Næringsliv og makt
Hvordan politisk og økonomisk maktkonsentrasjon oppstår og hvordan vi mest effektivt kan motvirke dens negative konsekvenser.
Publisert: 15. mai 2026
Av Lars P. Feld, Justus Haucap og Tim Krieger
I motsetning til hva mange tror, ignorerer ikke økonomifaget spørsmål om makt. I særdeleshet gjelder det for den ordoliberale Freiburger-skolen. Innsiktene fra den ordoliberale retningen er mer relevante enn noensinne – eksemplifisert av det oppsiktsvekkende tidligere samspillet mellom Elon Musk og USAs president Donald Trump.
At politisk og økonomisk makt påvirker verdens gang, både i stort og smått, er det få som vil bestride. Det gjør anklagen om at økonomifaget systematisk ignorerer spørsmål om makt og anvender feilaktige forklaringsmodeller, desto mer alvorlig. Men påstanden er høyst diskuterbar.
Allerede i 1776 identifiserte Adam Smith, i sitt verk The Wealth of Nations, en strukturell maktubalanse mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i arbeidsmarkedet. Augustin Cournot (1838) og Joseph Bertrand (1883) ga viktige bidrag til analysen av markedsmakt. For Freiburg-skolen rundt Walter Eucken og Franz Böhm dannet temaet om makt og maktkonsentrasjon i næringsliv og politikk utgangspunktet for deres tverrfaglige forskningsfellesskap.
Den første generasjonen innen Chicago-skolen, spesielt Henry Simons, plasserte problemene med økonomisk makt i sentrum for sin analyse. Friedrich A. von Hayek understreket konkurransens rolle som en oppdagelsesprosess. Den dag i dag er makt og maktesløshet så viktige bestanddeler av økonomien at nobelprisvinneren i økonomi i 2015, Angus Deaton, til og med uttalte at uten en analyse av maktstrukturer kan ikke problemet med ulikhet, eller egentlig noe som helst i moderne økonomi, forstås.
Makt som utfordring
Kort sagt spiller temaet makt en avgjørende rolle i næringslivet og i økonomien. Makt anses eksplisitt som en utfordring som må kontrolleres og begrenses på grunn av dens skadelige økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser – først og fremst gjennom fungerende konkurranse.
Det er ikke uten grunn at Franz Böhm kalte konkurranse for «historiens mest geniale instrument for å motvirke maktmisbruk». Økonomer og jurister spilte en betydelig rolle i utviklingen av effektiv konkurranselovgivning. Det var tilfellet for Sherman-loven i USA fra 1890, men enda tydeligere i arbeidet med den vest-tyske loven mot konkurransebegrensninger (GWB) fra 1958, som ble vedtatt mot innbitt motstand fra tysk industri, som heller ikke unnlot å sverte Freiburg-skolen. GWB ble utgangspunktet for europeisk konkurranserett.
Økonomisk makt er imidlertid et komplekst fenomen som favner langt videre enn begrepet om utbytting i et klassesamfunn, slik det en gang ble beskrevet av Friedrich Engels og Karl Marx under den industrielle revolusjonen.
Økonomisk makt er ikke endimensjonal
Ved nærmere ettersyn utspiller økonomisk makt seg gjennom et komplekst nettverk av posisjoner, insentiver og informasjonsfordeler. Økonomisk makt kan beskrives som en økonomisk aktørs evne til å påvirke allokerings- og fordelingsutfall i egen favør. Dette kan skje innenfor spesifikke bytteforhold – det vil si med hensyn til priser, mengder, kvaliteter eller lønn – eller gjennom utformingen av regler og strukturer som andre aktører må operere innenfor.
Evnen til å utøve økonomisk makt er basert på en sterk markedsposisjon, med tilhørende kjøpekraft, eierskap, kontrollerende rettigheter og en sterk forhandlingsmakt, eller på strukturell makt som lar en sette regler – spesielt av politisk art – til sin egen fordel. For å parafrasere Max Weber, er økonomisk makt «enhver mulighet til å påtvinge sin egen vilje innenfor et markedsforhold, selv i møte med motstand.» Den aktuelle sammensetningen og samspillet mellom disse maktformene er i stadig endring. Følgelig må analyser av makt kontinuerlig aktualiseres og revurderes, både vitenskapelig og i det offentlige ordskiftet.
Kilder til dominans
Det til tider nære forholdet mellom Elon Musk og Donald Trump eksemplifiserer hvordan marked, informasjon, meninger og politisk makt flettes sammen. I teknologisektoren er makten til store plattformer – de som tilhører Musk, Jeff Bezos, Mark Zuckerberg og andre – i fokus. Dominansen deres stammer fra nettverkseffekter, stordriftsfordeler innen data og datakraft, og helt avgjørende fra kontroll over sentrale grensesnitt og algoritmer. Som portvoktere for egne plattformprodukter flytter de makt fra pris til tilgangskontroll: De bestemmer hvilke produkter, tjenester og informasjon som når brukerne – og utøver dermed styringsmakt. Dette skjer uten det klassiske eksemplet med monopolprising. Ofte betaler ikke sluttbrukere noe for tjenestene, slik tilfellet er ved eksempelvis Google-søk.
Digitale økosystemer aggregerer etterspørsel, påvirker standarder og internaliserer informasjon om brukere og leverandører. Markedsmakt manifesterer seg her som kontroll over kommunikasjonsflater som appbutikker, søke- og anbefalingsalgoritmer, sky- og KI-infrastrukturer og betalingsportaler. Dette skaper avhengighetsforhold, spesielt for små og mellomstore bedrifter, som, selv om de ikke opererer i samme marked, er avhengige av tilgang til plattformer, datakraft, betalingsinfrastruktur eller data. Selv uten markedsdominans i tradisjonell forstand oppstår det her en betydelig ubalanse, en «relativ markedsmakt» – i den grad man ikke har tilgang til gunstige alternativer.
De som styrer oppmerksomheten kan også styre markedsatferden
Hvis denne «relative makten» strekker seg utover det digitale økosystemets grenser og portvokterposisjoner brukes til å skjerme tilstøtende markeder, truer de overlappende effektene av stordriftsfordeler, nettverkseffekter og brukernes mangel på informasjon med å skape permanente innlåsingseffekter, som vanskeliggjør tilbudet av nye konkurrerende produkter og forvrenger allokeringen av kapital og talent. I bakgrunnen virker den selvstendige informasjonsmakten: Den som styrer oppmerksomheten kan også påvirke markedsatferd uten å endre priser.
Spesielt i digitale markeder viskes skillelinjene mellom informasjonsmakt og markedsmakt ut. Rangeringer, standardinnstillinger og forhåndsinnstillinger former kjøpsbeslutninger, mens mange plattformer samtidig fungerer som leverandører av sine egne tjenester. Hvis en plattforms egne tilbud gis fortrinnsrett i form av synlighet, fører det til kunstig høy preferanse for egne tjenester. Jo mer ugjennomsiktige kriteriene er, desto større er styringsmakten. Menings- og informasjonsmakt er derfor underlagt spesielle due diligence-forpliktelser på tvers av alle kilder og plattformer – ikke for å kontrollere innhold, men for å sikre rettferdige prosesser.
Herfra er skrittet til politisk makt kort. Når informasjon og markedsmakt flettes sammen, øker innflytelsen på spillereglene. Dette gjelder spesielt for raskt voksende plattformer som styres av Elon Musk & Co.: Deres betydning for arbeidsplasser, verdiskaping og skatteinntekter gir dem en stemme – gjennom lobbyvirksomhet, trusler om utflytting eller ren finansiell størrelse. Der tradisjonell konkurransepolitikk tar for seg spesifikk atferd, flyttes deler av debatten til spørsmål om innflytelse på spilleregler. Hvilke standarder vil gjelde i fremtiden, hvem setter dem, og i tråd med hvilken logikk?
Jo større plattformen er, desto høyere er byttekostnadene
Plattformenes forretningsmodeller forsterker dynamikken. Nettverkseffekter gjør nettverksprodukter mer verdifulle for hver ny bruker som tar plattformen i bruk. For brukeren er dette både praktisk og nyttig: én konto, én pålogging, et kjent grensesnitt, samt lavere søke- og transaksjonskostnader.
Imidlertid favoriserer de samme nettverkseffektene kvasi-monopoler. Jo større plattformen er, desto høyere er brukeropplevde byttekostnadene, og desto mer attraktivt blir det å forme regler, grensesnitt eller standardinnstillinger i tråd med egne strategiske prioriteringer og interesser. Slik skapes stiavhengigheter. Når politikk og forvaltning tilpasser prosesser og innvilger unntak til dominerende aktører og strukturer, reduseres sjansen for at nye leverandører vil dukker opp.
Denne konsentrasjonen strekker seg utover det aktuelle markedet. Den kan svekke markedskonkurransens dynamiske oppdagelsesprosess på en helt grunnleggende måte: Oppstart av nye virksomheter blir mer risikabelt, finansieringskildene mer forsiktige og talenter vil i større grad finne veien til de dominerende aktørene. Samtidig flyttes oppmerksomheten – forutsetningen for etterspørsel – til der rekkevidden og dataene befinner seg. Dermed brer det seg en stor gråsone i området mellom pålitelig representasjon av legitime interesser og politisk innflytelse som bøyer reglene i bestemte retninger.
Teknologi har ingen fastsatt retning
I fremtiden vil leverandører av kunstig intelligens (KI) sannsynligvis befinne seg i en lignende posisjon. Som nobelprisvinner i økonomi i 2024, Daron Acemoğlu, påpeker, har teknologi ingen fast retning. Den kan erstatte arbeid eller utfylle ferdigheter, avhengig av hvilke insentiver som råder. For tiden betyr dette at skalering av data, datakraft og distribusjonskanaler konsentrerer makt i hendene på noen få. Hvis dette fører til mer proprietær tilgang og økt påvirkning i retning av forhåndsprogrammerte innstillinger valg, oppstår det en risiko for gjentakelse av det mønstret vi har sett på området digitale plattformer, inkludert de politiske grepene som har en tendens til å følge i kjølvannet av økonomisk maktkonsentrasjon.
Maktforskyvningen til regulatorisk nivå har nå fått en tydelig geoøkonomisk dimensjon, som nylig ble demonstrert fra europeiske konkurransemyndigheters side overfor Google, da myndighetene fant at det amerikanske selskapet favoriserte sine egne nettbaserte annonseringstjenester til skade for konkurrerende tilbydere. Google ble ilagt en bot på 2,95 milliarder euro. President Trump truet deretter med gjengjeldelsestoll mot Europa. Selv i tollforhandlingene de siste månedene (før november 2025) klarte ikke EU å fremstå som en sterk motvekt til USA og endte opp med å akseptere en generell amerikansk importtoll på 15 prosent, trolig påvirket av en opplevelse av å være politisk og militært svekket i møte med konflikten med Russland i Ukrainakrigen.
Problemet strekker seg utover denne spesifikke saken. Med Digital Markets Act (DMA) og Digital Services Act (DSA) har EU skapt et generelt rammeverk som primært påvirker de, i alt overveiende grad, amerikanske selskapene som er definert som digitale portvoktere. For DMA inkluderer disse Alphabet, Amazon, Apple, Meta, Microsoft og TikTok, mens DSA pålegger de strengeste forpliktelsene på «svært store» plattformer og søkemotorer.
Håndheving av disse spillereglene er en torn i øyet på både de berørte selskapene og den amerikanske regjeringen, som av hensyn til de aktuelle tekgigantene har truet med handelspolitiske straffetiltak. På denne indirekte måten kan økonomisk makt, gjennom mobilisert politisk innflytelse, slå tilbake mot omfanget av europeiske reguleringer. Det samme spørsmålet oppstår for fremtidige KI-markeder: Der skalering av data, datakraft og distribusjonskanaler konsentrerer makt, vokser insentiver til å spille på nasjonale interesser gjennom handels- og reguleringskanaler – med konsekvenser for den europeiske politikkens uavhengighet og suverenitet.
Utfordringen i den digitale verden
Slike observasjoner demonstrerer den fornyede relevansen av samspillet mellom økonomi og makt, et spørsmål som ikke bare må analyseres, men også tas opp i praksis. I dag er det først og fremst i grensesnittet mellom markeds- og informasjonsmakt at spørsmålet om hvem som bestemmer over spillereglene bestemmes. Acemoğlu og hans nobelprisvinnerkolleger Simon Johnson og James Robinson skiller mellom de jure politisk makt – formell makt nedfelt i grunnlover og lover – og de facto makt, som stammer fra ressurser, organisering og rekkevidde. Det er nettopp her utfordringen i den digitale verden ligger. Nettverkseffekter, datafordeler og kontroll over grensesnitt gir store plattformer de facto handlingsrom som strekker seg langt utover tradisjonell prissetting i markeder.
Synlighet, forhåndsinnstillinger og tilgang bestemmer hva som faktisk når ut i markedet – og dermed hva som anses som en politisk ønskelig status quo situasjon. Prinsippet om politikkens forrang krever det motsatte: at samfunnet, gjennom sine demokratisk valgte representanter etablerer prosedyrer for å disiplinere markedsmakt, før spillereglene praktiseres og håndheves gjennom statens regulatoriske makt.
Så, hva må gjøres? I det lille perspektivet betyr disiplinering av økonomisk makt konkurranse og regulatorisk lovgivning. Der det finnes digitale portvoktere, må fokuset være på markedsadgang: interoperabilitet, portabilitet og åpne, verifiserbare grensesnitt for å gjøre bytte av plattform realistisk mulig for brukerne. Rangeringer og anbefalinger trenger kriterier som er så transparente som mulig; plattformstyrte preferanser av egne tjenester må begrenses, i likhet med pakkeløsninger via forhåndskonfigurerte produktpakker. Tyske og europeiske konkurransemyndigheter følger nøye med på dette – til tross for amerikansk misnøye. For KI-systemer er en klar ansvarsfordeling også avgjørende. De som teknisk sett forbereder og tilrettelegger systemgenererte beslutninger – gjennom klassifiseringer, anbefalinger eller automatiserte avledninger – må kunne dokumentere prosesser og korrigere feil. Dette er ikke i strid med hensynet til innovasjon og innovasjonsdynamikk; det skaper bare et rammeverk der selv mindre leverandører kan bli synlige og delta i konkurransen.
Dataenes strategiske betydning
På et mellomnivå handler det om å sikre markedenes åpenhet for konkurranse. I så måte må tilsynsmyndighetene være utrustet med tilstrekkelig kompetanse til å forstå digitale økosystemer. Her er det ikke bare inntektsstrømmene som teller, men også den strategiske betydningen av data, grensesnitt og utviklingskapasitet. Bedriftsoppkjøp som kveler potensielle konkurrenter i oppstartsfasen, vil også kvele den konkurransedrevne oppdagelsesprosessen i velfungerende markeder. Samtidig er det behov for regler for å forhindre avhengigheter som ikke springer ut av klassiske monopoler: som rettferdige, ikke-diskriminerende tilgangsvilkår for appbutikker, markedsplasser og skytjenester; oppsigelses- og portabilitetsrettigheter for data, modeller og mandater, slik at byttekostnadene ved skifte av leverandør reduseres og at nettverkseffekter kan realiseres uten å bli en barriere mot potensiell konkurranse.
I et større perspektiv må også er prosyrene for regulatorisk utforming gjøres til gjenstand for etterprøving. De facto politisk makt oppstår når økonomisk makt i form av størrelse trenger seg inn i politiske prosesser – gjennom lobbyvirksomhet, gjennom valg av det som virker teknisk gjennomførbart, eller gjennom innflytelse over handelspolitikkens regler. En demokratisk orden er avhengig av generelle regler snarere enn ad hoc dealer: klare ansvarsområder, uavhengige myndigheter med digital ekspertise, klargjorte frister og rettslige virkemidler som sikrer pålitelig og tillitsskapende håndheving. Transparent kommunikasjon mellom politikk og næringsliv, overgangsregler for overganger til nøkkelstillinger, offentlige anskaffelsesstandarder som krever interoperabilitet og åpne formater. Alt dette er lite spektakulært, men representerer like fullt effektive beskyttelsestiltak mot transformasjonen av økonomisk makt til politisk makt. Men like viktig er det å sikre og styrke europeisk handlekraft. Bare når reglene er sammenhengende og håndheves i fellesskap, mister truslene sin makt.
Det rammeverket som er skissert her utgjør ikke en avvisning av størrelse eller stordriftsfordeler. Nettverkseffekter er høyst reelle og bør komme brukerne til gode. De reduserer søke- og transaksjonskostnader og akselererer spredningen av gode løsninger. Men deres offentlige nytte avhenger av om andre kan koble seg til – teknisk, juridisk og økonomisk. Virksom konkurranse er fortsatt det bærende prinsippet for en effektiv og maktbegrensende politikk, selv om hensynet til fri prisdannelse av naturlige grunner må balanseres med økt vekt på sikre åpne prosesser. Ansvarsprinsippet må forankres tydelig der hvor de styrende valgene fattes. Samtidig må vi sikre forutsigbare og teknologinøytrale spilleregler, slik at ikke kortsiktige fordeler for enkeltaktører ikke fortrenger de langsiktige velferdsgevinstene for alle.
Den avgjørende oppgaven er derfor ikke å kontrollere digitalt innhold, men digitale prosesser: Hvilke veier fører til åpne markeder som nye aktører kan utfordre? Hvem har myndighet til å fastsette standardverdier? Etter hvilke standarder utformes digitale grensesnitt? Et selvbestemt og selvbevisst samfunn av frie borgere velger å besvare disse spørsmålene på grunnlag av prinsipper som samfunnet har etablert for seg selv og som er synlige, etterprøvbare og like for alle. På denne måten forblir den formelle de jure-makten mer enn bare paragrafer i loven. Den setter reelle grenser for de facto-maktutøvelse uten å kvele entreprenørskap og innovasjon. Og den skaper et stort handlingsrom med muligheter for alle – nettopp fordi ingen enkeltaktør eller enkeltperson tillates å bestemme spillereglene på egen hånd.
Denne artikkelen ble først publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung under tittelen Wirtschaft und Macht 16. november 2025. Artikkelen er oversatt til norsk av Lars Peder Nordbakken.
Artikkelforfatterne er tre av Tysklands mest anerkjente liberale økonomer:
Lars P. Feld er professor i samfunnsøkonomi ved universitetet i Freiburg, direktør ved Walter Eucken Institut og tidligere mangeårig medlem og leder av det offisielle rådet for økonomisk politikk i Tyskland.
Justus Haucap er direktør ved instituttet for konkurranseøkonomi (DICE) i Düsseldorf.
Tim Krieger er professor i politisk økonomi og konkurransepolitikk ved universitet i Freiburg.
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
