Vi har ingen grunn til å kritisere avgjørelsen om å sende klaseammunisjon til Ukraina

Uten tilførsel av klaseammunisjon vil Ukraina vanskelig kunne fortsette frigjøringen av landet på en effektiv måte

Publisert: 13. juli 2023

7. juli vedtok USA å sende klasevåpen til Ukraina slik at landet kan angripe russiske invasjonsstyrker mer effektivt i kampen for å frigjøre landet. En rekke land og organisasjoner mener det er galt.

Klasevåpen er en type ammunisjon som skytes med kanoner eller slippes fra fly, og som sprer mange mindre bomber over et større område. Disse mindre bombene er laget for å drepe og skade soldater eller ødelegge kjøretøy.

De kan utgjøre en betydelig risiko for sivile både under og etter konflikter fordi de berører et stort område og ofte etterlater udetonerte eksplosiver.

Den folkerettslige statusen for klasevåpen er definert av Konvensjonen om klaseammunisjon (CCM), som ble vedtatt i 2008 og trådte i kraft i 2010. CCM forbyr all bruk, produksjon, overføring og lagring av klaseammunisjon.

Konvensjonen etablerte også et rammeverk for rydding av forurensede områder og destruksjon av våpenlagre. Norge hadde en ledende rolle i prosessen som førte frem til konvensjonen.

Krigen i Ukraina er annerledes

Prinsippet om å forby og begrense bruk av våpen som ikke skiller godt nok mellom stridende og ikke-stridende, er i tråd med all moralsk og juridisk tenkning om krigføring. Og det er lett å si seg enig i at klasevåpen aldri skulle vært brukt i en rekke av USAs kriger eller av Israel i Libanon. Udetonerte bomber ligger igjen og truer sivile i lang tid. Men krigen i Ukraina er annerledes, og det er forsvarlig å gi dem klaseammunisjon nå av flere grunner:

Det er nødvendig fordi lagrene av vanlig artilleriammunisjon snart er tomme. Uten tilførsel av klaseammunisjon vil Ukraina vanskelig kunne fortsette frigjøringen av landet på en effektiv måte.
Reduksjonen i drepte og skadede ukrainere på kort sikt, både militære og sivile, veier opp for den økte risikoen fra udetonert ammunisjon på lengre sikt.
Andelen sprengladninger som blir liggende udetonert, er sannsynligvis betydelig lavere enn i eldre klaseammunisjon, selv om det er uenighet om den nøyaktige feilraten.
Ukrainerne selv mener at risikoen er akseptabel og har gitt garantier om forsvarlig bruk av klaseammunisjonen. De skal bare bruke våpnene på eget territorium og skal kartlegge områdene der den brukes, slik at man kan rydde opp i ettertid.
Det å bruke klaseammunisjon i denne fasen av krigen vil ikke utgjøre en stor forskjell for oppryddingsarbeidet. Dette fordi begge parter allerede har brukt både miner og klasevåpen i Ukraina på en skala som er vanskelig å fatte.
Hvis man trekker en strek mellom de mange russiske krigsforbrytelsene i Ukraina og russiske uttalelser om at Ukraina ikke finnes, blir det juridisk pedanteri å nøle med å bruke begrepet folkemord. Dette kan derfor sies å være et tilfelle av «supreme emergency», slik for eksempel Michael Walzer diskuterte prinsippet i boken «Just and Unjust Wars».

Sirkelargumentasjon hjelper ikke ukrainerne

Dessverre er deler av debatten om klaseammunisjon blitt til en slags moralposering hvor kommentatorer konkurrerer om å finne de sterkeste adjektivene for å beskrive våpentypen.

Mange leverer også ren sirkelargumentasjon ved å si at slike våpen er moralsk forkastelige fordi de er moralsk forkastelige, som New York Times på lederplass 10. juli. Slikt hjelper ikke ukrainerne.

Vi kan sitte trygt i Oslo, Madrid eller London og snakke om moralske prinsipper og ondskapsfulle våpentyper, men ukrainerne myrdes i titusentall og får barna sine kidnappet. Vi har ingen grunn til å kritisere avgjørelsen om å sende klaseammunisjon til Ukraina.

Kronikken var publisert i Aftenposten 11. juli 2023.