Ikke bærekraftig velferdsstat
Veksten i de offentlige utgiftene kan ikke fortsette, skriver samfunnsøkonom i Civita, Villeman Vinje, på Aftenposten.no. Perspektivmeldingen viser at de valg den rødgrønne regjeringen har gjort i de siste to stortingsperiodene har bidratt til å svekke velferdsstatens langsiktige bærekraft.
Publisert: 9. februar 2013
Av Villeman Vinje, samfunnsøkonomi i Civita
Regjeringen har publisert Perspektivmeldingen.
Det er den ene meldingen hver stortingsperiode hvor blikket løftes 50 år frem i tid og fokus rettes mot hvor bærekraftig samfunnet vårt er.
Hovedbudskapet som har festet seg etter finansministerens presentasjon av meldingen, er at velferdsstaten i 2060 vil ha et underskudd på 6,1 prosent av fastlands-BNP, forutsatt dagens velferdsnivå og arbeidsinnsats. Det tilsvarer et budsjettunderskudd på 140 mrd. 2013-kroner.
140 mrd. kroner er et betydelig beløp. Det er mer enn vi bruker av oljeinntektene i år. Det er 60 prosent av alle skatter som privatpersoner betaler på inntekt. Det er 5 mrd. kroner mindre enn det kostet å drifte hele statsadministrasjonen i fjor. Det er 9 av 10 alderspensjonskroner i år og mer enn de samlede bevilgningene til sykepenger, uføretrygd og arbeidsavklaringspenger.
Men selv om det er et stort beløp, er det likevel bare en liten del av det budsjettunderskuddet vi trolig vil ha i 2060.
Ingen kan med sikkerhet vite hvordan velferdsstaten vil være i 2060. Valgene vi gjør, vil påvirke det. Men det vi med stor grad av sikkerhet vet, er at vi ikke vil ha dagens velferdsordninger om 50 år, like lite som vi i dag ville vært fornøyd med velferdsordningene som eksisterte på 1960-tallet. Videre velstandsvekst vil føre til krav om økt kvalitet også i offentlige tjenester. Alle partier har før årets valg lovet økte bevilgninger til velferdsstaten, og det første skritt vil bli tatt allerede i neste års statsbudsjett.
Skal man anslå bærekraften for velferdsstaten i fremtiden, bør man derfor ta utgangspunkt i fortsatt kvalitetsvekst på offentlige tjenester, slik det har vært til nå. Perspektivmeldingen gir informasjon om dette, men dessverre på en lite oversiktlig måte.
Den største kostnadsøkningen får vi, hvis den historiske kvalitetsøkningen i de offentlige tjenestene varer ved slik den har vært til nå. En økning i timeverk per bruker på om lag 1,5 prosent per år, som vi har erfart de siste tiår, vil gi et budsjettunderskudd i 2060 på over 21 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, dvs ca. 500 mrd. 2013-kroner.
Den andre store kostnadsøkningen får vi, hvis reduksjonen i den gjennomsnittlige arbeidstiden de siste tiår varer ved. Det vil øke budsjettunderskuddet ytterligere med nesten 5 prosent av fastlands-BNP, tilsvarende ca. 115 mrd. 2013-kroner.
Det er helt urealistisk at vi i 2060 skal kunne ha et årlig budsjettunderskudd på om lag 26 prosent av fastlands-BNP, vel 615 mrd. 2013-kroner. Det er nemlig et betydelig større budsjettunderskudd enn innstrammingsbehovet f.eks. Hellas nå har, anslått til 10,5 prosent av BNP.
Konklusjonen er med andre at den norske velferdsstaten, slik den utvikler seg, dessverre ikke er bærekraftig. Jo tidligere det gjennomføres reformer, jo mer effekt vil de ha. Rundt 2025 er det anslått at de offentlige kostnadene vil bli større enn inntektene. Det betyr at vi har tre stortingsperioder foran oss, der overskudd på budsjettene gjør det enklere å gjennomføre reformer for å gjøre velferdsstaten bærekraftig.
Men brukes dette handlingsrommet frem til 2025 til generelt å øke de offentlige utgiftene, vil det øke budsjettunderskuddet i 2060 enda mer.
Perspektivmeldingen viser at de valg den rødgrønne regjeringen har gjort i de siste to stortingsperiodene, der hele handlingsrommet er brukt til å øke de offentlige utgiftene uten å iverksette nye reformer av betydning, har bidratt til å svekke velferdsstatens langsiktige bærekraft.
Finansminister Johnsen har helt rett i at økt arbeidsinnsats, både fra de som er i arbeid og fra de som i dag ikke er en del av arbeidsmarkedet, er en vinn-vinn løsning, som både gir økt inntekt til den enkelte og en mer bærekraftig velferdsstat for fellesskapet. Alternativet er kutt i offentlige tjenestetilbud eller økte skatter, to løsninger som begge medfører at noen taper.
Men forutsetningen med å lykkes med denne arbeidslinjen, er at man ikke faller for fristelsen til å fortsette veksten i de offentlige utgiftene.
Kronikken stod på trykk i Aftenposten.no lørdag 9. februar 2013.
Relatert
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Bør de med høyest lønn jobbe mindre?
Kutt i sykelønn er overmodent
