En historie om tapte muligheter

I tiden fremover vil Hugo Chávez’ ettermæle bli diskutert flittig i medier over hele verden. Jeg har vanskelig for å konkludere med noe annet enn at Hugo Chávez alt i alt har vært en skuffelse for Venezuela, skriver Kristian Tonning Riise i Aftenposten.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 7. mars 2013

Av, Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita

Ingen president i Latin-Amerika har noensinne hatt like store muligheter til å løfte landet ut av fattigdom, og bygge et moderne, fremtidsrettet velferdssamfunn og institusjonalisert demokrati. En tidoblet oljepris har gitt Venezuela en fortjeneste på mer enn 981 milliarder dollar (!) mellom 1999 og 2011. Det er ti ganger mer enn Venezuelas samlede BNP i 1998, for å bruke den svenske skribenten Johan Norbergs illustrasjon.

Et samfunn i oppløsning

Olje utgjør omtrent 95 prosent av Venezuelas eksportinntekter. Men til tross for en tidobling av verdien på landets viktigste inntektsgrunnlag, knaker det i noen av samfunnets viktigste sammenføyninger.

Innenlands produksjon av alt faller. Infrastrukturen forvitrer på grunn av manglende vedlikehold. Tidligere veldrevne virksomheter er blitt til pengesluk. Venezuela er et av verdens mest energirike land, men befolkningen plages med – tidvis – daglige strømbrudd. Så store er utfordringene at Venezuela har måttet innføre strømrasjonering. Venezuela skiller seg også ut som det eneste OPEC-landet der elementære varer som mel, melk og sukker er mangelvare i butikkene. I det offentlig prisfiksede markedet stiller folk seg i kø utenfor de statssubsidierte supermarkedene allerede før soloppgang, for å få kjøpt en frossen kylling før det er tomt.

Forvitrende næringsliv

De enorme oljeinntektene har heller ikke stoppet Chávez fra å sende oljeindustrien inn i en nedadgående spiral. I dag er oljeindustrien i historisk dårlig stand. Oljeproduksjonen har falt fra ca 3,3 millioner fat pr/dag i 1998 til rundt 2,4 millioner i dag (Economist, 2011). En million av disse fatene blir også solgt til Chávez’ ideologiske venner til subsidiert pris. Samtidig har manglende vedlikehold ført til flere fatale ulykker. Det toppet seg i august 2012 da en eksplosjon på et oljeraffineri tok livet til 42 mennesker, mens mer en 80 ble skadd.

Det øvrige næringsklimaet er ikke stort bedre. Hundrevis av firmaer er nasjonalisert, ofte med oppdiktede anklager mot eierne. Lovene forandrer seg hele tiden og omfattende og vilkårlig ekspropriasjon er en kontinuerlig utfordring. Dette, sammen med en voldsom voldsekspansjon, skaper et vanskelig klima for næringsvirksomhet og investering. Resultatet er kapitalflukt. Chávez’ kortsiktige løsning på dette har vært å bruke opp krisefond og ta opp storstilte lån for å opprettholde sine sosiale programmer.

Gjeldstynget økonomi

Venezuelas netto offentlige gjeld økte fra 14 prosent av BNP i 2008 til 29 prosent i 2010, og har fortsatt å øke. På nettsidene til den venezuelanske ambassaden i Washington DC slår regjeringen seg på brystet med at utenlandsgjelden i landet, som en andel av landets totale gjeld, er halvert fra 80 prosent i 1999 til 40 prosent i dag. Det regjeringen ikke skriver er at utenlandsgjelden er mer enn tredoblet under Chávez. Utenlandsgjelden utgjør imidlertid en mindre prosentandel fordi den totale gjelden har økt mange ganger mer. Utenlandsgjelden på 23,44 milliarder dollar i 1999, utgjorde den gangen en stor prosentandel av Venezuelas totale gjeld på 31,48 milliarder dollar. I dag er imidlertid utenlandsgjelden til Kina alene langt større enn den totale gjelden var i 1999. Det regjeringen i realiteten skrøt av er at Venezuelas tredoblede utenlandsgjeld likevel bare er 40 prosent av den totale gjelden som nå er på 216 milliarder dollar.

Statsgjelden til Venezuela er også kjent som en av verdens mest risikable, målt etter hva det koster å forsikre seg mot mislighold av gjelden. Chávez har altså klart bragden det er å så tvil om likviditeten til en av verdens største oljenasjoner.

Inflasjon og vanstyre

Venezuela sliter med en av verdens høyeste inflasjonsrater. Samtidig har Chávez implementert en streng valutakontroll som gjør det forbudt å omsette valutaen bolivarer fritt til utenlandsk valuta. Dette skaper en håpløs situasjon både for næringslivet og for den enkeltes privatøkonomi. Det er forbudt å spare penger i utenlandsk valuta, og med en av verdens høyeste inflasjonsrater er det meningsløst å spare penger i bolivarer. De som har råd kan omsette penger i eiendom. Resten av befolkningen har ikke stort annet valg enn å forbruke pengene fortløpende, eller gjøre seg til spekulanter på det svarte markedet.

Alle som ønsker å skaffe seg utenlandsk valuta trenger godkjenning fra myndighetene. Verdien på venezuelanske bolivarer er markant overdrevet, med en reell markedsverdi på omtrent halvparten av det venezuelanske myndigheter opererer med. Det betyr at man må ut med dobbelt så mange bolivarer per amerikanske dollar på det svarte markedet. Dette gir i praksis myndighetene kontroll over hele næringskjeden, med makt til å bestemme hvem som får utenlandsk valuta, hvor mye og til hvilken pris.

Bedrifter med tilgang på subsidiert valuta kan importere varer til en pris som venezuelanske produsenter ikke kan matche. Mekanismene sørger for at venezuelanske reguleringer blir direkte skyld i at lokale produsenter drives til konkurs til fordel for subsidierte importvarer, noe som igjen medfører de-industrialisering.

Arven etter Chávez

Det vi ser i Venezuela er et samfunn som råtner på rot, mens Chávez har kastet om seg med penger. Det betyr ikke at alle pengene har vært forgjeves. Chávez har fått til å redusere fattigdommen betydelig under sin presidentperiode. Det er selvsagt positivt – men samtidig skulle det da bare mangle. Det ville vært massivt udugelig ikke å redusere fattigdommen med de summene Chávez har hatt til disposisjon.

Hvis vi tenker på de historiske mulighetene Chávez har hatt, til å bygge ut infrastrukturen i landet, gjøre investeringer for fremtiden, satse på tekniske nyvinninger, skape bærekraftige institusjoner, ja, i det hele tatt bygge et Venezuela for fremtiden, er det en trist historie vi nå er vitne til.

Chávez har oppnådd store resultater ved å øse ut penger til kortsiktig forbruk, men har på ingen måte klart å legge til rette for en bærekraftig fremgang. Samtidig ser vi at viktige deler av landet forvitrer. Chávez’ etterfølger arver en gjeldstynget økonomi, en infrastruktur som bare blir verre, et næringsliv i krise, og en oljeindustri i nedadgående spiral. Og det hele i et polarisert politisk og mellommenneskelig klima, der mer enn 50 mennesker blir drept hver eneste dag.

Hvis ikke det er definisjonen på en gedigen skuffelse, så har ordet mistet sin betydning.

Innlegget stod på trykk på Aftenposten.no torsdag 7. mars 2013