Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
fredsdue
Image by Frank Rietsch from Pixabay.
Politikk og samfunn

FOR er noe helt annet enn det fredspartiet det fremstiller seg som

I dag er ikke «fredsbevegelsen» lenger et venstreradikalt særområde. Den fremstår snarere som en legering av ytre venstre og ytre høyre.

Bård Larsen

Publisert: 25. mai 2025

Det merkelige partiet FOR har den senere tiden fått ufortjent mye oppmerksomhet. Delvis, selvsagt, på grunn av den famøse reklamekampanjen som dukket opp på Oslos offentlige transportsystemer. Men også fordi det, etter min mening, er tabloid og uansvarlig i for stor grad å slippe til konspirasjonsteoretikere og russiske nettbots på en så stor sendeflate som NRK Debatten. Et av hovedproblemene med konspirasjonsteoriene er at mediene noen ganger blåser dem opp, kanskje fordi konfliktstoffet er vanskelig å motstå.

Er det noe de siste årene har vist oss, er det at troll ikke sprekker i sola. De får tvert imot næring av den. Det er dessuten vanskelig å gå i debatt med folk som ikke forholder seg til et minstemål av sannhet. Den som farer med løgn og usannheter, har et stort fortrinn i møte med fagfolk som forsøker å holde seg til fakta og etterprøvbarhet. Resultatet er kaos. 

Journalister har riktignok en slags plikt til å slippe til kontrære synspunkter, men de har ingen plikt til å slippe til ufiltrerte falsknerier. Falsk balanse, praksisen der enkelte journalister, i sin iver etter å være rettferdige, presenterer hver side av en debatt, selv når bevisene er tungt stablet på den ene siden, er ikke uvanlig.

Enda verre er det når denne praksisen gir frie tøyler til mennesker med tvilsomme motiver til å forkle seg som vitenskapelige og seriøse. Enten det dreier seg om vaksinasjon, konspirasjoner, jødiske femtekolonner, liberal fascisme eller noe annet, er det skadelig for offentligheten når bevisstløse ideer presenteres på lik linje med en etablert og verifiserbar kunnskap.

I NRK Debatten fikk Glenn Diesen og Marielle Leraand utfolde seg i tilnærmet fri dressur. Hvem er disse menneskene, lurte nok mange på. Tja, det er ikke rakettforskning dette. 

Marielle Leraand er en ytterliggående radikaler som brøt ut av partiet Rødt. Hun snakker på måter som er lett gjenkjennelig fra ytterfløyene. For de fleste fremstår det fremmed, angstbitersk og fullstendig ute av vater. Vi som har levd en stund, kjenner igjen verdensbildet hun presenterer fra den gang AKP (ml) herjet debattflatene (og langt på vei ødela dem). Krig er fred, frihet er trelldom, uvitenhet er styrke.

Glenn Diesen er kanskje ikke så lett å forstå. Han er neppe kommunist. Diesen er en beskjeden akademiker som har fått en rolle i det russiske nomenklaturet. Reisen fra et anonymt kontor ved Universitetet i Sørøst-Norge til dresskledde konferanser i Russland, der han hyppig opptrer i russiske medier og er på hils med mektige propagandister, kan kanskje virke flatterende. Diesen er ikke den første vestlige «fellow traveller» som har funnet sin plass i solen på lodne steder der ens ego verdsettes. 

Jeg skal ikke bruke mer tid på den allerede gjennombelyste opptredenen til Diesen og Leraand. I stedet har jeg valgt å se litt på fredsbevegelsens historie. Det er nok en del der ute som synes at uttalte ønsker om fred er tilforlatelige. Hvor galt kan det være, når alt de ønsker, er mindre død og fordervelse? Partiet FOR er nemlig ikke så unikt som man skulle tro, vi lar oss simpelthen sjokkere fordi verden, trodde vi, har beveget seg videre.

Kald krig

Under den kalde krigen svelget store deler av den europeiske fredsbevegelsen og mange venstresosialister den sovjetiske propagandaen eller desinformasjonen med agn, snøre og søkke. For dem var det Vesten som var aggressoren – det var Sovjet som var underdog, og som kun hadde som mål å beskytte «eget» territorium. Fredsbevegelsen arbeidet for ensidig nedrustning, altså at Vesten måtte ruste ned, fordi Vesten truet verdensfreden.

Jaltakonferansen mot slutten av annen verdenskrig, med Stalin, Churchill og Roosevelt som deltakere, er en avgjørende begivenhet. Her ble mye av grunnlaget for den kalde krigen lagt. Men i forståelsen av konferansen ligger også «Jaltamyten»: en populær, men feilaktig, forestilling om at Europas deling ble vedtatt her, og at dette la grunnen for sovjetisk behov for sikkerhet og vern om egne områder. 

Sovjetunionen hadde, ifølge mange særlig på femti- og sekstitallet, rett til å dominere og kontrollere Øst-Europa, på samme måte som USA dominerte Vest-Europa. Den danske historikeren Bent Jensen hevder at dette er en regelrett bløff og kortslutning. Jaltakonferansen la klare føringer om frie valg og nasjonal suverenitet. Som kjent ga Stalin blaffen i denne avtalen og tvangsinnsatte marionettdiktaturer. Denne okkupasjonen var den viktigste enkeltstående årsaken til den kalde krigen og til at demokratiene mistet all tillit til Stalin.

Sovjet proklamerte ganske umiddelbart etter andre verdenskrig at verden var delt i to deler: den progressive leir av fredselskende folkedemokratier ledet av Sovjet, og en leir av politisk reaksjon, militarisme og imperialisme under USAs ledelse. Når dette ble koblet opp mot Sovjets innsats under Den store fedrelandskrigen, ble store deler av den europeiske venstresiden lett bytte for Kremls propagandister. Her hjemme mente SVs Berit Ås at Sovjet var en «fredspioner». I Orientering lurte Johan Galtung på hvorfor det var «så mange soldater i et så fredselskende land».

Fredskonferanser som den i Stockholm i 1951, ledet av nordiske kommunister, hadde som mål å «motvirke imperialistenes forsøk på å danne nordiske militærpolitiske blokker som var vendt mot Sovjetunionen». 

Fredsmarsjene fra Stockholm til Minsk via Moskva, som ble arrangert av blant andre Kvinner for Fred i de nordiske landene, og med støtte fra Nei Til Atomvåpen, så sent som langt inn på 1980-tallet, var samproduksjoner med de facto sovjetiske myndigheter, gjennom Sovjets Fredskomité og Sovjets Kvinnekomité, med innlagte ekskursjoner til Kreml og Lenin-mausoleet. Den norske professoren og fredsaktivisten Eva Nordland skrev pamfletter der postulatet var at NATO var en angrepsorganisasjon, og at USA ønsket å føre en begrenset kjernefysisk krig i Europa. Nordland mente at den sovjetiske fredsbevegelsen, som fullt og helt var kontrollert av kommunistpartiet, var en folkelig grasrotbevegelse.

Enkeltpersoner i kretsen rundt det radikale tidsskriftet Orientering, med Knut Løfsnes (senere leder av SF) i spissen, samarbeidet med en rekke dårlig kamuflerte moskvabaserte solidaritets- og fredsorganisasjoner. Særlig kjent er det såkalte Verdensfredsrådet (WPC), en «antiimperialistisk fredsbevegelse», med underbruket Den norske Fredskomiteen. Løfsnes vakte oppsikt da han i 1962 holdt en tale fra verdenskongressen i Moskva hvor han hyllet Nikita Khrusjtsjovs utenrikspolitikk.

I 1955 mottok den radikale presten og pasifisten Ragnar Forbech Stalins fredspris. Til tross for store protester, fra både kirkelig, borgerlig og sosialdemokratisk hold, valgte han å reise til Moskva for å hedres. De 180 000 kronene han mottok, var mye penger den gang. Noe av pengene brukte han på å ansette den unge teologistudenten Berge Furre som sekretær i Kristent Fredslag. Furre hadde standhaftig forsvart Forbechs pris. Her ble kritikere av Forbech omtalt som «intolerante» og «ofre for mange års propagandapress og ensretting». 

Arkivene viser at Sovjetunionen så annerledes på sine «venner» i vest enn de offisielle sjarmetappene indikerte. Forestillinger om brobygging, eller tesen om «fredelig sameksistens», ble av kommunistpartiet foraktfullt oppfattet som naive, antihistoriske og antisosiale. Det var en klar strategi gjennom hele Sovjetunionens historie at kampen mot Vesten skulle føres på to fronter: militært og – ikke minst – gjennom «finlandisering» og gjennom å avvæpne «imperialismen» ved å underminere demokratiene. Brohodet for denne kampen var de kommunistiske partiene i Vest-Europa og dets sympatiserende omland, ikke minst deler av fredsbevegelsen.

SVs og SFs kontakt med kommuniststatene er i mange år blitt tolket som naive utslag av den selvpålagte «brobyggerrollen» mellom øst og vest, den såkalte «tredje vei». Går en til kildene, ser en imidlertid at SF i årtier hadde nedfelt i sitt program at den største trusselen mot verdensfreden var USA. Særlig mistet den tredje vei troverdighet da SF i 1973 valgte å fusjonere med det Moskva-ortodokse NKP i Sosialistisk Valgallianse.

«Den tredje vei» var ikke en brobygger mellom øst og vest, men mellom sosialister og kommunister. Målet var ikke sosialdemokrati etter liberal, demokratisk standard, men en mindre autoritær sosialisme innenfor den marxistiske utviklingslæren. Sovjetunionen ble betraktet som mangelfullt, men på den riktige siden av historien. 

I SVs studiehefte Forholdene i sosialistiske land fra 1975 slås det fast at «borgerlige dogmer ikke duger som kriterier for kritikk av sosialistiske stater».Sovjetunionen skulle ikke bedømmes etter prinsipper om menneskerettigheter og demokrati – det ble avfeid som «borgerlige» argumenter.

Hvordan kunne man overse den åpenbare forskjellen på demokrati og diktatur? Den som ikke så den fundamentale forskjellen på USA og Sovjet under den kalde krigen, manglet både politisk kart og moralsk kompass.

Fredshesteskoen

I dag er ikke «fredsbevegelsen» lenger et venstreradikalt særområde. Den fremstår snarere som en legering av ytre venstre og ytre høyre. Også en del såkalte realister har funnet sin plass. En del av realismens talsmenn har posisjonert seg svært uheldig i Ukraina-krigen. Ut fra en teori om verden som et anarki av nasjoner, gir det mening at den lille bøyer seg for den sterke, slik at det kan bli fred i verden.

I dette landskapet befinner det seg også en del «realister», som har et mildt sagt problematisk forhold til den liberale verdensorden. Gjennom et slikt prisme fremstår realismen mer som et ideologisk spor, kanskje også en form for deterministisk historisisme. 

Hvorvidt Jordan Peterson kan betegnes som realist, vet jeg ikke, men han setter kanskje fingeren på omrisset av hvilken filosofi som driver nasjonalkonservative «realister». Ifølge ham er Ukraina-krigen en forlengelse av kulturkrigen. Vi, altså det woke-befengte, postmoderne Vesten, kan ikke lenger skille mellom mann og kvinne, mellom rett og galt, mener Peterson, som gjerne siterer Dostojevskij: Uten Gud er allting lov.

Peterson mener at Putin ikke kan beseires fordi Ukraina har akkumulert Vestens tomhet, mens Putin tross alt tror på Gud og fedrelandet. Den som er sterk i troen, er fryktløs i møte med den som ikke lenger tror på noe: «Hvis våre globalistiske ledere tenkte mer i sivilisatoriske termer, ville Russland vært en del av NATO i dag, men de er globalister, de forakter sivilisasjonen fordi globalisme er et system, ikke en sivilisasjon.»

Russlands metamorfose fra kommunisme til nasjonal-autoritarianisme, eller fascisme om du vil, har frembragt nye fans hos ytre høyre, mens kommunister og andre venstreradikale finner geopolitisk kontinuitet i Putin og Russlands antivestlige propaganda. For de ekstremt radikale på venstresiden er all motstand mot NATO god motstand, og ingen representerer denne motstanden mer kontant enn Putin. I dette verdensbildet er fullskalainvasjonen intet mindre enn NATOs stedfortrederkrig.

Det er her vi finner en mann som Glenn Diesen. For eksempel når Diesen går i passiar med den russiske fascist-ideologen Alexandr Dugin om «Modernitetens og liberalismens krise, og løsningen på eurasianismen». 

For Diesen gir det mening at Russland egentlig fører en krig mot statskuppfascistene i Kyiv, og at Zelenskyj er en diktator. Diesen møtte den rabiate sjefpropagandisten Marija Zakharova kort tid etter massakren i Butsja i 2022. Zakahrova har mer enn hintet om at den tidligere estiske statsministeren Kaja Kallas kan sammenlignes med Hitler. Diesen tvitret på sin side et innlegg som uten særlig filter koblet Kallas sammen med Holocaust og et ønske om å ødelegge Russland. Russiske medier slo stort opp at Diesen sammenlignet Kallas med Hitler, og Diesen har, så vidt jeg har kunnet se, ikke tatt seg bryet med å kommentere påstanden.

Hvorvidt milliongaven fra den russisk baserte norske forretningsmannen Atle Berge er å regne som russiske penger, gjenstår å se. PST er nok ganske sikkert på saken. Det er ingen grunn til å tro annet enn at partiet FOR er noe helt annet enn det fredspartiet det fremstiller seg som.

Og imens raser den russiske krigsmaskinen videre.

Teksten er publisert i Trønderdebatt 23.5.2025.

Publisert: 23. mai 2025
Venstresiden Fredsbevegelsen Fred og rettferdighet
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

kors kristendom kirke religion
Kjetil Wiedswang

Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken

Gud er ikke død. Det er flere religiøse mennesker i verden enn noen gang tidligere, og de kommer til å bli enda flere de neste tiårene. Aktive ikke-troende er en krympende global minoritet. Norge er likt, men også et annerledesland i denne sekulære minoriteten.
Politikk og samfunnSivilsamfunnet
Brexit EU Storbritannia
Kjetil Wiedswang

Den tunge veien tilbake

Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.
InternasjonaltEU og EØS
Stortinget, 169 stortingsplasser, borgerlig, rødgrønn
Kristin Clemet

Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?

Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert.
Norsk politikkPolitikk og samfunn
EU vegg mur
Kjetil Wiedswang

Hva britene fikk – og hva de tapte

Ti år etter at britene stemte for å forlate EU, krangler de stadig om effekten brexit har hatt på samfunn og økonomi. Velgernes dom er til gjengjeld klar: Et klart flertall mener brexit var en fiasko. Over halvparten mener landet bør søke medlemskap på ny.
InternasjonaltEU og EØS
Brexit
Kjetil Wiedswang

Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid

For 10 år siden, i juni 2016, stemte 52 prosent av britiske velgere for at landet skulle forlate EU. Resultatet sjokkerte både på EU-motstandere og tilhengere. Hva var det som skjedde?
InternasjonaltEU og EØS
Donald Trump
Eirik Løkke

Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne

Den 3. november går amerikanerne til urnene for å velge USAs 120. kongress. Valgresultatet kan bli en katastrofe for det republikanske partiet, og det er lite som tyder på at Donald Trump bryr seg veldig.
USA

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo