Ytringsfriheten er truet

Vi fikk en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet i 2004. Den gir et sterkt vern for den dannede offentlige samtale, som om denne skulle trenge et vern. For andre typer ytringer, for eksempel de ubehagelige, forringes vernet. Grunnlovskommisjonen hadde en gylden mulighet til å styrke ytringsfriheten, men har dessverre valgt å la det ligge, skriver Morten Kinander i Dagsavisen.

Morten Kinander

Publisert: 28. mars 2012

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.

Forslaget om å inkorporere menneskerettigheter i Grunnloven burde ha sikret at ytringsfriheten fortsatt skal være blant de grunnleggende menneskerettighetene. For det er den ikke i dag.

Grunnloven gir i dag ytringsfriheten en relativt svak beskyttelse mot andre lover som i utgangspunktet står i konflikt med den. Dette fører til at ytringsfriheten lettere følger den internasjonale utviklingen av menneskerettighetsbegrepet. Denne utviklingen går ikke i ytringsfrihetens retning; tvert imot, de internasjonale menneskerettighetene har gitt ytringsfriheten ganske hard medfart.

Debatten om ytringsfrihetens grenser involverer utfordringen som ytringsfriheten fra tid til annen møter i den offentlige debatten, nemlig at den må begrenses av hensyn til dens negative konsekvenser. En av konsekvensene det tenkes på er ekstremisme, og særlig høyreekstremisme. Vi må begrense ytringsfriheten – hevdes det blant annet av norske domstoler – for å hindre utbredelsen av høyreekstremisme.

Man forsøker å rette opp en feil med å gjøre en ny. Det er en feilslått begrunnelse for ytringsfrihet om det skulle vise seg at ekstremismen sprekker som trollet i sollyset. Ytringsfriheten trenger ikke å begrunnes med hensyn til dens eventuelt gode konsekvenser: Den er en menneskerettighet.

Erklæringen etter verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien i 1993 fastslår med bred enighet at menneskerettighetene i tillegg til å være «udelelige», «et hele» og dermed også «gjensidig avhengige av hverandre». Hvis denne myriaden av rettigheter og statlige forpliktelser skal anvendes som et udelelig hele, hvori alle deler er avhengige av hverandre, blir det naturlige spørsmålet: Hva da når de gir opphav til konflikter seg imellom og én menneskerettighet står mot en annen? Hva når ytringsfrihet står mot krenkelsesvern? Står vi i fare for å gjøre hele menneskerettighetsområdet til en eneste stor politisk avveining?

Mot den internasjonale bakgrunnen er det betimelig å spørre om vi også i norsk rett har utviklet et begrep om menneskerettigheter – herunder ytringsfrihet – som langt på vei strider mot det grunnleggende betydningen av menneskerettigheter, nemlig individets vern mot flertallet.

Man kan hevde at ytringsfrihetens kjerne uansett er godt beskyttet i Norge. Vi har bare ikke heldigvis vært underlagt testen. Det er vel heller ingen som oppriktig mener at det er den offentlige debatten som er årsaken til 22. juli.

Dette er imidlertid å underspille det potensialet som ligger i ytringsfrihetsbegrepet når vi nå i større og større grad beveger oss inn det multikulturelle Norge, hvor hele verdensanskuelser brytes. Retten til å kritisere og fordømme de holdninger og verdier man ikke liker – også på det groveste – er ingen overflødig rettighet i et moderne, globalisert samfunn.

Jo mer man beskytter gruppers selvfølelse gjennom å straffebelegge individers harde kritikk mot dem, jo mer er vi ironisk nok på vei mot et intolerant samfunn hvor vi verken tolererer avsenderen av de krenkende utsagnene eller respekterer mottakeren. Mottakeren blir ansett for å ha behov for en beskyttelse som vi andre ikke har. Det er et nedlatende syn, som innebærer at visse grupper ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Et av det liberale demokratiets viktigste prinsipper er at om du selv skal innrømmes retten til å ytre fritt hva du vil, må du også godta retten til å bli møtt med ytringer du finner støtende og krenkende.

Dette er et prinsipp som gjelder uavhengig av de konsekvensene et slikt syn måtte ha. Det er inngrepene i ytringsfriheten som må begrunnes, ikke ytringene. De ytringene som kombineres med sannsynlige trusler om integritetskrenkelser kan aldri være i ytringsfrihetens kjerneområde, og er dekket av et eget område i straffeloven.

De vanligste innvendingene mot et utstrakt ytringsfrihetsbegrep er at det vil føre til mer vold og konflikt i samfunnet. Dette synet representerer etter min mening en overdreven og naiv tro på den offentlige debatt; det er ikke lenger slik – om det noensinne var det – at «den offentlige debatt» er meningsdannende for folk flest, og en regulering av den vil neppe regulere meningene som dannes like litt som en anstendiggjøring av debatten vil anstendiggjøre samfunnet. Dette «anstendighetssynet» er et syn som preger Grunnlovens § 100 i altfor stor grad når den gir en mindre beskyttelse for ytringer som ikke er begrunnet i «Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse». Grunnlovskommisjonen har på dette området vært for feig; den burde ha utvidet og styrket vernet om ytringsfriheten.

Det står den enkelte redaktør helt fritt til å sensurere meninger som han eller hun ikke vil se publisert gjennom sine egne kanaler. Å behandle meninger gjennom straffesystemet, i den tro at straffesystemet er et egnet virkemiddel for å motvirke uønskede holdninger, er å forsøke og opprette én feil ved å gjøre en ny. Troen på at man skal kunne begrense ekstremisme ved å innsnevre ytringsfriheten, er etter min mening basert på lite dekkende syn på politisk meningsdanning. Den borgerlige offentligheten – arenaen for politisk debatt gjennom etermediene og aviser – kan neppe i seg selv begrunne at man innsnevrer ytringsfriheten. Innsnevring av ytringsfriheten gjennom bruk av straffeinstituttet har ingen effekt på utbredelsen av ekstreme holdninger.

Ytringsfriheten er truet av det stadig voksende menneskerettighetsvernet som forskjellige grupper får gjennom utviklingen av den kollektive retten til ikke å bli fornærmet. Da har man snudd menneskerettighetsbegrepet på hodet. Menneskerettighetene er og må være individets vern mot flertallet. Ikke omvendt.

Kronikken, som er på trykk i Dagsavisen 28.3., er basert på Kinanders bidrag i boken «Ytringsfrihet – 10 essays», som Civita gir ut denne uken:

Ytringsfrihet

Red. Lars Gauden-Kolbeinstveit

Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet i vårt liberale demokrati. Samtidig er ytringsfriheten omstridt, og med jevne mellomrom oppstår det debatter om dens begrunnelse og dens grenser.

Debatten om ytringsfrihet er sammensatt, og uklarheter omkring dens begrunnelse og mål bidrar noen ganger til en debatt hvor en snakker forbi hverandre. Samtidig tvinger uklarhetene frem tydeligere definisjoner av hva man mener når man snakker om ytringsfrihet.

Globaliseringen, et stadig mer flerkulturelt samfunn og det banale faktum at mennesker alltid har ulike meninger og oppfatninger, gjør det nødvendig med debatter om ytringsfrihet. Bidragsyterne til denne antologien har på forskjellige måter bidratt til en klargjøring av ytringsfrihetens begrunnelser, dens dilemmaer eller mangel på sådanne.

Bestill boken her.