Kan Norge bli et enda friere, rikere og likere land?

Dersom Norge levde opp til beste praksis i Norden, ville det blant annet bidratt merkbart til å styrke konkurransen i norsk økonomi.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 13. juli 2023

Det som er blitt kalt «den nordiske supermodellen», lever i beste velgående. Modellen er karakterisert ved en velfungerende markedsøkonomi, velferdsstat og et tillitsfullt samarbeid mellom partene i arbeidslivet.

I internasjonal sammenligning har denne kombinasjonen vist seg å gi gode svar på et stort politisk spørsmål: Hvordan lykkes man best med å skape en selvforsterkende kombinasjon av økonomisk fremgang, høy sosial mobilitet og moderate økonomiske forskjeller?

Det er liten tvil om at summen av en serie liberale reformer siden begynnelsen av 1980-tallet bidro sterkt til å utvikle den norske varianten av den nordiske supermodellen, slik vi kjenner den i dag. Hvor gjennomgripende de norske reformene på 1980- og 90-tallet var, kan vi lese direkte ut fra utviklingen over tid i en rekke anerkjente målinger av institusjonell kvalitet og økonomisk frihet, fra OECD, Verdensbanken og flere forskningsinstitutter.

Basert på internasjonalt sammenlignbare målinger av økonomisk frihet, som Fraser Institute publiserer årlig i sin Economic Freedom of the World-rapport, økte nivået på økonomisk frihet sterkere i Norge enn i Storbritannia, Sverige og Danmark i perioden 1975–2000.

Til tross for den nåværende regjeringens tro på subsidier, statlige inngrep og styringsambisjoner, og dens uheldige grep om nærings- og eierbeskatningen, fremstår Norge fortsatt som et av de frieste, rikeste og likeste landene i verden.

Og selv om også omverdenen for tiden er preget av antiliberale strømninger, større tro på statlig styring, samt tiltagende geopolitiske spenninger, har jeg sammen med to danske kolleger stilt følgende motsykliske spørsmål: Er det er mulig for Norge å bli et enda friere, rikere og likere land? Det korte svaret er ja, noe vi beskriver i vårt Civita-notat.

Dernest forsøker vi å ta den nordiske supermodellen på alvor ved å stille spørsmålet om hvordan Norge ville fremstå, i internasjonal sammenligning, dersom vi klarte å matche beste praksis blant de nordiske landene på samtlige områder innenfor følgende fire internasjonale indekser:

OECDs Product Market Regulation indeks, som måler nivået på effektiv konkurranse i produkt- og tjenestemarkeder.
Verdensbankens Ease of Doing Business indeks, som måler hvor enkelt det er å starte, drive, ekspandere, omstrukturere og nedlegge bedrifter.
To mer omfattende undersøkelser av nivået på institusjonell kvalitet og økonomisk frihet i ulike land, publisert av henholdsvis Heritage Foundation i USA og Fraser Institute i Canada.

Svaret vi kom frem til, er bemerkelsesverdig: Norge ville ligget i den absolutte verdenstoppen på alle de fire indeksene, dersom vi i sterkere grad lot oss inspirere av våre nordiske naboer. Nærmere bestemt ville Norge rykket opp til 1. plass på både OECDs og Verdensbankens målinger, samt inntatt en 3. plass på de to omfattende målingene av institusjonell kvalitet og økonomisk frihet.

Dersom Norge levde opp til beste praksis i Norden, ville det blant annet bidratt merkbart til å styrke konkurransen i norsk økonomi, redusere nivået på subsidier og regulatoriske handelshindringer, styrke kapitaltilgangen og rammebetingelsene for innovasjon og entreprenørskap, redusere omfanget av statlig eierskap og sikre bedre håndtering av konkurser. Norge ville også fått noe lavere offentlige utgifter og et lavere skattenivå, og det uten å redusere omfanget av velferdsstaten.

Basert på internasjonal forskning regner vi det også for overveiende sannsynlig at økt konkurranse, færre hemmende reguleringer og styrket entreprenørskap vil bidra til å redusere inntektsulikheten i Norge. Konkurransetilsynene i både Norge og Danmark har gitt uttrykk for sammenfallende vurderinger.

Internasjonal forskning på de økonomiske effektene av økt grad av økonomisk frihet tilsier at Norge, gjennom å leve opp til beste nordiske praksis, potensielt kunne oppnådd et engangsløft i bruttonasjonalproduktet på rundt 170 milliarder kroner, tilsvarende en lønnsøkning på rundt 20.000 kroner for en gjennomsnittlig fulltids sysselsatt i Norge.

Det er et paradoks at den norske regjeringen for tiden styrer Norge i motsatt retning – i retning lavere grad av økonomisk frihet og svekket verdiskaping.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 10. juli 2023.