Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
De viktigste likestillingsspørsmålene krever ikke nødvendigvis dyre, politiske løsninger.
Publisert: 8. juni 2026
I en kommentar om valgfrihet og feminisme 22. mai hevder Ingeborg Misje Bergem at «insisteringen på at kvinner må ‘bestemme selv’ gjør likestillingsdebatten banal og visjonsløs.»
Likestillingsdebatten, og i alle fall likestillingspolitikken, trenger snarere mindre visjoner, større toleranse for ulike valg og mer vektlegging av individuelt ansvar. Bergem har imidlertid rett i at velferdsstaten utøver makt. Denne makten benyttes i begrenset grad til forbud og tvang, men tilsvarende i høy grad til å dulte valg i tråd med statens vilje. Kontantstøtte og barnetrygd, som kan sies å understøtte familiens valgfrihet, er sterkt nedprioritert, sammenlignet med sterkt subsidiert barnehage og andre velferdsordninger som oppmuntrer til høy arbeidsdeltagelse.
Det er riktig at valg som harmoniserer med arbeidslinjen, bør understøttes hvis vi skal holde oss med en raus velferdsstat. Harald Eia har argumentert for at velferdsstaten setter oss fri. Staten er god og beskytter oss mot kjipe arbeidsgivere. Lånekassen gjør at vi kan studere det vi selv ønsker. Denne forståelsen av statens rolle for selvbestemmelsen har stor støtte blant feminister. Bergem antyder at KrFU-leder, Ingrid Olina Hovland, forfekter valgfrihet til tross for at hun ikke er feminist, men det er bare én måte å tolke Hovland på. Der de gamle feministene kjempet for kvinners frihet fra Guds og patriarkatets vilje, kjemper Hovland for kvinners frihet fra statsfeminismens vilje.
Bergem synes å verdsette bestemte gode valg over valgfrihet i seg selv, siden hun skriver at de viktigste likestillingsspørsmålene krever politiske løsninger, som er dyre. Dette kan kritiseres fra et liberalt perspektiv: de viktigste likestillingsspørsmålene er ikke nødvendigvis politiske. Vi trenger en større vektlegging av familiens ansvar. En familie som tar maksimalt med boliglån og forventer en relativt høy levestandard, snakker ikke helt sant om de sier «vi skulle gjerne vært lenger hjemme med barna, men har ikke råd». Dette er selvbestemmelse og valgfrihet frakoblet ansvar. For mange er det mulig å vekte barn og familie mer, og forbruk og bolig litt mindre.
Det er mulig å innrette familiepolitikken mer nøytralt og mindre incentivorientert mot bestemte valg, uten at det belaster offentlige budsjetter mer. Det kan føre til mer frihet og større ulikhet, mer familietid og svekket arbeidslinje. Det siste er dårlig for statsfinansene, men om fødselstallene stiger, er det positivt.
Teksten er publisert i Morgenbladet 5.6.2026.
Relatert
Trampe i likestillingens klaver
Likestillingsombudets pådrivermandat må bort
Kan det tenkes at konservatisme kan tjene kvinner og likestillingen?
Likestillingsdebatten overser verdens kvinner
Var det et Agenda-slipp eller Civita-slipp?
