Om Europaparlamentet og valget 2024

BREV nr. 26

Det er valg til Europaparlamentet fra 6 til 9 juni 2024. Det kan være en mer selvbevisst institusjon som nå får en ny sammensetning for de neste fem år.

Per Christiansen

Publisert: 21. mai 2024

Alt fra EU-samarbeidets begynnelse i Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF, 1952), fant medlemsstatene behov for å ha et folkevalgt organ med kontrollfunksjon i samarbeidet. En parlamentarikerforsamling representerte folkene i medlemsstatene og utøvde kontrollmyndighet etter EKSF-traktaten. Representantene skulle utpekes på årlig basis av de nasjonale parlamenter blant sine medlemmer, eller ved direkte folkevalg, etter medlemsstatenes bestemmelse. Forsamlingen trådte sammen i en årlig sesjon, men kunne innkalles etter behov.

Den høye myndighet (Kommisjonen) skulle hvert år fremlegge en beretning om sin virksomhet for Forsamlingen. Myndigheten måtte svare på spørsmål fra Forsamlingen. Forsamlingen kunne vedta et mistillitsforslag mot Den høye myndighet, som da måtte fratre.

Ved etableringen av de to andre europeiske fellesskap (EF og Euratom) i 1957, ble lovgiverrollen lagt til Ministerrådet (Rådet), mens Kommisjonen fikk enerett til å fremme lovforslag. Forsamlingen hadde fortsatt sine kontrolloppgaver, og den skulle dessuten rådspørres i en del saker, herunder lovsaker (inkludert budsjettet) og i saker om EFs internasjonale avtaler.

Dette var Forsamlingens situasjon fra begynnelsen av, men senere er dette mye endret.

En viktig endring fant sted fra valget i 1979, da medlemmene av Parlamentet for første gang ble valgt ved direkte, alminnelig valg i hver EU-stat. Valgordningen følger nasjonale regler blant annet om valgkretser, fordeling av EU-statens mandater mellom kretsene og stemmerettsalder. Enkelte regler er felles. Dette gjelder blant annet valgtidspunktet, at prinsippet om proporsjonalitet skal gjelde, at en EU-borger kan avlegge stemme og stille til valg på bosted i annen EU-stat og om verv og stillinger som er uforenlig med å være valgbar som representant.

Det direkte mandat fra EU-statenes borgere inngikk som en naturlig del av utvidelsene av Parlamentets kompetanse, slik integrasjonen etter hvert krevde. I dag kan Parlamentets rolle i hovedsak kort oppsummeres slik: Parlamentet og Rådet skal sammen utøve regelverks- og budsjettfunksjonen. Parlamentet skal føre politisk kontroll og ha rådgivende funksjoner som fastsatt i traktatene, og det skal velge Kommisjonens president (se nedenfor).

I EUs ordinære regelverksprosess har Parlamentet lovgivningsfunksjonen sammen med Rådet – ikke ulikt et tokammersystem i en føderal nasjonalforsamling. Uenighet mellom institusjonene forhandles i en forlikskomite. Uten enighet i komiteen kan ikke lovgivning vedtas. Dette er stort sett fremgangsmåten for lovgivning i det indre marked og i en del andre tilfelle. Parlamentet kan ikke selv fremme et lovforslag, da dette er Kommisjonens prerogativ. Et flertall av Parlamentet kan anmode Kommisjonen om å fremme et lovforslag.

Ellers vedtar Rådet lovgivning ved en særlig regelverksprosess, som kan variere i innhold. For eksempel skal Parlamentet rådspørres ved forslag om traktatendringer og ofte i saker om utenriks- og sikkerhetspolitikk, justispolitikk, økonomisk politikk og i noen andre saker. Rådet kan i flere av disse tilfelle bare treffe et vedtak ved enstemmighet, etter å ha hørt Parlamentets råd. I noen tilfelle kreves Parlamentets samtykke, for eksempel ved viktige internasjonale avtaler og for å behandle en søknad om medlemskap fra en europeisk stat. EUs budsjett vedtas etter særregler, hvor Parlamentet har en forsterket stilling.

Parlamentet har kontrollfunksjoner overfor Kommisjonen. Kommisjonens president taler i Parlamentets plenum etter sommerferien om ‘Unionens tilstand’. Talen gjennomgår erfaringene og planene for neste år, med etterfølgende debatt. Løpende skriftlige og muntlige spørsmål til Kommisjonen kan fremmes fra Parlamentets komiteer, partigrupper og representanter. Også Rådet besvarer spørsmål fra Parlamentet. Det mottar petisjoner fra EUs borgere som kan gi grunnlag for initiativ. Parlamentet vedtar ansvarsfrihet for Kommisjonens gjennomføring av budsjettet, eventuelt med merknader.

Politiske partier på europeisk plan skal bidra til å skape bevissthet om EUs politikk og til å uttrykke EU-borgernes vilje. Mange politiske partier i EU-statene er tilsluttet europeiske partier. Et titalls slike partier er registrert og reguleres av EU-retten. Partigruppene i Parlamentet er knyttet til de europeiske partier. Valget for neste femårsperiode 2024 til 2029 gjelde 720 mandater. Det er nasjonale partier i EU-statene som stiller kandidatene for de mandater som hver EU-stat er tilordnet i Parlamentet.

Partigruppene er etter størrelse: Det europeiske folkeparti (EPP, kristendemokrater, sentrum-høyre; Høyre og KrF er assosiert); Den progressive gruppe av sosialister og demokrater (S&D, sentrum-venstre; Arbeiderpartiet er assosiert); Forny Europa (Renew, sentrum-liberalt; Venstre er assosiert). Disse grupper har i dag til sammen rundt 60 prosent av representantene. I tillegg kommer på den radikale høyrefløy Identitet og demokrati (ID, EU-kritisk; partiene til Mateo Salvini og Marine le Pen dominerer gruppen); De grønne/Den frie allianse (Greens/EFA, sentrum-miljø; MDG er assosiert); Europeiske konservative og reformister (ECR, høyreorientert allianse med polske Rett og rettferdighet med klart flest representanter; Sverigedemokraterna er medlem); samt på den radikale venstrefløy, Venstregruppen (The Left, EU-skeptisk; tyske Die Linke og franske La France insoumise har flest representanter). Et antall ‘uavhengige’ er uten gruppetilknytning i Parlamentet.

Når det gjelder Kommisjonens president skal Det europeiske råd (stats- eller regjeringssjefene – ‘EU-rådet’) med kvalifisert flertall foreslå for Parlamentet en kandidat under hensyn til resultatene av parlamentsvalget. De største av partigruppene har siden valget i 2014 fremmet hver sin toppkandidat (Spitzenkandidat) til valget. Målet er å påvirke personvalget som EU-rådet må gjøre. EU-rådet har imidlertid ikke akseptert en slik begrensning. Får den foreslåtte kandidat ikke nok tilslutning i Parlamentet, gjentas imidlertid prosessen med et nytt forslag fra EU-rådet.

I forståelse med Kommisjonens president skal Rådet vedta listen over andre personer som det vil foreslå oppnevnt til medlemmer av Kommisjonen. Medlemmene skal velges ut på grunnlag av sin innsikt og sitt engasjement for Europa blant personer hvis uavhengighet er uomtvistelig. Parlamentet skal ved en avstemning (investiturvedtak) gi sin godkjenning av Kommisjonen som et kollegium. Dette skjer etter en utspørring av aktuelle kandidater fra ny- eller gjenvalgte parlamentarikere, og kan resultere i endringer av Rådets forslag. På grunnlag av Parlamentets godkjenning, skal EU-rådet med kvalifisert flertall oppnevne Kommisjonen.

Forholdene innad og utad kan tilsi at Parlamentet i de neste fem år bør medvirke i arbeidet for å styrke EUs innsats på viktige områder slik som å treffe tiltak for sikkerhet og forsvar, herunder særlig å styrke europeisk forsvarsindustri og støtte Ukraina mot Russlands angrepskrig; fremme teknologisk utvikling og en europeisk industripolitikk, med tilpasning av EUs statsstøtteregler til internasjonal proteksjonisme samt screening av investeringer i EU ut fra strategiske hensyn; utvikle energimarkedet; og påskynde en utvidelse av EU. Særlig det siste foranlediger institusjonelle endringer som kan sikre EUs verdigrunnlag mot senere obstruksjon. Blant annet gjelder dette reduksjon av antall regler om enstemmighet, et økt EU-budsjett og effektivisering av institusjonenes arbeid.

Deltakelsen i europaparlamentsvalg viser stor variasjon mellom EU-statene. Ved valget i 2019 var valgdeltakelsen samlet 50,7 prosent. Hvor demokratisk brukbar denne deltakelse kan sies å være, beror på hvilke sammenligner man mener er rimelig. Det britiske parlament er kalt «Mother of all Parliaments», mens en tidligere kunne høre at Europaparlamentet var «Mother-in-law of all Parliaments». Denne uærbødige betegnelse er ikke passende i dag. Parlamentet er mer selvbevisst nå enn før, og man kan håpe at økt innflytelse stimulerer valgdeltakelsen.