Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider Civita
I dag skulle Hugo Chávez sverges inn til en ny seksårsperiode som Venezuelas president. Men med en alvorlig syk president er det «Venezuela etter Chávez» som er problemstillingen på alles lepper.
Sommeren 2011 ble det først kjent at Venezuelas president Hugo Chávez led av kreft. Påstander om at presidenten var alvorlig syk og døende ble tilbakevist da Chávez returnerte fra Cuba med tester som viste at kroppen var fri for ondartede celler, men ikke lenge etter måtte Chávez innrømme at han fortsatt var syk. I dag er det ikke like mange som stusser over de dystrere spådommene.
Helsetilstanden behandles som statshemmelighet
I skrivende stund mottar Chávez behandling på Cuba for den fortsatt ukjente kreftsykdommen. Helsetilstanden behandles som en prekær statshemmelighet. Vi må antakelig til Nord-Korea (uten sammenligning for øvrig) under Kim Jong-Ils siste leveår, før vi finner et like strengt beskyttet hemmelighetskremmeri omkring en statsleders helse.
Samtidig florerer det rykter blant kommentatorer, bloggere, og på sosiale medier. Alt fra at Chávez omtrent sitter på trimsykkelen, til at han er død allerede. Tidligere har det også blitt spekulert i om Chávez ikke virkelig er syk, men har funnet opp kreftsykdommen i et slags machiavellisk plot for å vekke sympati. Akkurat den konspirasjonsteorien er det nok ingen som dveler noe særlig ved lenger.
«Far» Castro
Valget av Cuba som behandlingssted er ikke tilfeldig. Chávez har i lang tid nektet å la seg behandle av noe annet enn cubansk helsepersonell. Men det har lite med det cubanske helsevesenet å gjøre. Chávez er nemlig kronisk livredd for komplotter, og ser konspirasjoner rundt hvert hjørne. Det finnes derimot ett unntak: En nesten barnlig tillit til Cuba og Fidel Castro.
Det tette forholdet begynte i 1994 da Chávez ble benådet av president Caldera for kuppforsøket to år tidligere. Helt siden Chávez møtte Castro første gang, har han omtalt den cubanske diktatoren som «en far». Dette forholdet har muliggjort en særegen cubansk infiltrering av venezuelanske institusjoner. I likhet med presidentens helse, er det også cubansk etterretning som håndterer presidentens personlige sikkerhet.
Personkulten rundt Chávez
Venezuelansk politikk har blitt en personkult. I 14 år har alt dreid seg om Chávez. Den venezuelanske presidenten kan holde energiske taler i timevis uten pause. Landets medier er forpliktet til å avbryte sitt sendingsprogram og kringkaste hva enn «kommandanten» har på hjertet. Slike obligatoriske offentlige sendinger beløper seg gjerne til flere hundre timer i året. Det er i tillegg til presidentens faste radio- og tv-programmer.
Radioprogrammet «Plutselig, med Chavez» har ingen fast sendetid, men kommer ”plutselig” på lufta hver gang Chávez ønsker å si noe, også dette på bekostning av landets øvrige radiostasjoner naturligvis. Hans ukentlige TV-program Aló Presidente varer gjerne i mer enn seks timer. Regjeringen følger hele tiden nøye med for å holde tritt med alle presidentens spontane politiske beslutninger i mellom alt pjattet.
Diplomatisk krise på luften
I 2008 utløste Chávez «den søramerikanske diplomatiske krisen» mellom Colombia, Ecuador og Venezuela via talkshowet sitt. Chávez var forbannet fordi Colombia hadde gått til militæraksjon mot en FARC-leir innenfor Ecuadors grenser.
Fra stolen på sitt direktesendte TV-program beordret Chávez sin forsvarsminister å sende ti bataljoner pluss stridsvogner til den colombianske grensen og sette luftforsvaret i beredskap. Forsvarsministeren erkjente ordren fra sin plass i publikum. The Economist beskrev den parodiske affæren slik: «I få, om noen, andre tilfeller har et statsoverhode utstedt detaljerte ordrer om militær mobilisering, like muntert som om han bestilte en pizza, og på direktesendt TV.»
Chávez tilbringer så mye tid på TV og i radiosendinger at han overgår selv de mest PR-kåte diktatorer. Cubas mangeårige diktator Fidel Castro er kjent for sine eviglange taler. Castros lengste tale skal ha vært på Det cubanske kommunistpartiets kongress i 1986, der han snakket i imponerende 7 timer og 10 minutter. I 2007 satte imidlertid Chávez ny «rekord» på Aló Presidente. Med en åtte timer lang tale, der Chávez både leste opp dikt, sang et par sanger og forsvarte sin venn Mahmoud Ahmadinejad, Irans president, slo han sin læremesters rekord i endeløst babbel.
Usikker fremtid
I vakuumet av Chávez’ fravær pågår det nå en maktkamp mellom leder av Nasjonalforsamlingen, Diosdado Cabello, og visepresident Nicolas Maduro. Det er nå klart at Chávez ikke kommer til å avlegge presidenteden på torsdag, slik grunnloven i utgangspunktet krever. Dermed oppstår et juridisk dilemma. Maduro holder fast ved at Chávez kan avlegge eden senere, mens han styrer i Chávez’ fravær. Problemet er at Maduros periode som visepresident utløper den 10. januar.
I alle tilfeller der presidenten blir midlertidig eller permanent ute av stand til å styre slår Grunnloven fast at visepresidenten tar over roret, med ett viktig unntak. Dersom presidenten dør i påvente av innsvergelsen, er det lederen av Nasjonalforsamlingen som styrer inntil det avholdes nyvalg.
Venezuela holder pusten
Om Chávez ligger for døden har altså timingen for hans bortgang alt å si. Skulle Chávez dø, eller bli permanent ute av stand til å regjere, før innsvergelsen er det Cabello som overtar roret. Skulle det skje etter innsvergelsen er det Maduro som overtar.
Chávez kan også bli erklært midlertidig ute av stand til å regjere. Da sier Grunnloven at visepresidenten skal overta i inntil 90 dager. Deretter har Nasjonalforsamlingen mulighet til å forlenge denne i ytterligere 90 dager, før de må avgjøre om presidentens midlertidige fravær skal regnes som permanent.
Dette hadde vært uproblematisk om ikke Chávez midlertidige fravær strakk seg mellom to presidentperioder. Visepresidenten i Venezuela er ikke valgt. Han er utnevnt av presidenten. I praksis betyr det at Maduro ikke lenger er visepresident når denne perioden utløper.
Det er dermed duket for en maktkamp om hvem som er Venezuelas «sterke mann nr. 2».
Mens venezuelanere holder pusten i påvente av en avklaring, er realiteten den at Venezuelas fremtid avgjøres på en sykeseng i Havanna.
Innlegget er på trykk på NRK Ytring 10. januar