Beklagelsen fra det britiske bibelselskapet kom i slutten av mars 2026. De hadde tatt feil. Undersøkelsen, som hadde gått verden rundt, hadde fortalt om en ny åndelig oppvåkning og religiøs interesse hos «Generasjon Z», de som er født mellom 1997 og 2012. 

Rapporten The Quiet Revival fra 2025 bygget på data fra meningsmålingsinstituttet YouGov. Tallene viste at oppslutningen om gudstjenester blant unge mennesker hadde snudd etter mange tiår med nedgang. Kirkebesøket blant denne gruppen var firedoblet mellom 2018 og 2024, ble det fremholdt. 

Undersøkelsen ble kritisert da den kom ut, fordi de oppsiktsvekkende tallene ikke stemte med andre studier av religiøs aktivitet. Bibelselskapet hadde imidlertid stått på sitt, inntil kritikken tvang dem og YouGov til en ny evaluering, som avdekket alvorlige metodefeil. Rapporten ble trukket. 

Den brede omtalen av et religiøst oppsving blant unge mennesker i Vesten, særlig blant konservative menn, hadde ikke kommet overraskende. En nasjonalkonservativ og høyrepopulistisk bølge skylte over Vesten. Donald Trump var blitt valgt til amerikansk president. Partier som Rassemblement National i Frankrike, Fidesz i Ungarn og Alternative für Deutschland har seilt i sterk medvind. De deler holdninger som forsvar for kristendom, tradisjonelle familieverdier og klar motstand mot islam og særrettigheter for seksuelle minoriteter. 

Når bønder fikk vanningsanlegg og fiskebåtene ble sikrere, var det mindre behov for å be Vårherre om «godt og tjenlig vær». 

Det har skjedd en revurdering av det som hadde vært samfunnsforskernes ganske samlede erkjennelse gjennom det 20. århundret, bygget på erfaringer fra de vestlige land. Når levestandard og utdanningsnivå går opp i et samfunn, synker både kirkebesøk og gudstro. Det var en ganske enkel logikk. Noen hundre år med opplysningstid hadde dementert Bibelens fortellinger, og velferdssamfunnets behov for religion som «folkets opium». Når bønder fikk vanningsanlegg og fiskebåtene ble sikrere, var det mindre behov for å be Vårherre om «godt og tjenlig vær». 

Ved inngangen til det nye årtusenet brakte magasinet The Economist «Guds nekrolog».

Gud er tilbake 

Deretter snudde det. I september 2001 smalt flyene inn i tvillingtårnene i New York. President George W. Bush (1946-) svarte med kriger i Afghanistan og Irak, svært uheldig beskrevet som «korstog». Nye islamistiske terroraksjoner fulgte. Innvandringsmotstand, godt krydret med islamofobi, vokste i politisk styrke. Den eneste gangen terroristen Anders Behring Breivik tok til tårene under den ti uker lange rettssaken i Oslo i 2012, var da retten ble vist hans eget publiserte manifest med påstander om at Europa var i ferd med å bli overtatt av muslimer – en konspirasjon orkestrert av vestlige liberale eliter. 

I april 2026 fører Vladimir Putin «hellig krig» i Ukraina. Donald Trump vil bombe iranske sjia-muslimer «tilbake til steinalderen». 

I Vest-Europa og Nord-Amerika er religion – målt i hva folk sier om egen tro, medlemskap i kirkesamfunn og oppslutning om religiøse messer og ritualer – i tilbakegang. 

84 prosent av verdens befolkning identifiserer seg med en religiøs gruppe. Det er flest kristne – 2,3 milliarder, 31,2 prosent av en verdens befolkning på 7,3 milliarder. Neste på listen er muslimer, 1,8 milliarder (24,1 prosent), hinduer, 1,1 milliarder (15,1 prosent), og buddhister, 500 millioner (6,9 prosent). 

Islam er religionen som vokser raskest. Frem mot 2060 er verdens befolkning anslått å øke med rundt 30 prosent, mens den muslimske befolkningen er beregnet å øke med 70 prosent, noe som vil gjøre islam til verdens største religion. Det vil også bli rundt 34 prosent flere kristne, i hovedsak på grunn av sterk befolkningsvekst i Afrika sør for Sahara. 

Europeisk unntak 

Det er imidlertid ett stort unntak. I Vest-Europa og Nord-Amerika er religion – målt i hva folk sier om egen tro, medlemskap i kirkesamfunn og oppslutning om religiøse messer og ritualer – i tilbakegang. Det varierer også her både i tid og geografi, men målt i store tall, er det gått nedover. Lite tyder på at utviklingen skal snu. 

Rundt årtusenskiftet førte EU-landene debatt om å innføre en samlet grunnlov. Traktatendringer var nødvendige før den store utvidelsen med et dusin nye medlemsland. Tekstene i de eksisterende traktatene var overlappende og ofte lite begripelig. I arbeidet med den nye loven, ledet av Frankrikes tidligere president Valéry Giscard d’Estaing (1926-2020), debatterte man Europas kristne tradisjon og verdigrunnlag. Både pave Johannes Paul II (1920-2005) og lederne i landene i unionen med tyngst religiøs tradisjon engasjerte seg sterkt. «Hvis du snur deg og ser et kirketårn, da er du høyst sannsynlig i Europa», argumenterte en polsk politiker. Men politikerne sa nei til en kobling mellom grunnlov og kristen tradisjon. 

Grunnloven ble riktignok aldri innført, etter at velgerne i Nederland og Frankrike sa nei i folkeavstemninger (man fikk i stedet den omtrent innholdsmessig tilsvarende, men mindre begripelige Lisboa-traktaten). Men det skyldtes ikke mangelen på kristelig forankring. Det var humanismen som ble sett som fundamentet i Europas verdigrunnlag. En spesifikk henvisning til én religion kunne virke ekskluderende i et stadig mer livssynspluralistisk Europa, mente EU-lederne. 

Annerledeslandet 

Norge følger denne europeiske tendensen. I 2025 ble det riktignok registrert 4451 innmeldinger i Den norske kirke (DNK), noe som var ny rekord. En femtedel av de nyinnmeldte var i alderen 25–34 år. Dette ble av noen sett som en bekreftelse på tendensen til en ny religiøs bølge blant yngre mennesker. 

Samme år meldte imidlertid 14.788 mennesker seg ut av kirken. 51 prosent av nyfødte ble døpt. Ettersom det døde 37.683 medlemmer, ga det et fall i medlemstallet på 0,62 prosent. Andre målinger har vist jevnt fallende gudstro. I den omfattende Monitor-undersøkelsen fra 2024 svarte i underkant av 28-29 prosent at de «tror på Gud», ned fra 53 prosent i 1985. Over halvparten svarte nei. 

Samtidig finnes det noen klare særtrekk i det norske livssynslandskapet. 

Viktige historiske bruddpunkter var reformasjonen i 1536 og fremveksten av sterke bevegelser for indre- og ytremisjon på 1800-tallet – den norske bedehuskulturen. Flere land opplevde vekst av nye kristne, ofte pietistiske strømninger i det 19. århundret. Norge skilte seg imidlertid ut ved at de nye store bevegelsene, under ledere som teologen Gisle Johnson, ikke dannet nye trossamfunn, men i all hovedsak forble innenfor statskirken. Bedehusene, med et mangfold av aktiviteter, ble en parallellorganisasjon til Den norske kirke. 

Norge skilte seg ut ved at de nye store bevegelsene, under ledere som teologen Gisle Johnson, ikke dannet nye trossamfunn, men i all hovedsak forble innenfor statskirken. 

Denne konservative tradisjonen kom også til å dominere i store deler av kirken. Menighetsfakultetet (MF) ble grunnlagt i 1908 i opposisjon til den mer liberale tradisjonen ved Det teologiske fakultet. På 1900-tallet ble MF den dominerende presteskolen i Norge. I 1933 fikk den samme tendensen sitt eget politiske uttrykk ved dannelsen av Kristelig Folkeparti. 

Den sterke stillingen til denne religiøst og moralsk konservative strømningen er ofte forklart med geografi. Den sto særlig sterkt på Sør- og Vestlandet. Bedehusfolket sto sammen med nynorskforkjemperne og avholdsbevegelsen som del av de norske motkulturene i opposisjon til elitene i de store byene. 

EU, kondomer og Brian 

Den viktigste effekten av disse motkulturenes styrke har vært deres rolle i mobiliseringen under EU-kampene i 1972 og 1994. Andre eksempler er mer anekdotiske, men tegner et bilde av Norge som et moralpolitisk annerledesland, også målt mot nabolandene. 

«Folkebrevet mot preventivene», den mislykkede protestaksjonen mot utdeling av kondomer til norske soldater som deltok i okkupasjonen av Vest-Tyskland etter andre verdenskrig, samlet 440.000 underskrifter og regnes (målt mot folketallet) som den største underskriftskampanjen i norsk historie 

Danmark var i 1969 det første landet i verden som legaliserte pornofilmer. Sverige fulgte året etter. De neste tiårene ble det ført syv interpellasjonsdebatter i det norske Stortinget om endringer i pornoloven. Alle forslag om liberalisering ble stemt ned. Forbudet besto til 2005. Det ble ikke opphevet av politikerne, men ved en domfellelse i Høyesterett, som hadde innsett at internett hadde gjort forbudet meningsløst.

Så sent som i 1980 stanset Statens filmkontroll visningen av Monty Pythons angivelig blasfemiske komedie Life of Brian . I Sverige ble den markedsført som «filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge» 

Flere enn forfatteren Dag Solstad har påpekt de slående likhetene mellom bedehuskulturen og et annet norsk særfenomen, den sterke posisjonen til partiet AKP (m-l) i 1970-tallets venstrebevegelse. Mens radikal ungdom andre steder i Europa og USA kjempet for livsstilsliberale verdier, bar ml-erne videre en tradisjon med stram og hierarkisk organisasjon, dogmatisk ideologi og sterke krav til en pietistisk livsstil blant medlemmene 

Temperaturen i helvete 

Den konservative dominansen i Den norske kirke skapte på 1900-tallet også en kirke- og religionskritisk strømning som skiller Norge ut. I 1932 viste Nationaltheatret det Pulitzer-belønnede skuespillet Guds grønne enger av amerikaneren Marc Connelly (1890-1980). Det utløste omfattende protestaksjoner fra kristent-konservativt hold, fordi Vårherre selv ble fremstilt på scenen. Rabalderet bidro på den ene siden til kristen politisk mobilisering og dannelsen av Kristelig Folkeparti året etter. Men det inspirerte også forfatteren Arnulf Øverland (1889-1968) til foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Det norske studentersamfund i januar 1933. Øverland ble tiltalt, men frikjent for blasfemi. 

I januar 1953 holdt teologiprofessor Ole Hallesby (1879-1961) tale i Indremisjonen i Storsalen i Oslo, der han slo fast at uomvendte ville oppleve evig pine. «Du vet at hvis du stupte død ned på gulvet nå, så stupte du rett i helvete!», sa Hallesby. Talen hadde neppe vakt oppsikt hvis den ikke var blitt sendt i NRK. Kritikere, som den mer liberale Hamar-biskopen Kristian Schjelderup (1894-1980) protesterte, og en hissig debatt fulgte. Det endte med at Kirke- og undervisningsdepartementet slo fast at Schjelderup sto innenfor den statsautoriserte kristne lære ved å forsvare en teologi der «den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete». Departementet ga Schjelderup medhold uten å ta direkte stilling til helvetets eksistens. 

Et viktig rekrutteringsargument var at organisasjonen fikk gjennomslag for statsstøtte per medlem. 

Virkelig temperatur ble det fra midten av 1960-tallet, med kulturradikalisme, ungdomsopprør og begynnende feminisme. Kamp om det som ble oppfattet som moralnedbrytende propaganda i NRKs fjernsynsteater, selvbestemt abort, homofiles rettigheter og verdier i barnehager ble kamparenaer – med kirkens konservative og Kristelig Folkepartis politikere i front på den ene siden. 

Human etikk 

Det største særpreget i det norske livssynslandskapet ble delvis til som et resultat av helvetesdebatten. I 1956 ble Human-Etisk Forbund (HEF) stiftet, med botanikeren Kristian Horn (1903-1981) som leder. Han hadde vært en drivkraft i etableringen av Foreningen for borgerlig konfirmasjon i 1950, med mål om å gi et sekulært alternativ til den kristelige konfirmasjonen. Human-Etisk Forbund var en parallell til tilsvarende ikke-religiøse og ofte kirkekritiske organisasjoner i mange vestlige land. Som disse var det lenge en ganske eksklusiv klubb. Det var tett mellom doktorgradene i medlemsmassen. 

To grep skulle forandre HEF til noe helt spesielt. For det første hadde organisasjonen i det stille gjennom 1960-tallet lobbet myndighetene for «bevilgningssaken» – at organisasjonen skulle få statsstøtte per medlem på linje med Den norske kirke. Særlig i Arbeiderpartiet var det en god del sympati for saken. Senere statsminister Gro Harlem Brundtland (1939-) hadde vært blant de første borgerlige konfirmantene. Enda senere ble statsminister Jonas Gahr Støre (1960-) den første Ap-statsministeren som var medlem av statskirken. Organisasjonen fikk gjennomslag med «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» fra 1967, der det ble åpnet for statsstøtte til frimenigheter og livssynssamfunn som HEF. Det dreide seg om relativt små beløp – organisasjonen hadde gjennom 1960-tallet under 1000 medlemmer. 

Den andre store endringen kom med den tidligere predikanten og reklamemannen Levi Fragell (1939-). Han hadde forlatt pinsebevegelsen som 22-åring, og som lærerstudent i Trondheim i 1970 startet han «Aksjon mot statskirke». Fragells grep var å rykke inn annonser i avisene, der man kunne fylle ut en blankett for utmelding av statskirken. Det vakte oppsikt og ble av mange oppfattet som nærmest uanstendig, men bidro også til å skjerpe debatten mellom feminister og radikale på den ene siden og kirkens «mørkemenn» på den andre. I 1976 ble han styreleder i HEF, og senere generalsekretær. Fragell endret profilen i forbundet til en langt mer aktiv religionskritikk, kombinert med styrking av alternative ritualer. Ved siden av borgerlig (i dag humanistisk) konfirmasjon fikk vi også humanistisk navnefest og gravferd. Forbundet ble en direkte aktør i de store debattene om homofili og abort – og opplevde en nær eksplosiv vekst. Medlemstallet steg fra 1500 til over 50.000 i Fragells aktive periode. Et viktig rekrutteringsargument var at organisasjonen fikk gjennomslag for statsstøtte per medlem.

Med kuttet av båndene mellom kirke og stat ble det innført et kirkelig demokrati der alle medlemmer har stemmerett, men hvor bare rundt ti prosent av medlemmene deltar. 

En paradoksal virkning av senere reformer er at Norge har et av verdens mest særpregede systemer for livssynsfinansiering. Mens våre naboland har egen kirkeskatt, blir Den norske kirke finansiert direkte over statsbudsjettet. Samtidig får andre tros- og livssynssamfunn støtte per medlem tilsvarende støtten til DNK per medlem. Ettersom medlemstallet i Den norske kirke synker, øker støtten per medlem – og dermed også overføringene til andre menigheter og livssynssamfunn. Human-Etisk Forbund har avviklet medlemskontingenten, samtidig som statsstøtten har økt og medlemstallet har passert 150.000. Ordningen regnes som lite bærekraftig og ligger an til å bli endret. 

Nedsmeltingen 

Det siste store sammenstøtet – og påfølgende nederlaget for de konservative «mørkemennene» i og rundt Den norske kirke – kom fra 1980-tallet. 

Det var interne stridigheter i kirken, blant annet rundt ansettelsen (mot biskop Andreas Aarflots ønske) av den liberale teologen Helge Hognestad (1940-) som sokneprest i Høvik kirke i Bærum. Striden om sensuren av Life of Brian fylte førstesidene. Det var konflikt om homofile prester kunne ordineres. Aviser som Dagbladet skrev inngående om demonutdrivelser i regi Indremisjonen utenfor Bergen og dommedagsprofetier fremført på misjonsorganisasjonenes ledertreff, «Geilo-møtet». Selvbestemt abort var innført, men debatten fortsatte – blant annet om offentlige barnehager burde ha en kristen formålsparagraf. I løpet av de neste årene kom en nær kollaps i oppslutningen om den tradisjonelle bedehusmiljøene. Misjons- og bedehusorganisasjonene, som i etterkrigstiden hadde 300.000-400.000 medlemmer, stupte. De gamle falt fra, få nye kom til. 

Et nytt og mer livssynspluralistisk Norge vokste frem, blant annet som følge av økt innvandring. Den norske kirke gjennomgikk også et generasjonsskifte. Kirkens «sekstiåttere» var inspirert av Kirkenes verdensråds møte i Uppsala i 1968, der politisk og sosialt engasjement sto sentralt. 

Parallelt ble livssynsmonopolet utfordret av «new age»-strømninger, spiritualitet inspirert av østlige religioner og et stort antall alternative terapiformer. Den første alternativfestivalen ble holdt i Trondheim i 1981, og fenomenet spredte seg raskt. 

Mens talen om helvete og evig pine er borte, har også andre sentrale dogmer gradvis fått mindre plass. 

De nye liberale politiske og teologiske endringene undergravde også et av de gamle argumentene for å bevare statskirken: at staten måtte hindre at konservative krefter tok kontroll over kirken. 

I 1998 ble et utvalg ledet av teologen Trond Bakkevig (1948-) nedsatt for å utrede en mulig separasjon mellom stat og kirke. Innstillingen kom i 2002 og førte, etter flere utredninger, til grunnlovsendringer i 2012 og etableringen av en selvstyrt, uavhengig – men fortsatt statsfinansiert – kirke. 

Livssynslandskapet 

I 2026 er den store omveltningen i stor grad fullført. Med kuttet av båndene mellom kirke og stat ble det innført et kirkelig demokrati der alle medlemmer har stemmerett, men hvor bare rundt ti prosent av medlemmene deltar. Den mest liberale fraksjonen, Åpen folkekirke, dominerer. Dette har bidratt til at de fleste livsstilskonfliktene er avklart, blant annet ved at kirken har åpnet for vigsel av likekjønnede par. Kirkens politiske partner, KrF, ligger stabilt under sperregrensen på meningsmålingene. Politisk heller Den norske kirke mot venstre, med engasjement i miljøvern og menneskerettigheter som prioriterte saker 

Kirken er feminisert. Det er i dag en overvekt av kvinner blant teologistudenter. I 2023 var 42 prosent av prestene kvinner, og andelen er høyere blant yngre prester. 

Det har også skjedd en teologisk nyorientering. «Gud skiftet mening», skrev Trond Bakkevig og NRK-journalisten Tomm Kristiansen (1950-2022) i en bok fra 2020. Mens talen om helvete og evig pine er borte, har også andre sentrale dogmer gradvis fått mindre plass. Temaer som jomfrufødsel, frelse gjennom troen på Jesus Kristus, oppstandelsen og forestillingen om Jesu gjenkomst er tonet ned til fordel for et mer generelt budskap om kjærlighet og tilgivelse. 

Andelen medlemmer av Den norske kirke vil med stor sannsynlighet falle til under 50 prosent i løpet av noen tiår. 

Et eksempel er teksten i evangeliet etter Johannes 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Tidligere var dette selve kjernebudskapet i Kirkens forkynnelse og i skolens kristendomsundervisning. I dag inngår det fortsatt i liturgien ved gravferder, men sterke krefter i kirken ønsker det fjernet fordi budskapet om fortapelse oppleves som belastende for de etterlatte. 

Kritikere fra mer konservative miljøer, som Frimodig kirke og Bønnelista ved kirkevalgene, har beskrevet utviklingen som en formløs tro – en slags «Star Wars»-religion, der budskapet reduseres til en diffus kjærlighetskraft, mens begreper som frelse mister sitt innhold. 

Den nye kirken 

En åpenbar fordel for Den norske kirke anno 2026 er at linjeskiftet har ført til at den harde, antikirkelige retorikken i stor grad har stilnet. Det er også tegn til at tilpasningsstrategien har hatt en viss effekt. En kirke i mindre konflikt med liberale holdninger i befolkningen har bevart sin rolle som samlingspunkt ved nasjonale kriser og lokale tragedier – fra terroren 22. juli 2011 til ulykker som rammer lokalsamfunn. Kirken har også beholdt rollen som den viktigste seremonileverandøren ved dåp, ekteskap og gravferd. I tillegg har man med en viss suksess supplert gudstjenestene med konserter og kulturarrangementer. 1,63 millioner mennesker deltok i 2025 ved kirkelige kulturarrangementer, en klar fremgang, selv om det fortsatt er lavere enn før pandemien. 

Likevel består paradokset. 61 prosent av befolkningen er medlemmer av Den norske kirke – betydelig færre i de største byene. På 1960-tallet var 96 prosent av nordmenn statskirkemedlemmer. Nedgangen fortsetter, om enn saktere. Andelen vil med stor sannsynlighet falle til under 50 prosent i løpet av noen tiår. 

Med prestemangel og færre kirkebesøk er det et åpent spørsmål hvor lenge kirken kan opprettholde sin særstilling. I dagens grunnlov er den både likestilt med andre tros- og livssynssamfunn og samtidig gitt en spesiell rolle som folkekirke. En mulig fremtid er større fragmentering: Færre tror, men de som gjør det, praktiserer troen mer aktivt. Den norske kirke kan bli enda mer pluralistisk og åpne for nye former for spiritualitet. 

Kirken består – selv om tårnene i ubrukte kirkebygg faller. Men det vil være en annen kirke enn den dagens kirkeledere møtte i sin egen oppvekst.

Teksten er publisert i Samtiden i mai 2026.