Landets største parti er ikke hva det en gang var
Høyre som et gammelt prioriteringsparti, som står på individets side mot den store staten, er blitt borte.
Publisert: 9. mai 2024
Det var en gang i etterkrigstiden.
Arbeiderpartiet var (også den gangen) et høyskatteparti. Sentralt for partiet var blant annet å føre en stadig større del av sparingen over på statens hender.
Under partiets ledelse fikk Norge et skattesystem som begrenset muligheten for oppbygging av privat formue. Det var på mange måter en prinsipiell motstand i partiet mot personlig sparing.
Det var en gang i etterkrigstiden: Partiet Høyre var skeptisk til dette. «Den store, statlige tvangssparing vil på lengre sikt undergrave friheten, ved å samle altfor meget makt på statens hender. Den enkeltes økonomiske selvstendighet svekkes, og den alminnelige lønnsmottaker blir mer og mer avhengig av staten i stort og smått», står det i partiprogrammet til Høyre fra 1961.
I Unge Høyres brosjyre om selveierdemokratiet fra samme år ble det trukket frem at Arbeiderpartiet hadde gått svært langt i sin kamp for å utvikle en statskapitalisme. Ungdomspartiet brukte som et eksempel at 40 prosent av den norske oppsparingen skjedde på det offentliges hender i 1959.
I partiprogrammet til moderpartiet fire år senere ble de samme poenger spilt på, og individets rolle ble trukket frem: «Høyre vil erstatte statlig tvangssparing med en størst mulig frivillig og privat sparing som kan gi et samfunn av borgere med inntekt og eiendom som gir sikkerhet og uavhengighet: et selveierdemokrati.»
Det var en gang stor forskjell på Arbeiderpartiets og Høyres syn på sparing og offentlige utgifter. Slik er det ikke lenger.
Skattelette, sa du?
Stikkordet er oljepenger. Men det måtte ikke ha vært slik.
Da handlingsregelen for oljepengebruk ble innført, var intensjonen å bruke ekstra oljepenger på skattelette, infrastruktur og forskning. Men Høyre lyktes aldri med å innføre vesentlige skattelettelser.
I åtte år satt Høyre ved makten (2013–2021). Før Erna Solberg kom til makten, skrev hun boken «Mennesker, ikke milliarder» (2011). Dette var en tydelig indikasjon på at Høyre aldri ville følge opp handlingsregelens intensjon om å gjennomføre skattelettelser av betydning.
Og the proof is in the pudding, som vi sier på nynorsk. Under Høyres styre ble oljepengebruken rekordstor. Bruken av fondsmidler fra oljefondet som andel av utgifter i statsbudsjettet ble doblet på Erna Solbergs vakt. Over 60 prosent av pengene som brukes i den norske økonomien (Fastlands-BNP), går i dag gjennom det offentlige. Ikke noe sammenlignbart land har like mange offentlig ansatte som Norge.
Det har mye å gjøre med oljeinntektene, som vokste proporsjonalt. Men Høyre som et gammelt prioriteringsparti, som står på individets side mot den store staten, er på sett og vis blitt borte.
Ifølge Nasjonalbudsjettet 2020 ble omtrent elleve prosent av handlingsrommet de foregående 20 årene brukt til skattelette.
Mangfold og pluralisme
Det er fortsatt noen forskjeller på Arbeiderpartiet og Høyre. Her kan nevnes offentlig versus privat drevet velferd, og skattenivå på eiere (formuesskatt og utbytteskatt).
Men det er liten tvil om at Høyre har beveget seg i mer sosialdemokratisk retning etter at Erna Solberg tok over. Mer spredt eierskap og et større skille mellom makten og kapitalen vil føre til et samfunn med mer uavhengighet, lokalt selvstyre og selvbestemmelse.
En mindre omfattende stat legger opp til ansvarlighet og sparing. Det vil trolig gi enkeltmennesker inspirasjon til å investere mer i fremtidenes innovasjon og næringsvirksomhet. Mer uavhengig kapital gir større frihet og uavhengighet fra det offentlige, som igjen skaper mer nytenkning og innovasjon. Her ligger kanskje løsningene på dagens store utfordringer.
Det er sunt med flere finansieringskilder. Det skaper mangfold og pluralisme. Det skaper maktspredning. Slike ting som Høyre en gang trodde på.
Innlegget er publisert i Subjekt 7.5.2024.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Offentlig sektor: Jo, det er grunn til bekymring
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
