«It´s not the crime, it´s the cover up»
Mange er så opptatt av «håndteringen» at man nesten glemmer hva den egentlige forbrytelsen var eller om det overhodet var noen forbrytelse.
Publisert: 4. juli 2023
Uttrykket stammer fra Watergate-skandalen og er ment å illustrere at det ikke bare er forbrytelsen i seg selv som feller en politiker.
Forbrytelsen kan være ille nok, men et forsøk på å skjule eller bortforklare forbrytelsen gjør skandalen enda større.
Mange mediefolk er ekstremt opptatt av dette, som vi på norsk kaller «håndteringen».
Den blir ofte betraktet som så viktig at man nesten glemmer hva den egentlige forbrytelsen var eller om det overhodet var noen forbrytelse. Selv bitte små fillesaker kan vokse seg store, hvis håndteringen er dårlig.
I det siste har vi sett to eksempler på håndtering som har vært veldig forskjellig og mye omtalt.
Bjørnar Moxnes´ håndtering står til stryk, mens Tonje Brenna besto med glans.
Men det er interessant å merke seg at det i begge tilfeller var mange som bagatelliserte selve forbrytelsen eller hendelsen, fordi man var mest opptatt av håndteringen.
Det måtte komme mange avsløringer av selve hendelsesforløpet i Moxnes-saken før de fleste så ut til å ta saken alvorlig. Lenge var det bare en «fillesak» og noe han visstnok lett kunne lagt bak seg, hvis han hadde håndtert saken godt.
I Brennas tilfelle var enkelte kommentatorer så blendet av den gode håndteringen at de var sikre på at hun nesten umiddelbart kunne legge saken bak seg. Ikke før Trettebergstuen gikk av og Kontroll- og konstitusjonskomiteen begynte å stille spørsmål, oppsto det igjen en viss interesse for selve substansen i saken.
Jeg er enig i at håndteringen i seg selv er viktig. Den forteller noe om viljen til å være ærlig, ta selvkritikk og innrømme feil.
Men om håndteringen er god eller dårlig kan ikke bli et så viktig spørsmål at det fullstendig skygger for selve handlingen.
Merkelig nok er det fortsatt en del som ikke syns at et tyveri på Gardermoen er så mye å henge seg opp i. En skribent i Dagbladet i dag mener at vi alle er tyver, og på ett nivå har han vel rett. Alle har vi vel vært på epleslang, stjålet fra kakeboksen eller tatt med oss en penn fra kontoret.
Men er det vanlig å stjele solbriller i butikken?
Det virker ikke sånn.
Årlig er det 22 millioner passasjerer på Gardermoen, mens 4 – 500 personer blir anmeldt for forsøk på tyveri. Vi kan sikkert anta at noen kommer seg unna, men det er neppe mange, siden overvåkningen på Gardermoen er såpass omfattende.
Det betyr at det er cirka 0,02 promille av passasjerene som forsøker å stjele noe.
Tatt i betraktning hvor lett det tilsynelatende er å stjele noe på Gardermoen, må dette sies å være veldig få.
Hvorfor er det så få som forsøker å stjele noe?
En grunn kan være at mange, muligens i motsetning til Moxnes, forstår at de blir overvåket, og at de nødig vil bli tatt for tyveri.
En annen grunn kan være at de fleste mennesker vet at det er ulovlig og umoralsk å stjele.
De fleste mener nok rett og slett at det er galt å stjele annens eiendom, og at det er dårlig moral å utsette de butikkansatte for slike handlinger. De er der tross alt for å hjelpe ærlige kunder med å handle – ikke for å jakte på tyver.
Bjørnar Moxnes har med viten og vilje stjålet et par solbriller i en butikk på Gardermoen. Han påstår selv at de ble stjålet i panikk en stund etter at han gikk ut av butikken. Mange som har sett videoen som VG har publisert, har vel et sterkt inntrykk av at han stjal brillene med viten og vilje mens han var i butikken.
Denne handlingen er ikke bagatellmessig, selv om håndteringen hadde vært perfekt.
Hvor alvorlig Tonje Brennas «forbrytelse» er, blir i første omgang opp til Kontroll- og konstitusjonskomiteen å finne ut.
Men det er vanskelig å bedømme saken uten også å sammenligne med Trettebergstuens sak.
Både Brenna og Trettebergstuen håndterte sakene perfekt etter boken og ganske likt, men konklusjonene de trakk, var helt forskjellige.
Trettebergstuen gikk av, mens Brenna ble sittende. Og det var statsministeren som etterpå forklarte oss hvorfor de kunne konkludere så forskjellig.
Ett moment som har vært trukket frem, er at Trettebergstuen visste at hun var inhabil og likevel bevirket utnevnelse av vennen Bård Nylund.
Men dette gjelder jo i grunnen Brenna også. Hun tok selv opp sitt nære forhold til Frode Elgesem da hun ble statsråd, og hun ble minnet om betydningen av å ta hensyn til habiliteten av Elgesem selv i en SMS, som hun besvarte bekreftende på.
Et annet moment som har vært fremme, er at omfanget av feil er større i Trettebergstuens tilfelle. Og det er det kanskje – skjønt det er ikke så veldig stor forskjell på dette punktet heller.
Trettebergstuen har begått feil fem ganger, hvorav tre gjelder samme person, nemlig Bård Nylund. Til sammen er tre nære venner involvert i hennes saker.
Brennas sak er ikke like tydelig, fordi det blant annet dreier seg om budsjettsaker – men sakene omfatter Utøya AS, Wergelandsenteret og Raftostiftelsen og til sammen fire nære venner, hvorav en er far til hennes barn.
Noen stor forskjell er det altså ikke.
Et tredje moment som har vært fremme, er at Trettebergstuen ble advart av departementet sitt.
Når statsministeren velger å tillegge dette momentet vekt i skjerpende retning, må vi anta at han vet at Brenna ikke har blitt advart.
Men vi andre vet ikke noe om det.
Da Brenne ble spurt på Dagsnytt 18 om hva som hadde skjedd i departementet forut for de feilene hun hadde begått, svarte hun at hun ikke ville gå inn på det, fordi det uansett er hennes ansvar.
Det har hun helt rett i, og slik sett var det et korrekt og uangripelig svar.
Heller ikke Trettebergstuen berørte hva som hadde skjedd i departementet hennes. Også hun nøyde seg med å konstatere at de feilene som var begått, var hennes ansvar.
Det var statsministeren som trakk dette momentet opp av hatten – og da må det selvsagt også få følger for Brenna. Ble hun advart av departementet, eller ble hun ikke?
Enkelte har allerede konkludert med at Brenna «står han av», fordi hun håndterte saken så bra og trengs i partiet.
Men også i hennes tilfelle må man til bunns i selve saken, uansett hvordan håndteringen var.
Det er en vesentlig forskjell på Brenna og Moxnes. Hun er statsråd og har feilet i rollen som statsråd, mens han er stortingsrepresentant og har feilet mens han var privat. Men medienes og publikums interesse for «håndteringen» – eller «the cover up» – har vært den samme.