Revolusjon i Norge
Bård Larsen og Morten Kinander skriver hos Aftenposten: Rødts ønske om revolusjon bunner i vissheten om at maktfordeling og parlamentarisme ikke gir den ønskede gevinst: Det brysomme mindretallet, beskyttet av grunnloven, vil alltid stå i veien for å innføre en bestemt ideologi som statsdoktrine. Ute blant folket selges partiet som et Ole Brumm-parti. Men er de så fromme?
Publisert: 23. august 2012
Av Bård Larsen og Morten Kinander, Civita.
Rødts oppslutning er ikke uinteressant. På grunn av den økonomiske krisen er ekstreme partier på frammarsj i Europa.
I diskusjoner forsikrer Rødt at de er opptatt av verdier som rettssikkerhet, ytringsfrihet og demokrati (rettigheter utviklet innenfor den liberaldemokratiske tradisjonen og slett ikke den marxistiske som Rødt er tilhengere av). I partiprogrammet står nemlig noe helt annet:
«Arbeiderklassen kan ikke styre samfunnet etter sine egne interesser innafor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten. Derfor må det skje en revolusjon der arbeiderklassen gjør staten til sitt redskap for grunnleggende systemendringer, og tar styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale institusjonene i samfunnet. Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier. En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten. Rødt vil arbeide for at maktovertakelsen skal skje fredelig, og med demokratiske midler.»
Rødt vil arbeide for en fredelig revolusjon, men dette kan de ikke garantere – det spørs hvor samarbeidsvillig borgerskapet er. I all sin urealistiske prakt er programmet uansett en oppskrift på en mulig borgerkrig, med alt det innebærer av moralske og menneskelige omkostninger.
Befolkningen deles inn i sosiale klasser som står i et uløselig motsetningsforhold – en historisk betinget krig – i tråd med marxismens grunnteser. Det er ikke meningsbrytninger som er det bærende element, men økonomiske strukturer. Rødt ønsker at arbeiderklassen tar kontroll over militæret og setter det inn mot borgerskapet (som i det oljesmurte Norge utgjør sånn omtrent halvparten av befolkningen). Og kampen mellom klassene er ikke over «før klassene i seg sjøl er avskaffa.»
Da skulle det være nok av antagonisme å bekjempe.
Å mene på ramme alvor at man må ha revolusjon i fredelige, egalitære Norge, er vel egentlig like utilregnelig som å hevde at vi i dag er i en borgerkrig mot islam. Fiendebildet er ikke så veldig mye mindre konspiratorisk enn Fjordmanns. Vi mener at partiprogrammet til Rødt er venstrefascistisk, slik Jürgen Habermas i sin tid brukte dette begrepet for å advare mot totalitære eller autoritære ideologier på venstresiden.
Rødts ønske om revolusjon bunner i vissheten om at maktfordeling og parlamentarisme ikke gir den ønskede gevinst: Det brysomme mindretallet, beskyttet av grunnloven, vil alltid stå i veien for å innføre en bestemt ideologi som statsdoktrine.
Ute blant folket selges partiet som et Ole Brumm-parti. Men er de så fromme? Et av de første prinsippene i partiprogrammet er avskaffelse av den private eiendomsretten. Hvordan tenker Rødt seg at dette skal forløpe? Det er utenkelig at alle innbyggere i Norge frivillig vil gi fra seg gård, grunn og hus til staten i bytte mot sosiale ordninger. Og hvor mange andre sentrale grunnlovsrettigheter vil Rødt bryte i samme vending? De skal overta «sentrale samfunnsinstitusjoner». Det inkluderer sikkert domstolsystemet og politi, i tillegg til militæret. I så fall går maktfordelingslæren fyken. Ingenting av dette er nytt i et sosialistisk partiprogram, men det er heller ikke noe nytt at et sosialistisk parti er autoritært. For det er det vi snakker om her.
Til sammenligning: Hadde en av oss vært medlem av et høyreradikalt parti som «krydret» partiprogrammet sitt med fraser om nasjonal renhet og enhet, brorskap og generell kampretorikk, hadde det blitt mer kommentert hver gang vi åpnet munnen enn om vi hadde et horn som vokste ut av panna. Det hadde hjulpet lite om vi lovet gratis skolemat og lovfestet rett til en meningsfylt fritid. Vi hadde fått internasjonale organisasjoner på døra før vi visste ordet av det.
For politikk handler også om moral: Vi gir våre stemmer til partier som har noen av de samme verdiene som oss selv. Vi gjør moralske avveininger: Kanskje har partiet et godt lokalprogram, men hva mener det om demokrati og menneskerettigheter?
Men tilbake til saka: Det er sjelden man hører hva som vil skje etter revolusjonen. Hvordan unngå Marx’ foreskrevne proletariatets diktatur – om enn i «light»-utgave?
Jo, ofte er det snakk om et styre av noen få opplyste – vokterråd? – som setter i verk tiltak som de vet folk trenger. Men akkurat hvilke tiltak er det snakk om? Det Marx selv skriver om kommunismens «høyere fase», er så absurd at selv ikke troende marxister orker å beskrive det. Det blir noe ullent om eierskap til produksjonsmidlene, men sjelden noe mer. Og så er det alle som ikke vil være med å leke. Hva gjør vi med dem? Kommunister har alltid oppfattet politikk som veien mot et historisk gitt mål. Og diktaturet er den naturlige overgangsfasen til det kommunistiske samfunn. Og her går Rødt fint inn i folden, med kommunismen som det endelige mål.
Riktignok står det i programmet at den revolusjonære omveltning bare kan skje «demokratisk», med flertallet av befolkningen i ryggen. Men dette viser bare at partiet ikke forstår grunnprinsippene i det liberale demokratiet.
Til syvende og sist faller øksen og det knurrende øye over folkefienden – av Rødt omtalt som det «eventuelle» mindretall – slik den alltid har gjort. Enkelte trekk i historien er rimelig forutsigbare. Marx selv hevdet at når proletariatet hadde andre oppfatninger om samfunnsforholdene under kapitalismen enn det som burde være i dets interesse ut fra en korrekt klasseanalyse, var det fordi det led av falsk bevissthet. Folk visste ikke sitt eget beste.
Det er en stahet i den venstreradikale minnekulturen: Vi vet (i ettertid) at det er gått galt, men ideen er så god at det er nødt til å gå bra til slutt. Ideen om likhet, rettferdighet og brorskap er så tiltrekkende at den forplikter. Den ene nedturen etter den andre rokker ikke ved troen. For det er verden, og derved menneskene, det er noe galt med.
Rødts revolusjon er altså, sett fra et liberalt ståsted, som pianisten og komikeren Victor Borge en gang sa: «A cure for which there is no disease.»
Artikkelen er publisert hos Aftenposten 23.8.12.