Mediene og lakseskatten
Mediene har ment mye, men det har vært lite mangfold.
Publisert: 31. mai 2023
I dag har Stortinget behandlet forslaget om å innføre «grunnrenteskatt på havbruk».
Om støvet dermed har lagt seg, er kanskje litt tidlig å si. Det kan uansett være et godt tidspunkt for å reflektere litt over den rollen mediene har spilt de siste månedene.
Selv syns jeg nemlig at mediene har vært preget av en påfallende mangel på mangfold.
Både Aftenposten, Dagens Næringsliv, Vårt Land, Dagbladet, VG, Klassekampen, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende, Dagsavisen, Sunnmørsposten, Nordlys, Nationen og iTromsø, for å nevne noen, mener at grunnleieskatt (som jeg mener er et bedre og mer forståelig uttrykk enn «grunnrenteskatt») er bra. Og de mener at det er «rettferdig», «effektivt», «bærekraftig», «nøytralt», «fornuftig», «skånsomt» og «faglig bunnsolid» å innføre grunnleieskatt på havbruk.
Ingen er enige med for eksempel professorene Bård Misund og Ragnar Tveterås om at alternative skattemodeller burde vært utredet eller professor Espen Henriksen og flere, som mener at den foreslåtte havbruksskatten «mangler solid faglig forankring».
Henriksen mener, enkelt sagt, at staten allerede har tatt en leie da konsesjonene ble gitt eller auksjonert bort, og at staten ikke bare kan endre «leiekontrakten», fordi den oppdager at næringen er blitt mer lønnsom enn staten først hadde trodd. Det er tross alt næringen som har tatt risikoen ved å gjøre enorme investeringer lenge før den ble så lønnsom.
Det er heller ingen av disse mediene som er enig med mindretallet i det såkalte Havbruksskatteutvalget, som ble ledet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe. Der foreslo seks av utvalgets ni medlemmer innføring av grunnleieskatt, mens et mindretall på tre foreslo å innføre en ordning med blant annet produksjonsavgift.
Regjeringens forslag har blitt kritisert, også av dem som har støttet forslaget, fordi det hadde flere svakheter. De dreide seg blant annet om forslag om bunnfradrag, om beregning av pris, om hvorvidt skatten var nøytral, om å gi skatten tilbakevirkende kraft, og om at forslaget dermed muligens var i strid med Grunnloven.
Men ingen av mediene har, så langt jeg har registrert, ment at disse svakhetene var eller er så alvorlige at de burde hindre Stortinget i å innføre en grunnleieskatt nå.
Alle ser ut til å mene at grunnleieskatt på havbruk er utredet godt nok av Havbruksskatteutvalget, som leverte sin rapport i 2019.
Hva «lakselobbyen» har gjort som fortjener så enormt mange negative ord og uttrykk som mediene har brukt, er litt vanskelig å få tak i. E24 har forsøkt å kartlegge hva som er så mystisk med næringen, for den er tross alt blitt beskyldt for å drive med «utpressing», for å være «uredelig» og for å spre «frykt». Men jeg tar meg selv i å tenke: Hvordan ville avisbransjen reagert, dersom Stortinget plutselig ville halvere pressestøtten?
Ingen av mediene ser heller ut til å reflektere så mye over den prosessen som nå har ledet frem til at Stortinget har truffet et vedtak om å innføre grunnleieskatt på havbruk.
Mediene mener riktig nok at prosessen har vært «klønete» og «rotete», og at alle partier har et ansvar for det.
Noen av dem mener at regjeringen må bære det største ansvaret for den kaotiske prosessen, mens andre gjerne vil sette Høyre i skammekroken. Det var tross alt Solberg-regjeringen som la Havbruksskatteutvalgets flretallsforslag i en skuff og nå ikke er med på det forliket som regjeringspartiene, Venstre og Pasientfokus har inngått.
Medienes begrunnelse for å kritisere Høyre for ikke å være med på forliket er også interessant: «Alle» må jo skjønne at dette ville komme før eller siden. «Alle» er jo dessuten for grunnleieskatt som prinsipp. Og «alle» skjønner at Høyre ikke kommer til å fjerne eller endre skatten igjen, dersom partiet kommer i regjering. «Alle» partier «trenger» jo de økte skatteinntektene.
Men siden vi lever i et demokrati og ikke i et teknokrati, kan det kanskje være lurt å reflektere litt nærmere over prosessen, slik den egentlig har vært.
Det startet altså med at Solberg-regjeringen, etter ønske fra Stortinget, ga et offentlig utvalg, Havbruksskatteutvalget, i oppdrag å utrede en form for «lakseskatt». Utvalget skulle utrede ulike former for beskatning, inkludert en såkalt produksjonsavgift.
Utvalget leverte sin innstilling høsten 2019. Og der gikk et flertall inn for det næringen vil beskrive som en overskuddspasert, periodisert grunnleieskatt, mens et mindretall ønsket en avgiftsbasert grunnleiebeskatning.
Dessverre for flertallet var deres forslag politisk dødt allerede ved ankomst.
Et flertall på Høyres landsmøte hadde allerede våren 2019 stemt ned et forslag om å vurdere en grunnleieskatt på havbruk. Dette var mot partiledelsens ønske, men sånt skjer. Landsmøter er (heldigvis) av og til uforutsigbare, og (heldigvis) griper ikke partiledelsen alltid inn for å stoppe partidemokratiet. (Vanligvis er mediene kritiske til Erna Solberg, hvis hun ikke aksepterer å bli «overkjørt» av landsmøtet. En Rødt-representant skrev også godt om dette i Aftenposten forleden.)
Lignende debatter fant også sted i andre partier.
Den politiske motstanden mot flertallsforslaget var derfor ganske massiv allerede da Havbruksskatteutvalget la frem sin utredning, noe som også ble tydelig i høringsrunden. Konsekvensen var at utredningen delvis ble lagt i en skuff, eller for å være mer presis: Solberg-regjeringen, med støtte fra et flertall på Stortinget, valgte en annen løsning enn flertallet anbefalte. Næringen fikk økt skatt, men etter en annen modell.
Høsten 2019, da utvalget la frem sin utredning, var de fleste partiene allerede i gang med å forberede arbeidet med sine programmer for stortingsperioden 2021-25. Dette er programmer som skulle vedtas før stortingsvalget, det vil si på landsmøtene våren 2021.
Samtlige partier hadde på dette tidspunktet god oversikt over temaet grunnleieskatt på havbruk. De hadde Havbruksskatteutvalgets utredning, og de fikk innspill fra mange aktører og interesser som mente noe om spørsmålet, enten det var næringen selv, næringsorganisasjonene, forskere eller kommentatorer i mediene.
Det var, på mange måter, en drømmesituasjon for dem som skal lage et partiprogram: At et viktig spørsmål er utredet og belyst fra mange ulike kanter sikrer at partiene til slutt fatter gjennomtenkte vedtak.
Og partiprogrammer er viktige: Partienes kandidater går til valg på programmene, med mindre de aktivt har reservert seg før valget. De lover altså å gjøre sitt beste for å få mest mulig gjennomslag for det som står i programmet, dersom de blir valgt.
Vi kan uten videre anta at det i spørsmålet om grunnleieskatt på havbruk var ulike meninger i de fleste, kanskje i alle, partier. Men de programmene som til slutt ble vedtatt på partienes landsmøter, viser hva partienes kandidater gikk til valg på:
Rødt vedtok at partiet ønsket å «innføre grunnrenteskatt for bruk av sjøareal».
SV vedtok at partiet ønsket å «utrede grunnrenteskatt på alle naturressurser med særskilt stor avkastning som direkte følge av tilgang på naturressurser».
MDG vedtok at det ønsket å «innføre grunnrenteskatt på oppdrett».
Venstre vedtok at de er «positive til skatt på grunnrente av våre felles naturverdier», men ville se innføring av en eventuell grunnleieskatt på havbruk i sammenheng med resten av skatteopplegget for næringslivet.
I Senterpartiets, Høyres, Arbeiderpartiets, Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets programmer står det ingenting som antyder at de vil vurdere å innføre grunnleieskatt på havbruk. De hadde, tvert om, aktivt sagt det motsatte. De hadde altså, i hvert fall for stortingsperioden 2021–25, slått seg til ro med den skattemodellen som da var valgt.
Litt velvillig tolket kan vi derfor si at 34 av Stortingets 169 representanter forpliktet seg til å undersøke, utrede eller forsøke å innføre grunnleieskatt på havbruk i stortingsperioden 2021–25.
Ifølge enkelte medier er det likevel merkelig ikke å forstå at grunnleieskatt på havbruk «måtte» komme. Det var jo utredet, og dermed var det bare et tidsspørsmål før det kom.
Så hva vil denne typen resonnement ha å si for valget i 2025?
Ap/Sp-regjeringen har nylig lagt Skatteutvalgets utredning i en skuff.
Utredningen inneholder mange politisk kontroversielle forslag, herunder blant annet boligskatt, økt matmoms og arveavgift, for å nevne noe.
De politiske partiene vil nå bruke Skatteutvalgets utredning, og synspunktene på den, som grunnlag for å utvikle sine programmer, som skal vedtas våren 2025.
Men bør vi tro på det de sier og vedtar, eller må vi forvente at partiene, etter valget i 2025, likevel kan komme til å gjøre noe som de sier at de er mot før valget? Kan det for eksempel bli innført en arveavgift, selv om bare noen av de mindre partiene programfester det?
Og vil kommentatorene og mediene da si at det ikke er noe å bli så overrasket over, siden det allerede er grundig utredet? Alle må jo forstå at det som er «faglig bunnsolid», «riktig», «effektivt» og «rettferdig», før eller siden bare må komme?
Alt det Aftenposten, Dagens Næringsliv, Vårt Land, Dagbladet, VG, Klassekampen, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende, Dagsavisen, Sunnmørsposten, Nordlys, Nationen og iTromsø har ment i denne saken, er legitimt å mene. Jeg er enig i mye av det selv.
Men jeg syns det er bekymringsfullt å se hvordan mediene og deres kommentatorer i så stor grad går i takt og nærmest «skriver av» hverandre.
Det er også tankevekkende at de i så liten grad reflekterer over virkningen av å bryte løfter til velgerne og hvilke konsekvenser det ville ha, dersom dette skulle bli et mønster.
Mediene er enormt bevisst den makten som de mener at «lakselobbyen» har og appellerer til politikerne om ikke å høre på næringen.
Men hvilke tanker gjør mediene seg om sin egen makt når alle mener det samme? Bør vi høre på dem?
Mer fra bloggen
Er LO-lederens mål å skremme folk fra å delta i samfunnsdebatten?
Støre, Sissener og Spetalen
Mediene og rikingene, baronene, fiffen og profitørene
Debatt om skattesystem er viktig
Skatt og privat eierskap: Hvem har lettest spill i mediene?
