Sosial mobilitet blant innvandrere

Alt tyder på at det store flertall av innvandrere materielt sett får en mye bedre tilværelse bare ved å komme til Norge.

Kristin Clemet

Publisert: 2. august 2012

Kristin Clemet, leder, Civita

Alt tyder på at det store flertall av innvandrere materielt sett får en mye bedre tilværelse bare ved å komme til Norge. I en kronikk i Dagsavisen 30. juli, om hvordan Oslo skal takle den forventede befolkningsveksten, avlegger Ottar Brox Civita en visitt. I det han omtaler som en «ekstrem ytterlighet», nevner han de politiske partienes syn på arbeidsinnvandring, men han mener tydeligvis at Civita er enda mer ekstrem, siden vi «tydeligvis (tror) at de fleste arbeidsinnvandrere blir middelklasse etter en periode med toalettvasking og gryteskrubbing».

Det er tydelig at Ottar Brox ikke syns det er særlig fint å vaske toaletter eller skrubbe gryter. Det er vel antagelig «drittjobber». Han ser, som mange andre på venstresiden, arbeidslivet som et hierarki, der noen jobber er «nederst», mens andre jobber er «øverst». Etter vår mening er ikke arbeidslivet slik. Jobbene «nederst» er ofte meget viktige for at samfunnet skal fungere.

Likevel er det forskjell på jobber: Noen krever mye formell og/eller reell kompetanse, lang utdanning, mye erfaring, spesialisering, språkferdigheter eller annet. En vekter på Gardermoen, for eksempel, har liten utdanning, mens en politimann har lang utdanning. Dette reflekteres, naturlig nok, også i lønnen.

Mange innvandrere mangler, i hvert fall i starten, språkferdigheter, realkompetanse og formell utdanning. Derfor må de ofte starte i jobber som krever liten eller ingen kompetanse. Men dette er ikke noe nederlag, verken for dem eller oss som allerede er i Norge: De utfører jobber som er meget viktige, og som må gjøres. De får en jobb som, i de fleste tilfeller, er langt bedre betalt enn alternativet – som kan være arbeidsledighet eller en mye dårligere betalt jobb i hjemlandet. Innvandrere bidrar på denne måten ofte mer til utvikling og fattigdomsbekjempelse enn noen bistand fra rike til fattige land kan gjøre.

Spørsmålet Brox så reiser, er om disse innvandrerne med tiden «stiger i gradene», dvs. får jobber som krever mer kompetanse og betales bedre. Han etterlater inntrykk av at de er dømt til å bli en permanent underklasse, og at det nærmest er et ekstremistisk synspunkt å tro at de kan få andre og bedre betalte jobber etter hvert.

Men det er det overhodet ikke. Alt tyder på at det store flertall av innvandrere materielt sett får en mye bedre tilværelse bare ved å komme til Norge. Statistikken viser også at de ganske raskt «stiger i gradene» etter at de kommer. De får økt kompetanse, «bedre» jobber, høyere lønn, økt velstand og bedre boliger. Men det virkelig store sosiale spranget skjer i neste generasjon – når etterkommerne av innvandrerne blir voksne. De har til dels høyere (og mer krevende) utdanning enn befolkningen generelt og adskiller seg i svært liten grad fra befolkningen for øvrig når det gjelder utdanning, arbeid, bolig osv. Den sosiale mobiliteten er altså stor. Innvandrernes etterkommere blir like mye middelklasse som de innfødte er.

Det er fortsatt få barn av innvandrere som er blitt voksne i Norge. Det statistiske grunnlaget er derfor spinkelt. Det vi ser, er likevel et såpass positivt bilde at det er grunn til å være optimist. Pessimisme er dessuten ikke noe konstruktivt utgangspunkt når vi skal forsøke å løse de problemene vi tross alt også har.

Til slutt: Ottar Brox gjør som enkelte andre på venstresiden og omtaler Civita som «Høyres tenketank». Om han og andre gjør dette for å forsøke å være retorisk lure, eller om de muligens har ekstra tungt for det, vet jeg ikke. Men etter snart 10 års virksomhet skulle man tro at de som vil, har fått det med seg: Civita har ingen organisatoriske eller finansielle bånd til noe parti. Civita er en partiuavhengig tenketank.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 2.august