Bør vurdere maksgrenser på pengebidrag til partiene
Hva kan konsekvensene bli dersom de politiske partiene i stadig større grad gjør seg avhengige av bidragsytere?
Publisert: 23. april 2023
Bidrag utgjør, sammen med partienes egen virksomhet og offentlig støtte, det økonomiske grunnlaget for partiene. I utgangspunktet kan partiene motta enhver form for økonomiske bidrag, såfremt giveren ikke er anonym, ikke er et rettssubjekt under statlig eller annen offentlig kontroll, og ikke er utenlandsk statsborger eller på andre måter ikke oppfyller vilkårene for stemmerett.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at pengebidrag i 2005 sto for i underkant av åtte prosent av partienes samlede inntekter, mens tallet i 2021 – det seneste året med tilgjengelig statistikk – var på nærmere 17 prosent.
Bidragsyterne til partiene på venstresiden er i stor grad interesseorganisasjoner og fagforeninger, mens privatpersoner og kommersielle foretak er de største bidragsyterne til partiene på høyresiden. I tillegg ser vi at venstresiden (inkludert Sp og MDG) i 2021 mottok over dobbelt så mye i bidrag som høyresiden gjorde. Bidragene var cirka 72 millioner kroner versus cirka 35 millioner kroner, ifølge partifinansiering.no.
Arbeiderpartiet var her i en særstilling. Partiets største bidragsyter, LO, toppet listen over de største bidragsyterne i 2021 med sitt bidrag på 22 millioner kroner. Nummer to og tre på listen var det LO-tilknyttede Fagforbundet og LO nok en gang, som henholdsvis ga Arbeiderpartiet 6,7 millioner kroner og SV 5 millioner kroner.
Høyresidens største bidragsytere var selskapene Canica AS og Kistefos AS, som bidro med henholdsvis 4,5 millioner kroner og tre millioner kroner til Høyre, to millioner kroner hver til Fremskrittspartiet, én million kroner og 1,5 millioner kroner til KrF, og én million kroner og 500.000 kroner til Venstre.
At LO og LOs forbund støtter Arbeiderpartiet og venstresiden med store summer, er ikke noe nytt. Det er heller ikke nødvendigvis problematisk i seg selv.
Den mest åpenbare positive siden ved at det gis bidrag, er at det styrker partienes økonomi, som igjen kan gjøre partiene bedre i stand til å utføre sine oppgaver. Flere bidragsytere kan også bidra til maktspredning mellom partiene og internt i partiene. I tillegg kan bidrag gjøre det mulig for nye partier å etablere seg.
Det som derimot kan være problematisk, er om partiene blir for avhengige av enkelte bidragsytere. Da risikerer vi at politikken styres av bidragsyters interesser, og at politikkutformingen blir mindre autonom. Dette vil på sikt svekke det representative demokratiet.
LOs forhold til Arbeiderpartiet og venstresiden kan i denne sammenheng være problematisk.
Men hva så med høyresiden? Er ikke den også i stor grad avhengig av bidragsytere, og slik sett også i faresonen for å miste politisk autonomi?
En viktig forskjell er at bidragsyterne på høyresiden ikke er like institusjonelt involvert i partiene, slik bidragsyterne på venstresiden er. LO er eksempelvis representert i Arbeiderpartiets sentralstyre og valgkomité, og normalt også i regjeringsapparatet når partiet er i regjering. Dessuten har LO også for vane å stille sin organisasjon til disposisjon under valgkamper.
Organisasjonen har dermed gode muligheter til å påvirke partiets organisering og politikkutforming. Sistnevnte kan illustreres gjennom LO og Arbeiderpartiets såkalte Samarbeidskomité, samt at LO ofte stiller krav bak sine økonomiske bidrag.
En annen forskjell, kanskje enda viktigere, er at høyresiden simpelthen mottar mindre penger fra bidragsytere enn venstresiden gjør.
Forsvarere av de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og LO vil nok hevde at LO er en demokratisk organisasjon som fatter vedtak om å støtte partier, og at Arbeiderpartiets politikk nærmest er sammenfallende med LOs interesser, og at forholdet derfor ikke er noen trussel for autonomien. At det er slik, kan godt hende.
Men poenget er at det i seg selv er problematisk, på en systematisk måte, å være så avhengig av enkelte bidragsytere med klare interesser. Det er tross alt ingen garanti for at deres interesser er sammenfallende med partiets også i fremtiden.
Hva kan gjøres for å forhindre slike avhengighetsforhold mellom bidragsytere og partier?
Én mulig løsning, som jeg diskuterer inngående i et nytt Civita-notat om partifinansiering, er å innføre maksimumsgrenser på bidrag.
Mer enn 40 prosent av verdens land har, ifølge The International Institute for Democracy and Electoral Assistance, i dag en form for maksgrense på bidrag fra privatpersoner og selskaper av ulike slag. Begrunnelsen bak slike maksgrenser er, grunnleggende sett, å dempe innflytelsen som penger kan ha på politikken.
I Finland er grensen blitt satt til 30.000 euro per kalenderår, mens grensen i Spania er på 50.000 euro.
Hvor en eventuell grense skal settes i Norge, er ikke lett å si. Det er heller ikke enkelt å definere hva som er en giver. Skal for eksempel alle LOs forbund og alle Canicas selskaper ses under ett?
Det kreves analyser og utredninger, og politisk enighet, dersom en grense skal innføres.
Innlegget var publisert i DN 21. april 2023.