Atomvåpen er dessverre kommet for å bli
I beste fall vil atomtabuet fortsatt vedvare. I verste fall vil et Europa uten tilstrekkelig med atomkapabiliteter øke sjansen for at disse våpnene blir brukt mot oss.
Publisert: 16. februar 2024
Asle Toje og Phillipe B. Ulvin har skrevet et velfundert svar til mitt innlegg om atomvåpen. Mitt underliggende poeng handler om Europas sikkerhet i en verden som endrer seg hurtig. Da er det verdt å tenke over hva som har gitt stabilitet tidligere.
Hvordan skal for eksempel Europa stå imot russisk atomutpressing, om vi blir latt i stikken av USA?
I helgen ble poenget understreket av Trump selv, da han på ny kom med uttalelser som viser hva vi kan forvente dersom han vinner presidentvalget til høsten. Han sa rett ut at NATOs artikkel 5 ikke gjelder for land som ikke har brukt nok penger på forsvar: «You didn’t pay? You’re delinquent? (…) No, I would not protect you. In fact, I would encourage Russia to do whatever the hell they want. You got to pay. You got to pay your bills.»
Vi kan altså stå i en sikkerhetspolitisk virkelighet der vi ikke lenger befinner oss under USAs sikkerhetsparaply. At Trump har rett i at vi ikke har brukt nok penger på eget forsvar er nå så. At Europa dermed må tenke nytt om egen sikkerhet er en nødvendighet. Vi kommer nok ikke unna at atomvåpen er en del av denne diskusjonen.
Toje og Ulvin har rett i mye. Polaritet har mye å si, og konvensjonell avskrekking er å foretrekke fordi det foreligger en uakseptabel risiko ved bruk av atomvåpen og fordi vi aldri kan vite sikkert hva som vil skje, selv om vi har belegg for å anta hva som kan skje.
Det er nok av problemer å tygge på, og en liten dose epistemologisk beskjedenhet er, særlig i dette henseende, fornuftig. Det holder ikke å konkludere med «so far, so good».
Men vi blir uansett aldri kvitt atomvåpen, bare det å peke ut en atomstat som kunne gått med på dette i morgen er nær sagt umulig. For å sitere Toje selv (en yngre versjon av ham): «Målet om en verden uten atomvåpen er en utopi.» Dermed blir spørsmålet om hvordan vi kan oppnå balanse i en verden der disse eksisterer.
Å konkludere med at atomvåpen utgjør en uakseptabel risiko blir for lettvint, særlig når vi vet at en destruksjon av verdens atomarsenaler med all sannsynlighet ikke kommer til å skje. Litt alarmisme er på sin plass, men vi må forholde oss til virkeligheten.
Toje og Ulvin skriver at atomavskrekking er en dårlig bløff, men Toje antyder at det har fungert tidligere, under den kalde krigens bipolaritet. Og det stemmer, verden har endret seg, og det er legitimt å tvile på om atomavskrekking vil fungere også fremover. Men visse forventninger kan vi ha.
Vi lever nå i det vi kan kalle en multipolar, men også multisivilisasjonell, verden. Dette har flere implikasjoner, men en av dem er at det i dag er langt vanskeligere å ruste ned verdens atomarsenaler enn før, ettersom det er flere «stakeholders».
En annen implikasjon er at målet ikke lenger er å hindre krig mellom to stormakter, som i en bipolar verden, ei heller å hindre krig mellom fem europeiske stormakter, som tilfellet har vært tidligere. Det handler om å bevare harmoni og fred mellom store kjernestater, i en verden som i større grad er splittet opp i kulturelle enheter, sivilisasjoner.
Man trenger slett ikke å dele dette synet på internasjonal politikk fullt ut, men det er slik at stadig flere ser seg selv som del av en sivilisasjon i konflikt med andre. Sivilisasjon har i stor grad erstattet «nasjon», mener professoren Roger Brubaker. Særlig er dette tilfellet for Europa.
Om vi fortsetter å lene oss på Samuel Huntingtons Clash of Civilizations er det med andre ord et internasjonalt system som er langt mer fragmentert enn før. Stormaktene har mindre innflytelse, ettersom det finnes regionale stormakter (kjernestater i en bestemt sivilisasjon som Russland, Kina, USA og India), og de ikke-vestlige sivilisasjonene søker i større grad anerkjennelse og innflytelse, en naturlig konsekvens av å oppleve økende makt. Huntington mener blant annet at en verden som dette vil kunne være harmonisk og balansert, dersom en eller to kjernestater i hver sivilisasjon har atomvåpen.
Jeg mener Huntington har tatt litt for mye Møllers tran i akkurat denne konklusjonen, men han har rett i følgende: Vi kan fortsatt forvente at atomavskrekking er det som skaper maktbalanse. Det er dermed plausibelt å anta at to stormakter som vokter hverandre hvileløst, erstattes av flere stormakter, spredt på ulike sivilisasjoner, som vokter hverandre, om ikke hvileløst, ganske så årvåkent. Dette hindrer også såkalte kjernestater fra å blande seg inn i andre kjernestaters anliggende.
Indias anskaffelse av atomvåpen er et eksempel på dette. India deler en lang og omstridt grense med Kina. Kina har som kjent store atomlagre. Videre har Kina vært leverandør av kjernefysisk teknologi til Pakistan, som også deler en omstridt grense med India. I dag har India og Pakistan atomvåpen, og sammen med Kina betrakter de disse våpnene som «politiske verktøy» og ikke som «våpen til å bruke i krig», en forståelse av våpen vi kan kjenne igjen hos Clausewitz; best når de ikke brukes. Til tross for at grensene er preget av spenning, er det stabilitet mellom landene, mye takket være atomvåpen.
Jo flere kokker, desto større risiko for søl. Det er én forståelse av risikoen ved atomspredning. At statene som har disse våpnene, får langt mindre grunn til å ta dem i bruk, fordi de temmes av langt flere stormakter, eller kokker som ikke tolererer søl om du vil, er en annen forståelse. Jeg heller mot den siste, men anerkjenner den første som en reell risiko.
Som Toje og Ulvin peker på: hver gang NATO har simulert scenarioer der atomvåpen blir brukt, har dette vist at dette vil føre til gjensidig utslettelse. Kjennskap til konsekvensene ga, og gir fortsatt, incentiv til ikke å ta i bruk våpenet. At makthaverne vet hvilke katastrofale konsekvenser som finnes, og at disse er uunngåelige i slike scenarioer, er betryggende i min bok.
Det er sant at atomvåpen fremstår som svært attraktivt som et avskrekkingsmiddel, men mildt sagt uattraktivt når dette går inn i en krigsdiskurs. Å legge sin lit til det er, som John Mearsheimer kaller det, å inngå en pakt med djevelen, der en stats leder vil sky å ta i bruk middelet, og regner med at det samme er tilfellet for andre ledere, fordi alternativet er uakseptabelt, for alle parter.
Altså kan vi velge å tro på at «mutually assured destruction» fungerer. En bløff, men en kraftfull en som sådan.
Toje og Ulvin sier også at kjernefysisk avskrekking kan bestrides på samme måte som konvensjonell avskrekking. Dette er misvisende, for konsekvensene kan ikke sammenlignes. Det er mulig å trekke i tvil om en annen stats villighet til å bruke atomvåpen, men det finnes, for å sitere Thomas Schelling, «ingen tvil om terrorpotensialet til atomvåpenet». Risikoen gjør at atomavskrekking er fundamentalt annerledes enn konvensjonell avskrekking.
Vi vekter utslettelse av egen og andre stater tyngre enn kun å risikere døde soldater, ødelagt infrastruktur eller en lang og blodig krig.
Vi er i det store og det hele enig i mye, men trekker forskjellige konklusjoner. Det er uansett viktig å anerkjenne følgende i en slik debatt:
- Et standpunkt som kategorisk avviser atomvåpen, vil kunne bidra til at atomstater kan føre ekspansjonskrig mot stater som ikke har atomvåpen. Slik Russland gjør i Ukraina i dag. Dette problemet løses ikke av ønsker om nedrusting.
- For stor frykt for atomkrig inviterer til atomutpressing. Det er «first-strike» av atomvåpen som er den store bløffen, den må gjennomskues, særlig i møte med Russland. Den beste måten å motstå atomtrusler på er å besitte atomvåpen selv. Men igjen fordrer besittelse at et land har forutsetningene for dette på plass.
- Det er lite, om enn noe i det hele tatt, som tyder på at Putin vurderer å ta i bruk atomvåpen på offensivt vis. Bevisbyrden ligger snarere hos dem som mener at dette er svært sannsynlig. Det finnes ingen bevis som peker i retning av at Putin ville brukt atomvåpen for å unngå å tape ansikt.
Som både Toje og Ulvin vet er det til enhver tid russiske ubåter til havs med nok kjernefysiske missiler til å ødelegge store deler av USA – og vice versa. Det er nettopp på grunn av dette, ikke på tross av det, at jeg føler meg trygg på at atomvåpen sikrer stabilitet.
Det er i NATOs og vår sivilisasjons interesse, å overbevise om at bruk av atomvåpen er uakseptabelt, og at vi er beredt til å gjengjelde en slik bruk. Nettopp fordi vi aldri blir kvitt risikoen, må vi kunne håndtere den. Det er derfor nærliggende å avslutte med et sitat fra en tale USAs daværende forsvarsminister Robert McNamara holdt i 1967:
«Man has lived now for more than twenty years in what we have come to call the Atomic Age. What we sometimes overlook is that every future age of man will be an atomic age.»
Innlegget er publisert i Minerva 14.2.2024.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Norge må gjøre mer for Ukraina
Bit of blue sky thinking on Nato’s common defence
Franske atomvåpen og EU
Krig i Europa og politiske endringer i USA gjør det nødvendig for europeiske stater i NATO å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Franske atomvåpen kan da komme til å spille en rolle, men noen lett oppgave er det neppe.