Er forfatteren døende?

Det foregår noe bemerkelsesverdig i Vatikanstaten. Pave Leo XIV har viet sitt pontifikat til å møte trusselen kunstig intelligens utgjør mot menneskeheten.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 18. juli 2026

Den kampen burde ha bred appell, også blant ikke-religiøse som meg selv.

Da Robert Prevost ble valgt til pave, tok han navnet Leo etter Pave Leo XIII, som engasjerte seg i sosiale spørsmål under den industrielle revolusjonen. Navnevalget var og er betimelig.

KI har bare blitt et viktigere spørsmål siden paven ble valgt. Det er liten grunn til å tro at språkmodellene ikke vil bli stadig bedre, samtidig som reguleringsspørsmålet vil bli stadig mer presserende.

Den 25. mai la Pave Leo frem sitt første rundskriv, Magnifica Humanitas – menneskehetens storhet. I rundskrivet fremmer Paven sitt budskap om at vi må «avvæpne KI» og verne om menneskeverdet. Han mener at det er vår plikt å forbli menneskelige, i møte med KI.

Teknologien i seg selv er ikke Pavens store bekymring, men hvem som styrer den og potensialet den har til å virke dehumaniserende.

En måned senere, den 24. juni, talte Paven til en rekke forfattere, blant annet vår egen Jon Fosse. Budskapet hans var simpelthen at: Vi trenger dere! Litteraturens mange historier fungerer som en «skole i menneskelighet», mener Paven. Uten dem er vi fortapt.

Menneskeheten har et stort behov for litteratur. Derfor er det dramatisk å tenke på at kunstig intelligens kan komme til å erstatte forfatterne.

Det er ingen tvil om at KI truer forfatterne. Ved å trykke på en knapp kan de ulike språkmodellene allerede skrive lesverdige romaner. Språkmodellene kan imitere, fantasere og produsere. Maskinene er allerede overlegne oss mennesker i evnen til å levere store mengder tekst på kort tid. Om det kun var effektivitet vi var opptatt av, ville forfatterne allerede vært en saga blott.

Jan Kjærstad, en av våre største samtidsforfattere, har tenkt høyt rundt hvilke scenarioer vi kan forvente fremover. Han mener det er tre mulige scenarioer som venter forfatteren:

Det første scenarioet er et forfatterkollektiv. Alskens forfattere blir bare en del av et stort korpus av fortellinger. Alle vil bli anonyme og likeverdige. Det som skrives ender i en bank av fortellinger som en KI-agent kan hente ut når som helst. Tøft for forfatteren, først og fremst, men kanskje ikke for litteraturen, mener Kjærstad. For er ikke det meste som er skrevet stjålet, inspirert av og basert på noe annet? Alt er en kopi av en kopi av en kopi, liksom. Forfatteren blir i dette scenarioet en anonym lagspiller, og de blir alle del av et slags felles pseudonym.

Det andre scenarioet er at forfatteren utklasses. Dette scenarioet er nokså intuitivt og dystert: språkmodellene hamler opp med menneskets kvalitet og vi slutter å trekke et skille mellom menneskeskapt og maskinskapt. Da er det ikke lenger plass til forfatteren. Vi må nemlig huske at språkmodellene kan imitere det de har tilgang på, blant annet de døde mesterne. Hvorfor skal vi da holde oss med levende forfattere som ikke når mesterne til anklene?

Det tredje scenarioet er at forfatteren får sin revansj. Her velger forfatteren å ta i bruk KI som et redskap. Forfattere må altså forstå seg på KI, på prosessen bak, og på formen som skaper innholdet. For eksempel burde forfattere skjønne seg på språkmodellenes evne til mønstergjenkjenning. Dette burde, ifølge Kjærstad, inspirere til å skrive historier på nye måter. Det er på feltet fantasi at vi kan hamle opp med KI.

Jan Kjærstads grunnleggende oppfordring er at forfatteren må ha en visjon. En rød tråd. Det må være et menneskesyn og en verdensanskuelse som kommer tydelig frem, og det med et originalt preg.

Hadde Kjærstad og paven vært del av et anonymt korpus, ville det vært vanskelig å skille dem. Begge oppfordrer forfatteren til å snakke til vår menneskehet og vårt behov for å forstå hvem vi er og den verden vi er en del av.

Hvilke endringer KI vil føre til og ikke føre til er interessant i seg selv. Uansett hvor mye vi raser mot maskinen er det ikke slik at vi kan stanse ny teknologi fra å utvikles. En skal også være blind for å ikke se oppsidene ved KI. De er mange. Og vil bli flere. Desto mer interessant er bevisstheten, og den økende erkjennelsen, om hva mennesket er og hva mennesket trenger. Hvilken rolle litteratur, kultur og annet som løfter sjelen, spiller i våre liv.

I sin tale til forfatterne viste Paven til sin forgjenger Frans. Før sin død løftet han frem viktigheten av litteratur: «Når vi leser en skjønnlitterær tekst, blir vi i stand til å ‘se med andres øyne’ (C.S. Lewis), og får dermed en bredere horisont som utvider oss som mennesker. Slik settes fantasiens empatiske kraft i sving i oss.»

Skjønnlitteratur gjør noe utrolig med oss. Det kan lære oss om andre, om oss selv, om rett og om galt. Vi kan se verden med andre øyne enn våre egne.

Jon Fosse omtalte i sin tid brevet til Pave Frans som det beste forsvaret for litteratur han har lest. Skal vi ruste oss mot KI, eller simpelthen sameksistere med KI, må vi lære å kjenne oss selv, og hva det vil si å være et menneske, langt bedre. Vi må gjenoppdage den edle kunsten å pleie sin sjel.

Teksten er publisert i Vårt Land 14.7.2027.