Makroøkonomisk mørketid
Vi er inne i en makroøkonomisk mørketid, ifølge Paul Krugman, som mener sentrale innsikter har gått tapt blant meningsmotstandere innen økonomiprofesjonen. Debatten dreier seg om hvorvidt budsjettunderskudd og økt offentlig pengebruk kan stimulere økonomien under depresjonslignende tilstander, skriver Marius Gustavson hos E24, og spør: Kan offentlig pengebruk stimulere økonomien i nedgangstider?
Publisert: 28. august 2012
Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.
Kan offentlig pengebruk stimulere økonomien i nedgangstider?
Vi er inne i en makroøkonomisk mørketid, ifølge Paul Krugman, som mener sentrale innsikter har gått tapt blant meningsmotstandere innen økonomiprofesjonen. Debatten dreier seg om hvorvidt budsjettunderskudd og økt offentlig pengebruk kan stimulere økonomien under depresjonslignende tilstander.
Ledende økonomer ved Chicago-skolen mener økt offentlig pengebruk vil fortrenge aktivitet i privat sektor, slik at virkningen blir null – eller negativ, hvis pengene sløses. Krugman mener derimot at økt offentlig pengebruk og underskuddsbudsjettering vil stimulere produksjon og sysselsetting.
Det siste innlegget i debatten kommer fra Arthur Laffer, som gjerne berømmes for skattepolitikken under president Reagan. I en kronikk i Wall Street Journal sammenligner han budsjettunderskudd på tvers av land og påpeker at landene med de største underskuddene har opplevd de dårligste økonomiske resultatene. Konklusjonen er at finanspolitisk stimulering ikke virker.
Statistikken han viser til sier imidlertid ikke noe om årsakssammenhengen. Er det virkelig slik at budsjettunderskudd bidrar til depresjon eller er det mer sannsynlig at depresjon bidrar til budsjettunderskudd?
Laffer er tilbøyelig til å mene det første. Men med dette overser han helt sentral makroøkonomisk lærdom. Lav økonomisk aktivitet og høy ledighet fører til at statens skatteinntekter faller samtidig som utbetalinger av trygd øker. Derav de store budsjettunderskuddene i USA, Storbritannia, Spania og andre kriserammede land.
For hver dollar brukt av myndighetene er det en dollar mindre i privat sektor, skriver Laffer. Offentlig pengebruk fortrenger private investeringer, hevder chicagoskoleøkonomen Eugene Fama. Begge deler ville vært sant dersom den samlede pengebruken i samfunnet var konstant.
Argumentene er basert på det som kan kalles realanalyse. Dette innebærer at man tar utgangspunkt i en økonomi uten penger, eller en der penger ikke har noen virkning på realøkonomiske forhold (produksjon, sysselsetting og relative priser).
Alternativet er pengeanalyse, som tar utgangspunkt i en økonomi med penger og kreditt. Pengesirkulasjonen svinger over tid, noe som påvirker økonomiens virkemåte. En sentral innsikt er at penger er knyttet opp til gjeld, fordi banker utsteder kreditt (en form for penger) når de gir lån til bedrifter og husholdninger. Dermed henger pengemengden sammen med bankenes vilje til å gi lån og private kunders evne til å ta opp gjeld.
Det som er spesielt i depresjonslignende kriser er at bankene ikke vil yte lån eller at bedrifter og husholdninger samlet sett ikke evner å ta opp mer gjeld, men heller reduserer gjeldsnivået. Dermed faller pengesirkulasjonen i privat sektor, noe som fører til redusert etterspørsel i økonomien.
Myndighetene kan påvirke pengesirkulasjonen gjennom sentralbankens rentepolitikk og statens budsjettpolitikk. Sentralbanken kan sette ned renten og tilføre bankene ny likviditet. Dette har imidlertid liten virkning i en depresjon fordi bedrifter og husholdninger reduserer gjeldsnivået framfor å ta opp ny gjeld. Den eneste måten å veie opp for redusert privat pengebruk (og låneopptak) er økt offentlig pengebruk (og låneopptak).
Det er svakheter også ved argumentene til Paul Krugman og likesinnede keynesianske økonomer. Heller ikke tilhengere av dette perspektivet ser den fulle betydningen av kredittøkonomiens virkemåte. Den opprinnelige årsaken til dagens depresjonslignende tilstander i USA og Europa var for kraftig vekst i kreditt og gjeld i forkant av krisen. For å unngå framtidige kriser må man derfor gjøre noe med banksystemets evne til å skape kreditt.
Dette kan kun gjøres ved å opprette et nytt anker for pengesystemet. Den viktigste egenskapen ved et slikt anker er dets evne til å holde kredittveksten i sjakk, dvs. innenfor stramme rammer. Dette temaet vil belyses i senere kommentarer.
Innlegget er publisert hos E24 28.8.12.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Politikk uten perspektiver
