Aftenpostens kommentator fyrer løs på stråmenn
Ingen av hypotesene i Frank Rossaviks kommentar stemmer. Alt er dypt spekulativt og uriktig.
Publisert: 3. august 2023
«Må det liberale dempes for å redde demokratiet?» spør Aftenpostens kommentator Frank Rossavik 29. juli. Kommentaren er i sin helhet viet min kronikk i VG 26. juli, «Demokratier må alltid forberedes på krig».
Rossavik etterlater et inntrykk av at jeg, for å redde demokratiet, er villig til, eller i alle fall ikke er fremmed for, å forby sosialistiske partier, innføre strenge blasfemilover og sende Nato-tropper inn i Ukraina, selv om dette kan føre til tredje verdenskrig.
I tillegg skriver han i lengre passasjer om den grunnleggende verdien av ytringsfrihet og retten til å kritisere egne makthavere. «Uten frie debatter blir demokrati en tom øvelse», skriver Rossavik.
Dette er altså saksforhold jeg tilsynelatende ikke har forstått.
Godt ment, men bom
La meg først klargjøre først som sist: Ingen av hypotesene til Rossavik stemmer. Alt er dypt spekulativt og uriktig. Ingen av disse ganske radikale og autoritære «løsningene» er noe jeg tar til orde for i min egen tekst.
For det første tror jeg Rossaviks anliggende har vært velment. I krisetider må liberale holde tungen rett i munnen og ikke ty til fristende illiberale eller autoritære grep. Dette er kjente problemstillinger for alle liberalt innstilte. Problemet oppstår når Rossavik blir for ivrig etter å følge dette sporet. Som konsekvens kapper han beina av en i utgangspunktet liberal alliert.
For det andre må jeg nesten opplyse om at det å forby sosialistiske partier anno 2023 er en temmelig drøy øvelse. I kombinasjon med å innføre blasfemilover og forbud mot religiøse krenkelser er vi langt forbi det «Orban-autoritære», vi er over i fascisme.
Rossavik selv skjønner åpenbart ikke at det å plassere meg i dette mulige landskapet er noe å ta på vei for. Men det er det.
Faren ved å skrive fra et fugleperspektiv
De siste årene har hovedfokuset mitt nettopp vært å advare mot uthuling av rettsstaten, politisering av institusjonene, liberale prinsipper og fraværet av mindretallsvern i autoritære statsformer.
Rossavik mener at jeg skjuler meninger i ulne, uklare formuleringer. Ja, jeg har skrevet en tekst som i form er essayistisk. Et essay forstås vanligvis som et forsøk på å beskrive en tilstand.
Det er et format Rossavik fnyser av. Han mener, i en diskusjon vi har hatt på Facebook, at jeg ikke kan gjemme meg bak en sjanger, særlig fordi jeg veksler mellom det beskrivende og det moraliserende. Her bør nesten leseren klikke seg inn på VG og lese kilden til denne meningsutvekslingen.
Teksten min handler om at vi har sovet i timen, og at vi må ta truslene mot liberalt demokrati på alvor. Altså i essens ikke veldig oppsiktsvekkende.
Faren ved å skrive fra et fugleperspektiv, i å ta «tempen» på en tidsånd, er likevel at enkelte kan lese teksten som et politisk program. Det er selvsagt også problemet med å skrive «essayistisk», attpåtil i moll. Det gir i overkant mye rom for tolkning.
Dilemmaer påvirker
Når jeg skriver om det paradoksale i at illiberale partier er fullt lovlige i et demokrati, og at denne toleransen ikke går motsatt vei, betyr dette for Rossavik at jeg antagelig vil forby illiberale partier, som Rødt.
Når jeg skriver om det paradoksale i at nazister brenner koranen og lager kaos i sikkerhetspolitikken, så betyr det at jeg antagelig vil innføre blasfemilover og andre tiltak mot religionskritikk.
Rossavik utleder fra min problembeskrivelse at jeg skulle ønske en spesifikk løsning på problemene, nemlig et forbud. Men det står ikke ett ord i min tekst om et slik forbud. Jeg kan også for ordens skyld opplyse om at jeg heller ikke er tilhenger av det. Disse forbudene eksisterer kun i Rossaviks hode.
Liberale dilemmaer er godt kjent i politisk filosofi. De er dilemmaer av en grunn.
Såkalte «wicked problems» er uklare. Er det å beskrive dilemmaer i all sin uklarhet og kanskje uløselighet det samme som å ville fjerne opphavet til dem? Demokratier kjennetegnes nettopp av at vi tolererer meninger vi ikke liker, noe som også er Rossaviks poeng. Men dette er jo som oftest meninger vi av gode grunner ikke liker.
At vi tolererer det intolerante, betyr ikke at det intolerante slutter å være intolerant.
At det sirkulerer ekstreme, autoritære meninger, rasisme og hat i den frie offentligheten, betyr jo med nødvendighet at disse også virker på kulturen vi lever i.
Det er fullt mulig å beskrive en tilstand uten at man av den grunn vil kappe huet av noen. Dilemmaer kommer til en pris, vi er ikke upåvirket av dem.
Stråmannsargumentasjon
Rossavik skriver gjentatte ganger at jeg skriver uklart. Der jeg er uklar, mellom linjene så å si, fyller han opp med autoritært skapfascistisk tankegods som jeg presumptivt ønsker velkommen på grunn av krigen i Ukraina.
Jeg har et forslag til tekstanalytisk tilnærming: Hvis Rossavik er usikker på hva avsenderen egentlig mener: tenk på hvem avsenderen er.
Hva er det rimelig å anta at en person som man kjenner forfatterskapet til, egentlig mener? Er det rimelig å anta at en person som befinner seg ganske trygt plantet i det norske politiske sentrum, ønsker å forby sosialistiske partier som Rødt? Er det rimelig å anta at denne personen ønsker å kvele religionskritikk?
For å spille videre på Rossaviks påstand om at demokrati blir en tom øvelse uten fri debatt, kan man tilføye at debatt blir en tom øvelse hvis man kun fyrer løs på stråmenn.
Innlegget er publisert i Aftenposten 1.8.2023.