Jeg var medlem av den regjeringen som lovet at formuesskatten skulle trappes ned og fjernes når det ble innført utbytteskatt i Norge. Det var en viktig del av Høyre/KrF/Venstre-regjeringens posisjon i arbeidet med skattereformen av 2005/06.

Dessverre tapte de borgerlige partiene valget i 2005, og de rødgrønne overtok. De innførte utbytteskatten, men fjernet ikke formuesskatten.

Siden den gangen er den samlede eierbeskatningen mangedoblet.

Formuesskatten rammer ikke bedrifter som er eid av staten eller av utlendinger. Den rammer bare bedrifter som er eid av norske, private eiere.

Mange av de norske eierne har nok opplevd utviklingen etter 2005 som et løftebrudd. De har vært skuffet, og de har protestert, men de har i liten grad deltatt i den offentlige debatten selv. Det er forståelig. Norske medier har ofte store problemer med å dekke en slik skattediskusjon saklig uten å henfalle til «riking»-retorikk og vinklinger som fremstiller bedriftseierne i et lite flatterende lys. Næringslivsdekningen er generelt ganske dårlig.

At det hele tiden har vært en nærmest unison oppfatning i det private næringslivet at formuesskatten er en skadelig skatt, har likevel vært tydelig. Den såkalte Eierskapsalliansen, som består av NHO og 11 andre næringsorganisasjoner, har i alle år arbeidet for å få fjernet formuesskatten på arbeidende kapital.

Heller ikke Solberg-regjeringen greide å gjøre så mye med formuesskatten. Noen fikk lettelser, men mange opplevde at formuesskatten i realiteten økte. Men det var ikke Erna Solbergs skyld. Som tidligere partileder og statsråd, nå sjef i Rederiforbundet, Knut Arild Hareide sa på Eierkonferansen i går, var det ingen av de andre borgerlige partiene som egentlig prioriterte å redusere formuesskatten. Derfor ble Solberg stående alene.

Det er det heldigvis grunn til å håpe at hun ikke vil gjøre nå, dersom det blir borgerlig flertall ved valget i 2025.

Etter at Støre-regjeringen overtok, har nemlig den samlede eierbeskatningen økt med 107 prosent.

Det har fått alle de fire borgerlige partiene til å uttrykke seg langt klarere enn før: De vil alle (minst) fjerne skatten på arbeidende kapital.

Den kraftige økningen under Støre-regjeringen har også fått mange private eiere og gründere til å la høre fra seg, og beskjeden er tydelig:

Noen har flyttet fra Norge til land med et bedre og mer forutsigbart skattesystem. På den måten har de gitt bedriftene sine en utenlandsk eier.

Andre har forsøkt å bruke sin demokratiske rett til å snakke høyt om det de mener.

På Vestlandet har Roger Hofseth og Knut Flakk startet Aksjon for norsk eierskap. Det er en medlemsorganisasjon som har som formål å forsøke å få fjernet formuesskatten på arbeidende kapital. Innsamlede midler brukes til møteaktivitet, kampanjer osv.

Fellesaksjonen for verdiskaping og privat norsk eierskap, med tidligere Trondheims-ordfører Marvin Wiseth som daglig leder, har et noe bredere formål og bruker også innsamlede midler til å støtte partier som deler foreningens formål, selvsagt uten at det kreves noen motytelser. Det vil være offentlig kjent hvem som gir bidrag til partiene.

I tillegg fins en forening som heter Aksjon borgerlig valgseier, en aksjon som, i likhet med de andre, ønsker bedre vilkår for norsk eierskap. Aksjonen oppfordrer andre til å gi bidrag til de borgerlige partiene, men også aksjonen selv gir noe. Det siste har vært kontroversielt, fordi giverne til aksjonen ikke er offentlig kjent. Det har også medført at bare Fremskrittspartiet har takket ja til slike bidrag.

Det burde ikke forbause noen at private norske eiere ønsker seg et bedre og mer forutsigbart skattesystem. Støre-regjeringen har ført en skatte- og avgiftspolitikk som har gjort det svært vanskelig for mange, og det gjelder ikke bare norske private eiere. Også resten av det private næringslivet har for eksempel slitt med en merkelig og høy ekstraordinær arbeidsgiveravgift.

At private eiere er motstandere av den særnorske formuesskatten, fordi den rammer bedriftene, er imidlertid ikke det samme som å være mot å betale skatt. De som hevder det, gjør det mot bedre vitende.

Norske eiere som tar ut lønn, betaler selvsagt inntektsskatt som alle andre. Hvis bedriften går med overskudd, betaler den selskapsskatt. Og hvis eierne tar ut utbytte, betaler de utbytteskatt. Jeg har heller aldri hørt noen være mot å betale formuesskatt på private forbruksgoder, spesielt ikke hvis de er luksuriøse. Mange har også gitt helt klart uttrykk for at det er bedre å øke andre, mindre skadelige skatter enn å ha en formuesskatt. Og årsaken er altså at den virker diskriminerende overfor norske private eiere og må betales også når bedriften går med underskudd.

At norske bedriftseiere ønsker å tale sin sak er en selvsagt rett de har i et demokrati.

Men hva skjer?

På ytre venstre side i politikken fremstilles det nærmest som utidig og farlig at bedriftseiere deltar i den demokratiske samtalen.

Klassekampen kritiserer og fremstiller dem som en fare for demokratiet. Og en stortingsrepresentant, som også er parlamentarisk leder og partileder, syns hun kan bruke parlamentet til å lage en «skammens vegg», der hun henger ut norske borgere som mener noe annet enn hun mener selv. Og dette skryter hun av i mediene.

Hvilken annen gruppe borgere kunne tenkes å bli gjenstand for den samme typen kritikk? Fins det noen andre som Klassekampen kunne tenkes å ville kritisere på samme måte – og kan Kirsti Bergstø komme på noen annen gruppe som hun kan tenke seg å henge ut på samme måte?

Neppe.

Det er slikt man i Norge bare kan gjøre, fordi det er legitimt og akseptert at man forakter «rikinger».

Men hva mer får Klassekampen og Bergstø til å innta en slik holdning?

En forklaring kan selvsagt være den ideologien som de drives av, der alt handler om motsetningen mellom arbeid og kapital og om at «pengemakta» er illegitim. Folk som har mer penger enn andre, har rett og slett ingen plass i det «klasseløse» samfunnet som Klassekampen og Bergstø er tilhengere av.

Og som det fremkom av det Bjørnar Moxnes sa i en debatt med meg på Dagsnytt 18 i går, mener de at all verdiskaping skjer ved hjelp av arbeidskraften, og at kapitalen bare snylter. Det er en klassisk sosialistisk forståelse, men den blir ikke riktig av den grunn. Moxnes kan umulig ha vært mye i fattige land og sett hvordan folk, med en sterk entreprenørånd og vilje til å arbeide seg ut av fattigdom, sitter fast i elendighet på grunn av mangel på kapital.

Holdningen de har på deler av venstresiden, avslører en dyp uvitenhet om hvordan verdier skapes, og hva privat sektor bidrar med i et samfunn. De vet nok, i likhet med alle andre, hva offentlig sektor bidrar med – men de har tydeligvis ingen forståelse av hva privat sektor bidrar med og hvilken rolle privat sektor spiller.

Det er urovekkende og historieløst. Det fins ikke noe vellykket og godt samfunn i verden uten en sterk og ukorrupt offentlig sektor. Men det fins heller ikke noe vellykket og godt samfunn i verden uten en sterk og innovativ privat sektor.

I vårt samfunn er det ingen som stiller spørsmål ved organisasjoner og medier som aksjonerer for holdninger og verdier de tror på, hvis de som aksjonerer, er betalt av andre, eller hvis det de kjemper for, er å få mer ressurser fra andre. Det regnes som helt legitimt og positivt.

Men de som kjemper for å beholde litt mer av egne penger og betaler for sine aksjoner selv – ja, de er illegitime og farlige.

Ingen ønsker seg et demokrati der særinteresser har for mye makt. Men et slik samfunn er vi veldig langt unna i Norge. Og de særinteressene som gjør seg mest gjeldende i Norge, er som regel de som er på jakt etter andres penger, ikke sine egne.

Klassekampen, SV og Rødt har, etter min mening, et uakseptabelt demokratisyn.