Jakten på Erna Solberg

Ektemannens aksjehandler ser til å bli et pressemesterskap i kampen om hvem som kan felle Erna Solberg. Er norsk presse i ferd med å rette baker for smed?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 15. oktober 2023

I et liberalt demokrati som det norske spiller pressen en helt sentral rolle som det vi kaller den fjerde statsmakt. Journalister, kommentatorer og redaktører leter hele tiden etter mulig maktmisbruk i de lovgivende, utøvende og dømmende institusjonene; i Norge representert ved Stortinget, regjeringen og domstolene.

I sommer har pressens avsløringer blant annet ført til at statsminister Jonas Gahr Støre måtte be to av sine statsråder om å gå av. Den ene hadde gitt litt for nære venner fremtredende posisjoner i organisasjonslivet. Den andre hadde handlet aksjer på si. En tredje fikk fortsette med riper i lakken.

Nå er det utenriksminister Anniken Huitfeldt og tidligere statsminister Erna Solberg som er i pressens søkelys. Men ikke for noe de direkte har gjort selv. Denne gangen er det deres ektefellers aksjehandel som har skapt utfordringer, og som de ikke har visst om. Dermed har de også forsømt sin plikt som statsråd og statsminister til å være informert om forhold som kan påvirke egen habilitet. Det vil si at de har et ansvar for konsekvensene av hva deres ektemenn har gjort, selv om de ikke har vært direkte involvert i dette selv.

Det blir nok ikke lett å finne ut av hvem som har sagt hva når og hvordan hjemme hos Huitfeldts og Solbergs i den sammenheng, og på hvilken måte dette eventuelt kan ha påvirket når og hvordan disse to mennene har kjøpt og solgt sine aksjer. Men står vi i denne pressens jakt på spesielt Erna Solberg i fare for å «rette baker for smed», som Johan Herman Wessel skrev i 1770-årene i en kritikk av datidens rettsvesen og mangelen på fornuft i samfunnet?

Gitt det vi vet i dag om disse to sakene, vil vi kanskje fremover kunne etablere bedre rutiner, lover og regler rundt slike spørsmål også for politikere. I det arbeidet står Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og eventuelt Økokrims fremtidige undersøkelser, sentralt.

Dette er selvsagt både Huitfeldt og Solberg fullt innforstått med. Men spesielt i jakten på Solberg er det få eller ingen som ser ut til å være opptatt av den presseetiske logikken i denne prosessen, og hvordan dette eventuelt kan påvirke den politiske siden av dette. Pressen skal avsløre politikerne, ikke avsette dem.

Det er det velgerne som skal. Det er fra oss at politikerne i siste instans må ha tillit. Derfor er det også opp til Høyre å avgjøre om de fortsatt ønsker at Erna Solberg skal være partileder og statsministerkandidat ved valget i 2025. Deretter er det velgerne som til slutt bestemmer.

Å ta ansvar betyr «å stå til svars». Men hva er det Huitfeldt og Solberg egentlig skal stå til svars for? På hvilket grunnlag burde de ha mistenkt sine ektefeller for eventuelt å berike seg selv eller sin familie? Et generelt mistillitsgrunnlag mellom ektefeller, eller at deres ektefeller ikke var til å stole på siden de var gift med politiske maktpersoner?

Gode rutiner, lover og regler, etiske refleksjoner og moralske dyder blant våre politikere – og en pågående presse som søker sannheten, kan definitivt hjelpe oss til å styre samfunnet i en retning som gjør at behovet for tillit ikke blir altfor påtrengende. Men har ikke Huitfeldt og Solberg også vist en tillit til sine ektefeller som, ut fra det vi nå vet, kanskje virker noe naiv, men som nettopp av den grunn også har noe godt ved seg?

Hva har vi lært av dette så langt? Vel, for det første at Sindre finnes, og for det andre at også Arbeiderpartiets statsråder forstår hvor viktig aksjehandel er for et velfungerende næringsliv og den samfunnsmessige verdiskapingen som følger av dette.

Ikke verst bare det. Men kanskje vi også kan lære noe om hvor vanskelig det kan være å skulle forstå tidligere handlinger i etterpåklokskapens lys, i hvert fall for de som blir stilt til ansvar for noe de antagelig ikke har gjort.

Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen 13.10.2023.