungdoms gjennomgang av samme bok.