Samfunnskontrakt

Publisert: 23. mai 2023

Hva er en samfunnskontrakt?

Det korte svaret er at samfunnskontrakten er «limet» som holder samfunnet sammen – som forhindrer konflikt og polarisering.

Men begrepet samfunnskontrakten er hverken enkelt eller selvforklarende, til tross for et rikt mangfold av historiske røtter, helt tilbake til demokratiets vugge i antikkens Hellas.

Det er flere ulike tolkninger av hvordan vi kan forstå en «samfunnskontrakt». Litt forenklet kan det skilles mellom tre forskjellige betydninger av begrepet:

En faktisk kontrakt som er bindende for alle samfunnsborgere.
Et filosofisk tankeeksperiment som begrunner hvordan samfunnets grunnleggende institusjoner bør være utformet.
En bredt forankret forståelse av våre grunnleggende rettigheter og gjensidige forpliktelser overfor hverandre, som likestilte samfunnsborgere.

Variant 1: En bindende kontrakt for alle samfunnsborgere

I bokstavelig og formell forstand, fins det naturligvis ikke noe slikt som en konkret og forpliktende samfunnskontrakt som enkeltpersoner kan stilles til ansvar for. Med en gang vi åpner for å sanksjonere enkeltpersoner for påståtte «brudd på samfunnskontrakten», havner vi fort i en autoritær felle og baner veien for vilkårlig maktbruk fra myndighetenes side.

Det nærmeste vi kommer et begrep om en formalisert samfunnskontrakt i Norge, er trolig summen av lover og regler. Men i dette tilfellet blir begrepet samfunnskontrakten et overflødig begrep.

Variant 2: Et filosofisk tankeeksperiment om et samfunns ideelle spilleregler

Det hittil mest ambisiøse forsøket på å formulere en teori om en ideell samfunnskontrakt var trolig den amerikanske filosofen John Rawls’ mye omtalte bok A Theory of Justice fra 1971. Rawls’ teori bygget på premisset om at vi, som rasjonelle vesener, ville være i stand til å komme frem til en tilnærmet konsensus om samfunnskontraktens innhold, hvis vi, «bak et slør av uvitenhet» om vår egen bakgrunn og posisjon i samfunnet, stilte oss spørsmålet om hva slags samfunn vi vil ha og hvilke prinsipper det bør bygge på.

I John Rawls’ filosofiske tankeeksperiment var det rettferdighetsbegrepet som stod i sentrum for samfunnskontrakten, ikke ulikt det vi finner hos hans filosofiske forløpere, Locke, Rousseau og Kant. Rawls’ teori bygger på to bærende prinsipper, som han forstod som grunnmuren i en samfunnskontrakt:

…the first requires equality in the assignment of basic rights and duties, while the second holds that social and economic inequalities, for example inequalities of wealth and authority, are just only if they result in compensating benefits for everyone, and in particular for the least advantaged members of society.

Rawls underbygger sitt «justice-as-fairness»-argument på en måte som understreker en av samfunnskontraktens funksjoner: å fremme samarbeid. Med Rawls’ egne ord:

The intuitive idea is that since everyone’s well-being depends upon a scheme of cooperation without which no one could have a satisfactory life, the division of advantages should be such as to draw forth the willing cooperation of everyone taking part in it, including those less well situated.

Skulle man peke på noen land som, med litt tolkningsrom, kan sies å tjene som eksempler på at Rawls’ konsept langt på vei har latt seg tilnærme i praksis, er det nærliggende å peke på de nordiske landene.

Begrensningene i tankene til Rawls og tilsvarende filosofiske tankeeksperimenter som bygger på idealiserte forutsetninger, kommer til syne når vi tar spranget over til den mindre idealiserte virkeligheten som all politikk er nødt til å ta utgangspunkt i. Da ser vi at den menneskelige rasjonalitet både er begrenset og betinget av en fundamental usikkerhet knyttet til fremtiden. Dessuten har vi i praksis vanskelig for å tre helt ut av vår egen biografi og opptre «bak et slør av uvitenhet» om vår egen posisjon.

Konklusjon: Bak variant 2 finner vi en rekke politisk-filosofiske teorier, fra John Locke til John Rawls, som tilfører flere relevante perspektiver og begrunnelser for en samfunnskontrakt. Begrensningen ligger i relevansen av idealiserte teoretiske forutsetninger, sammenlignet med den langt mindre ideelle virkeligheten som alle politiske valg må ta utgangspunkt i.

Variant 3: En bredt forankret forståelse av våre rettigheter og gjensidige forpliktelser som likestilte samfunnsborgere

Selv om det er sammenheng mellom samfunnskontrakten og samfunnets formelle lover og institusjoner, er begrepene likevel ikke helt identiske. I min forstand er samfunnskontrakten plassert et sted mellom samfunnets institusjoner og samfunnets allment aksepterte verdier og normer. Den reelt eksisterende samfunnskontrakten er derfor både betinget av samfunnets politisk vedtatte institusjoner og det verdifellesskapet som vi selv opplever at vi er en del av som samfunnsborgere. På tilsvarende vis kan vi hevde at samfunnets institusjoner i høy grad er betinget av den opplevde samfunnskontraktens styrke.

En sterk samfunnskontrakt er, slik det fremgår av illustrasjonen under, kjennetegnet ved at den utgjør et stabiliserende bindemiddel mellom institusjonene (de formelle spillereglene) og samfunnskulturen (de alminnelig aksepterte verdiene og normene).

Når samfunnets institusjoner samsvarer godt med samfunnets kultur, er som regel også samfunnskontrakten robust. Og motsatt: Når institusjonene kommer i tydelig utakt med kulturen, for eksempel på grunn av sviktende vedlikehold og et fravær av nødvendige reformer, risikerer samfunnskontrakten å bli skjørere og lettere utsatt for alvorlige bristdannelser (som antydet i den høyre delen i figur 1).

Ut fra denne forståelsen eksisterer samfunnskontrakten egentlig kun i vår bevissthet, som en forestilling om våre gjensidige forpliktelser og forventninger til hverandre som samfunnsborgere. En slik felles forståelse kan også tolkes som et bindemiddel som bidrar til å holde samfunnet sammen.

Det liberale samfunnssystemets motstandskraft mot kriser og andre trusler blir vesentlig svekket i fraværet av en robust samfunnskontrakt som understøtter de spillereglene som gjør friheten mulig for alle. Sammenhengen mellom en robust samfunnskontrakt og høy tillit til samfunnets institusjoner er naturligvis også sterk.

Konklusjon

En sterk samfunnskontrakt kan forstås som et stabiliserende bindemiddel mellom samfunnets institusjoner (spillereglene) og samfunnskulturen (de alminnelig aksepterte verdiene og normene).

Samfunnskontrakten er «limet» som holder samfunnet sammen, og fungerer som et ankerfeste i et velfungerende samfunn.

En bærekraftig samfunnskontrakt forutsetter bred og stabil oppslutning i befolkningen.

Bred oppslutning forutsetter at alminnelige forventninger til frihet, rettferdighet, sosial trygghet og noenlunde like livsmuligheter i stor grad innfris.

Hvis den opplevde ulikheten i livsmuligheter blir for stor, vil enhver samfunnskontrakt før eller siden gå i oppløsning. Når samfunnskontrakten brister, settes institusjonene i spill.

Teksten er sist oppdatert 23.05.2023.