Demokrati

Guatemalas nye president: en snill fyr som er ekspert på vold

Guatemalas nye president hadde bare én prosent oppslutning for under ett år siden. Nå har landet store forventninger til hans demokratiske prosjekt.

Torkel Brekke

Publisert: 1. januar 2024

Året som er gått var ikke spesielt lystig for demokratiske institusjoner og verdier globalt, men valget i Guatemala var et lyspunkt i en ellers ganske mørk verden. 14. januar 2024 innsettes Bernardo Arévalo som president i Guatemala. Sommeren 2023 var det både presidentvalg og valg til Guatemalas kongress, samt lokalvalg og valg av borgermestere i landet. Jeg har vært så heldig å få tilbringe en del tid med Arévalo, både privat og i jobbsammenheng. Sist vi møttes var januar 2022, i middag hos felles venner i USA. Bernardo hadde med seg en flaske vellagret guatemalansk rom. Det ble en sen kveld, og vi snakket blant annet om det kommende valget. Arévalo hadde bestemt seg for å stille som kandidat bare noen måneder før.

Og han var lenge ganske sikker på at han ikke hadde en sjanse. Gjennom våren 2023 viste meningsmålingene at han hadde rundt 1 prosent oppslutning, og at han dermed lå nederst blant de 21 kandidatene som stilte til første runde i presidentvalget. Men da valget nærmet seg, begynte ting å endre seg. Stadig flere oppfattet Arévalo og partiet hans som en mulig redning fra de enorme sosiale og politiske problemene Guatemala har slitt med så lenge. Landet har en blodig historie. Guatemala var en del av det spanske imperiet etter erobringen av conquistadorer tidlig på 1600-tallet. Landet ble en uavhengig nasjon i 1839. Geografisk plassering rett sør for Mexico, gjorde det umulig å unnslippe politisk og økonomisk påvirkning fra USA.

Fra bananrepublikk til demokrati

Guatemala ble en klassisk bananrepublikk i første halvdel av det 20. århundret da giganten United Fruit Company, senere omdøpt til Chiquita, ble den største jordeieren i landet. De tynte så mye verdi ut av fattige bønder som mulig, slik de gjorde i andre mellomamerikanske og karibiske land. Den brutale militærdiktatoren Jorge Ubico, president 1931-1944, var bananprodusentene og de store jordeiernes støttespiller i Guatemala. Men i 1944 hadde folk fått nok, og det vokste fram en bred demokratisk bevegelse som krevde endring. Ubico ble presset til å trekke seg som president, og hans håndplukkede etterfølgere ble raskt kastet i Guatemalas revolusjon høsten 1944. Og dermed gikk landet inn i en periode med demokrati, og med store politiske og økonomiske reformer.

Den første demokratisk valgte presidenten i landet kom til makten våren 1945. Han het Juan José Arévalo (1904-1990). Han var far til Bernardo Arévalo. Juan José Arévalo var den politiske tenkeren bak Guatemalas demokratiske revolusjon i 1944. Han kalte sin ideologi «spirituell sosialisme», og tenkningen har fått navn etter ham: arevalismo. Arevalismen var heldigvis ikke så eksentrisk som navnet skulle tilsi, og henvisning til det spirituelle handler først og fremst om å bygge et samfunn der mennesker får utvikle seg uten unødige hindringer. Arévalo den eldre avviste alle former for kommunisme, men han mente også at klassisk liberalisme var lite hensiktsmessig i et Guatemala som nettopp var blitt fritt fra militærdiktatur, og hvor fattigdom og ulikhet dominerte de flestes hverdag. Den viktigste delen av den nye demokratiske politikken, var dyptgående reformer som skulle bryte opp monopolet til de store jordeierne.

Grusom borgerkrig

Den demokratiske våren til Guatemala varte ikke mange år. Landreformene innebar at man tok over land som lå brakk fra United Fruit Company, og andre store jordeiere, for å gi det til bønder uten jord. Bananprodusentene ropte om kommunisme, og USAs administrasjon ble livredd for at Guatemala skulle bli venn med Sovjet. Dette var tidlig i den kalde krigen. CIA fikk klarsignal til å forberede et anti-kommunistisk og anti-demokratisk alternativ, og i 1954 gjennomførte offiseren Carlos Castillo Armas militærkupp med USAs støtte. Arévalo den eldre måtte reise fra hjemlandet, og tilbrakte mange år i eksil. Bernardo Arévalo ble født i 1958 i Montevideo, Uruguay og tilbrakte barndommen sin i Venezuela, Mexico og Chile mens faren flyttet rundt som professor. Bernardo ser opp til sin far, og henter inspirasjon fra ham.

Undertrykkelsen som fulgte med kuppet i 1954 ble bakgrunnen for en grusom borgerkrig som varte fra 1960 til 1996. Mayaene, som utgjør over halvparten av befolkningen, har vært marginalisert gjennom historien, og ble ekstra hardt rammet av borgerkrigen. Sannhetskommisjonen for Guatemala konkluderte i 1999 blant annet med at 200.000 mennesker ble drept under krigen, at 83 prosent av de drepte tilhørte maya-befolkningen, og at urbefolkningen var utsatt for folkemord utført av staten.

Et politisk kjørt land

Guatemala har hatt en delvis vellykket freds- og forsoningsprosess etter 1996. Landet har klart å stable på bena et slags demokrati i den forstand at man i det minste har rimelig frie politiske valg. Men landet er politisk ekstremt skjørt, og sliter med enorme sosiale og økonomiske utfordringer. Den nåværende presidenten, Alejandro Giammattei, har vært en trussel mot demokratiske verdier i sin fireårige presidentperiode; domstolene blir stadig mer politiske, og mange dommere og journalister har måttet rømme fordi de er truet på livet. I demokratiindeksene til f.eks. The Economist Intelligence Unit (EIU) og det tyske Bertelsmann Stiftung er det bare autoritære regimer som Venezuela, Cuba, Nicaragua og Haiti som kommer dårligere ut enn Guatemala av alle landene i Latin-Amerika. I andre enden ligger et lite knippe med ordentlige latinamerikanske demokratier: Uruguay, Chile og Costa Rica.

Er det i det hele tatt mulig for Bernardo Arévalo å gjøre noe med disse problemene? Forventingene er store. Kanskje for store. Mens han reiste rundt på landsbygda og drev valgkamp sommeren 2023, møtte han flere ganger gamle mennesker som fortsatt kan huske den demokratiske våren ledet av faren, Arévalo den eldre. De ser på Arévalo den yngre med glødende håp om at landet kan vende tilbake til den demokratiske og liberale modellen fra perioden 1944 til 1954. Bernardo Arévalo tilhører sentrum-venstre, han er sosialdemokrat, sier han selv, men slike begreper må fylles med innhold som er relevant for den konteksten man opererer i. Så hva vil han?

Store utfordringer

Han kommer til å angripe korrupsjonen i landet, slik han lovet i valgkampen, og dette er en trussel mot hans politiske motstandere. Hans viktigste konkurrent i valget, Sandra Torres, har konspirert med statsadvokaten i Guatemala, og med andre politikere, for å hindre at Arévalo kommer til makten. Statsadvokaten er selv under etterforskning av USA for korrupsjon. Mennesker med rikdom og innflytelse risikerer å miste mye når Arévalo kommer til makten. Uten et enormt politisk press fra USA, EU og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) for å respektere valgresultatet, tror jeg Arévalo ville vært i fengsel – eller enda verre. Dette er da også en risiko han helt åpent har akseptert.

Men Arévalo må takle langt flere utfordringer enn korrupsjon. Han mener at landet må tenke nytt om hva det vil si å være borger, og om hvordan marginaliserte og undertrykte grupper, ikke minst mayaene, kan få bedre representasjon og deltagelse i politikken. Og så er det nødvendig å komme volden til livs, slik at landet blir tryggere. Arévalo vil gjøre Guatemala til et mer attraktivt land for utenlandske investeringer, og da trenger man stabilitet og sikkerhet. I likhet med flere andre mellom-amerikanske land, har Guatemala et stort problem med drap og bortføringer. Under borgerkrigen var det staten selv, altså militæret, som myrdet landets innbyggere, mens i dag er det ofte kriminelle gjenger.

Ekspert på vold

Det finnes ikke én statsleder i verden i dag som kan mer om vold enn Arévalo. Arévalo selv jobbet mange år i organisasjonen Interpeace med hovedkvarter i Genève. Der har han bidratt til fredsprosesser i en rekke land med sin spisskompetanse på hvordan voldelige konflikter skal analyseres, og hvordan fredsprosesser bør designes og ledes.

Det vil ikke være mangel på gode ideer i Arévalos regjering. De har tenkt på og diskutert disse temaene i årevis. Arévalos medarbeidere tilhører en høyt utdannet og urban øvre middelklasse og har fartstid i et landskap mellom anvendt forskning og politisk rådgivning, både i Guatamala og internasjonalt. Mange av dem kommer fra tankesmien Dialogos, et miljø som jobber med å skaffe kunnskap om sosiale problemer og foreslå løsninger.

Spørsmålet er om de gode ideene er nok. Politikk handler om praktiske løsninger, mens det gjerne går i grøfta når høytflyvende tenkere får makt. Det som gjør Arévalo og resten av Semilla til noe langt mer enn en bevegelse av intellektuelle, er at de i årevis har hatt nær kontakt med grasrota i Guatemala, og i Latin-Amerika generelt, som del av sin anvendte forskning. Alliansen de har klart å skape med urbefolkningen er også helt avgjørende for partiet og bevegelsen.

En snill og ydmyk fyr

Hvem er så den nye presidenten? Bernardo Arévalo er en intellektuell som har brukt livet sitt på å forstå voldelige konflikter og fredsprosesser. Han er en snill fyr – ydmyk, lyttende og intelligent. Han ble ikke presidentkandidat på grunn av egne ambisjoner om makt, men ganske enkelt fordi samfunnet rundt ham krevde at han skulle ta på seg lederrollen i Guatemala, på mange måter et av Latin-Amerikas mest håpløse land.

Han kunne fortsatt et behagelig liv som diplomat og forsker i vestlige byer, men har i stedet valgt å høre på de gamle bøndene han treffer når han reiser ut på landsbygda, de skrukkete oldingene som husker Bernardos far, og som vet at demokrati i Guatemala faktisk er mulig.

Mitt nyttårsønske: Måtte 2024 bli et bedre år for globalt demokrati, og måtte Bernardo Arévalo lykkes med å gjøre Guatemala til et foregangsland i Latin-Amerika!

Teksten er publisert i Vårt Land 30.12.2023.

Publisert: 1. januar 2024