Den demokratiske frigjøringen
Landgangen i Normandie var avgjørende for det europeiske demokratiets fremtid.
Publisert: 8. juni 2024
«Landgangen i Cherbourg-Havre har ikke lykkes og jeg har trukket tilbake troppene«, skrev Dwight D. Eisenhower den 5. juni 1944. Før han avsluttet: «Skylden og ansvaret for dette er mitt alene». Eisenhowers alternative tale ble heldigvis aldri aktuell. Tvert imot kan vi i dag studere hvordan D-dagen ble en suksess. Slik fortonet det seg ikke for General Eisenhower. For ham var D-dagen en nøye planlagt operasjon som kunne ende fatalt. 5. juni 1944 var han smertelig klar over hvilken militær utfordring som ventet de allierte styrkene; landgangen i Normandie var historiens største amfibieoperasjon, hvor nesten tre millioner mennesker var involvert. Det var dem som tvilte på om operasjonen overhodet var mulig. Det var dermed lett å forstå hvorfor Eisenhower forberedte seg på det verste.
Apropos det verste.
Ingen møtte større motstand enn de 225 soldatene i 2. og 5. Rangers kompani under ledelse av James E. Rudder. Oppdraget var klippen Pointe du Hoc: Det høyeste utsiktspunktet mellom Omaha og Utah Beach. Mot høye odds, sloss Rudders Rangers seg meter for meter mot toppen, under kraftig beskytning fra tyske maskingeværstillinger. Da røyken hadde lagt seg var det færre enn halvparten som fortsatt kunne bære våpen, men klippen ble inntatt. 40 år senere reiste Ronald Reagan til Pointe du Hoc og erklærte: These are the boys of Pointe du Hoc. These are the men who took the cliffs. These are the champions who helped free a continent. These are the heroes who helped end a war.
For hva hadde skjedd om Ranger Assault Group hadde mislykkes, og Eisenhowers utkast 5. juni ble historien om D-dagen? Eller enda mer fundamentalt: Hva hadde skjedd om USA ikke involverte seg i Europa under andre verdenskrig?
Når vi mennesker leser historie, så tenker vi retrospektivt og kronologisk. Om hvordan ulike hendelser nærmest var determinert på forhånd. Om 40 år kommer historikere til å forklare krigen i Ukraina, og hvorfor det som skjedde måtte skje. For soldatene i frontlinjen – og for Europa – er historien noe som skjer her og nå. For oss er ikke utfallet determinert, men noe vi påvirker gjennom våre handlinger i dag. Slik var det også for 80 år siden. Det var langt fra gitt at USA skulle involvere seg i Europa. Tvert imot opplevde USA store antikrigsdemonstrasjoner, med Charles Lindbergh i «America First» som primus motor. I mai 1941 fylte han Madison Square Garden i New York med tusenvis av antikrigsdemonstranter, som ønsket å holde USA utenfor krigen i Europa.
Hva om Lindbergh hadde lykkes?
Uten amerikansk deltagelse ville seier til Hitler-Tyskland vært vesentlig mer sannsynlig. Svenske Åsa Linderborg har i en kommentar i Aftonbladet bemerket at det var Sovjetunionen og den røde hær som reddet demokratiet i Europa, og at vi burde utvise en viss ydmykhet overfor «den sovjetiske innsatsen», men at det er vanskelig i disse «russofobiske tider». Hun er langt fra alene om sine synspunkter. Også Dagbladet på lederplass har blottlagt sin historiske analfabetisme.
Det er helt riktig at soldater i den røde hær gjorde en formidabel innsats, men det forandrer ikke det faktum at Stalin hadde like lite respekt for demokratiet som Hitler. Et Europa dominert av Stalin ville knapt vært bedre enn et Europa dominert av Hitler. Hvis du er i tvil om det, kan du spørre østeuropeere om årstallene 1945 og 1989. At Øst-Europa i dag er opptatt av trusselen fra øst skyldes ikke «russofobi», men deres historiske erfaring med russerne. Linderborg og andre ser ikke at det fundamentale skillet under andre verdenskrig gikk mellom frihet og diktatur.
I så måte var det helt avgjørende at det var vestlige styrker som satte sine føtter på fransk jord, og ikke den røde hær. Soldatene som krysset kanalen var bundet sammen i et verdifellesskap basert på demokrati, menneskerettigheter og det liberale credo om at fysisk makt er underlagt moralsk rett. Disse verdiene var også det moralske grunnlaget for dannelsen av NATO fem år senere. 80 år etter landgangen har Europa et nytt stevnemøte med historien. Er vi villige til å støtte Ukraina med nok våpen og materiell til at det er demokratiet, og ikke tyranniet, som vinner frem? Det er opp til oss å avgjøre hva historiens dom skal bli.
Teksten er publisert i VG 6.6.2024.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
