Trenger alle hjertesaker et eget parti?
Kalenderen viser valgår, og kampen for gjennomslag og posisjoner er allerede i gang.
Publisert: 12. januar 2025
Else Kåss Furuseth, mest kjent som komiker, klarte akkurat å samle nok underskrifter til nyttår, og har stiftet «Ensomhetspartiet». Formålet er å lage en folkebevegelse med mål om å skape et samfunn der færre kjenner på utenforskap.
Overordnet ønsker Ensomhetspartiet å bekjempe ensomhet. Steg én skal være selvmordsforebygging, og pengekravet er 1-3 milliarder kroner øremerket formålet hvert år.
Tilsynelatende virker dette som en god idé, med utelukkende gode hensikter. Og en kan argumentere for at det er urovekkende at man kjenner behovet for et eget parti for å sette ensomhet på dagsorden.
Likevel bør man ikke skape et inntrykk av at å stifte et parti er en snarvei til makt og gjennomslag.
På nettsiden til Ensomhetspartiet, kan man lese Furuseths frustrasjon over norske politikere i store bokstaver. Hun stiller seg for eksempel spørsmålet om hvorfor det brukes mer penger på samferdsel enn selvmordsforebygging.
Det er for så vidt et legitimt spørsmål å stille seg, og jeg tror det er mange som ønsker seg mer penger til ganske mye. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle saker trenger sitt eget parti.
Ensakspartier appellerer ofte til frustrasjon og håpløshet, det treffer følelsene til folk og engasjerer gjerne bredt av den grunn. Mange har selvsagt rett i at deres hjertesak er viktig.
Men alle saker er viktige for dem det gjelder mest. Likevel kan et smalt interessefelt medføre at gjennomslagskraften blir relativt liten. Skal et parti kunne styre og få en viktig posisjon, bør det gjerne ha en mening om flere viktige samfunnsspørsmål.
I 2019-valget dominerte bompenge-partiet. Partiet ble stort flere steder, men mangel på retningsvalg og partiprogram skapte likevel kaos. Eksempelvis tok bompenge-partiet en helomvending i Stavanger i 2019-valget, og samarbeidet med partiene på venstresiden og MDG.
Partiet hadde ett eneste løfte, og velgerne stemte på dem for å sikre at dette ble innfridd. Flere følte seg lurt. Bompengene forsvant ikke, snarere tvert imot, og flere velgere uttrykte sterkt misnøye.
Partiet ga velgere håp om en rask og enkel løsning i 2019. Men så? Når det kom til stykket, var det avhengig av å samarbeide med en lang rekke andre partier. Bompengene ble værende, og flere velgere satt igjen med en følelse av å ha blitt ført bak lyset.
I dag er det lite igjen av disse partiene eller bevegelsene. Noen av dem som tidligere representerte FNB er riktig nok medlemmer av andre partier nå, men partiet som den gang het Folkeaksjonen – nei til bompenger, forsvant like raskt som det kom.
Jeg tror nok bompenge-saken er enklere å «vinne» og få gjennomslag for enn kampen mot ensomhet. Likevel, dersom Else Kåss Furuseth får gjennomslag for pengekravet sitt, må pengene fortsatt finnes og noe annet prioriteres ned.
Den jobben er langt vanskeligere enn å argumentere for mer penger.
Store deler av kritikken som rettes mot politikerne er basert på at ting skjer for sakte, eller at det bevilges for lite. Følelsen av håpløshet jeg er ganske sikker på at mange kan kjenne seg igjen i.
Årsaken til at politiske prosesser tar tid, er likevel viktig. Det tar tid å bevilge penger og få gjennomslag i Norge fordi vi har et velfungerende demokrati. Demokratiske prosesser innebærer gjerne flere høringsrunder, innspillsrunder, nye forslag, endrede forslag og flere voteringer. Det skjer ikke fordi politikere alltid synes det er så gøy, men fordi det er viktig.
De grundige prosessene gir både de folkevalgte, men også organisasjoner og enkeltpersoner mulighet til å komme med innspill og innvendinger.
Utforming av statsbudsjettet handler om å se helheten, tenke langsiktig og spare til generasjonene som kommer etter oss. Da kan ikke politikere ta hensyn til én spesifikk ting alene når de skal vedta et budsjett for hele landet, de må tenke helhetlig.
Hvis veien blir til mens ensakspartiene går, risikerer man at veien blir en helt annen enn det velgerne hadde sett for seg. For eksempel i større etiske eller ideologiske spørsmål, hvor de færreste små partier har et tydelig standpunkt.
Det påfølgende kaoset i enkelte storbyer etter 2019-valget viste tydelig hva som skjer når representantene fra et parti verken er enig om et partiprogram, hvilken side man står på eller hvilke prioriteringer man skal gjøre. I verste fall kan slik misnøye medføre at færre bruker stemmen sin, heller enn at flere engasjerer seg.
Verden er rett og slett for komplisert og kaotisk til at én sak alene kan trumfe alle andre. Politikk er ikke så enkelt at man kan velge en spesifikk ting det skal handle om. Det handler om å se helheten, og ha en økonomisk bærekraftig plan som også sikrer Norge i fremtiden.
Engasjementet kan gjerne stamme fra følelser, men politikken bør likevel tuftes på fornuft.
Det vil selvsagt være et demokratisk problem å hindre nye partier i å etablere seg. Men vi bør kunne diskutere om det skal stilles strengere krav til partiene som stiller til valg.
Det er en alvorlig sak å stemme, og det er en stor oppgave å være politiker.
Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 10.1.2025.