Utenlandsinvesteringer og korrupsjon
Korrupsjon er skadelig. Det er derfor viktig å etterleve nulltoleransen mot korrupsjon. Hvor lenge vil Norge ha det teknologiske og økonomiske fortrinnet som legges til grunn for at nulltoleransen skal kunne kombineres med fortsatt konkurransedyktighet? Kan nulltoleranse føre til at kun de store, etablerte norske bedriftene drister seg ut på det globale markedet?, spør Julie Haugli hos Minerva.
Publisert: 15. mars 2013
Av Julie Haugli, politisk økonom og tidl. prosjektmedarbeider i Civita.
Norske bedrifter har råd til vise nulltoleranse for korrupsjon, i dag. Det er ingen garanti for at det ikke kommer på kant med konkurransedyktigheten i fremtiden.
Norske bedrifter investerer stadig mer i mellominntekts- og utviklingsland. En håndfull norske selskaper, ofte med høy statlig eierandel og/eller statlig subsidiering, står bak de største norske utenlandsinvesteringene, som ofte gjøres i olje- og gassektoren i land som Russland, Georgia, Yemen, Venezuela, Mosambik og Irak.
Dette er land som, i følge Transparency International, har en høy grad av korrupsjon. Vi vet også at olje- og gassektoren har vært en bransje spesielt utsatt for korrupsjon. Dette betyr at norske multinasjonaleselskap stadig møter en korrupt kultur – noe som også setter den norske konkurranseevnen på prøve. Korrupsjon kan virke nødvendig for å få tilgang til markedet. Vi har nulltoleranse for korrupsjon i Norge, også for norske utenlandsinvesteringer, men hvordan står denne visjonen seg i møte med realitetene?
Norsk korrupsjonslovgivning ble i 2003 betydelig strengere og strafferammen på korrupsjon økte. I møte med en korrupt kultur, betyr dette at norske multinasjonale selskaper står overfor en streng lovgivning som ikke nødvendigvis samsvarer med praksisen i landet de opererer i. I verste fall kan nulltoleransen bli en hindring for mulighetene til å konkurrere.
Har råd til å vise nulltoleranse
Fortrinnet norske investorer i olje- og gassbransjen har, er en høy teknisk kompetanse, som er etterspurt i mange land. Dette gjør det mulig å stille krav om nulltoleranse for korrupsjon fra norske investorer. Det kan også være en av grunnene til at Transparency International Norge vektlegger at norske investorer innenfor olje- og gassindustrien er spesielt gode til forebyggende antikorrupsjonsarbeid: Det tekniske fortrinnet gjør at de har «råd» til å vise nulltoleranse.
De store norske utenlandsinvesteringene blir som oftest foretatt av større norske bedrifter, gjerne delvis statseide. Dette er bedrifter som har ressurser til å opprettholde nulltoleranse gjennom tålmodighet, omfattende rapportering, opplæring av ansatte og grundig bakgrunnssjekk av samarbeidspartnere. Men samtidig som de viser at det er mulig å opprettholde en nulltolerant linje, viser de også at det kan ta lenger tid og krever mer ressurser. Mindre, privateide bedrifter, derimot, kan mangle dette fortrinnet og se seg nødt til å foreta investeringer innen knappe tidsrammer, noe som kan gå utover det ofte omfattende forarbeidet som skal til for å gjøre ”sikre investeringer”. Tilsvarende vil mange mindre erfarne bedrifter ha mangelfull informasjon om de faktiske investeringsmiljøene i andre land, og således sette seg selv i krevende situasjoner.
Nulltoleranse for bestikkelser og korrupsjon er i mange land synonymt med «no business». Bestikkelser er ofte den raskeste utveien, og mange steder også forventet. Hvis norske bedrifter ønsker å konkurrere i disse markedene, kan de være nødt til å imøtekomme krav fra korrupte tjenestemenn eller selv tilby bestikkelser for å få tilgang.
Samtidig øker konkurransen. Inntoget av investorer fra utviklings- og overgangsøkonomier med kostnadseffektiv teknologi og kompetanse setter den norske særposisjonen i fare. Mange norske bedrifter bekrefter at de har mistet investeringer på grunn av bestikkelser fra korrupsjonsvillige konkurrenter.
Det er viktig å rette søkelyset på de fremtidige utfordringene og hvordan vi kan sørge for at norske bedrifter i størst mulig grad er nulltolerante, samtidig som de opprettholder konkurranseevnen. I mediene har det den siste tiden blitt tydelig at Økokrim, og herunder økoteamene, mangler ressurser til det avdekkende arbeidet. Sjansen for at en bedrift bestikker reduseres når sjansen for å bli tatt øker. Det er derfor viktig at det avdekkende organet har tilstrekkelig med ressurser. En eventuell opprettelse av et selvstendig antikorrupsjonsorgan, skjermet fra andre oppgaver, vil kunne bidra til dette. Likevel ligger nok mye av løsningen i å styrke ressursene til det forebyggende arbeidet, slik at konkurransedyktighet og nulltolerante holdninger mot korrupsjon kan kombineres.
Styrk det forebyggende arbeidet
Korrupsjon er skadelig, både for bedriftene selv, for demokrati og utvikling. Det er derfor viktig at norske multinasjonale selskaper i størst mulig grad etterlever nulltoleransen mot korrupsjon. Likevel bør vi stille spørsmål ved om ressursene som ligger til grunn for næringslivets etterlevelse av den norske lovgivningen er tilstrekkelige. Hvor lenge vil Norge ha det teknologiske og økonomiske fortrinnet som legges til grunn for at nulltoleransen skal kunne kombineres med fortsatt konkurransedyktighet? Kan risikobildet kombinert med nulltoleranse føre til at kun de store, etablerte norske bedriftene drister seg ut på det globale markedet? Og hva er konsekvensene for norsk næringsliv når utviklingsland får den samme kompetansen fra andre, mindre redelige investorer?
Innlegget er publisert hos Minerva 15.3.13. Kronikken er basert på Civita-notat nr. 4-2013, Korrupsjon og norsk næringsliv.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Støre stryker i historie
Innspill til ny stortingsmelding om industri