En julefortelling

Julen 1989 lærte Nicolae Ceaușescu at en diktators fall ikke alltid er en rosenrød fortelling. Vladimir Putins endelikt kommer neppe til jul i 2022, men kan han falle i nær fremtid?

Bård Larsen

Publisert: 22. desember 2022

The world seems full of good men, even if there are monsters in it.

Bram Stoker

Julen 1989 skulle bli en skuffende høytid for den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescu. Fred skulle riktignok senke seg over Nicolae og hans hustru, Elena, men ikke på den måten de hadde forestilt seg.

Den 21. desember holdt han en av sine mange taler fra balkongen til kommunistpartiets hovedkvarter i Bucuresti. Normalt ville store utkommanderte folkemengder bryte ut i ikke-spontan, rungende jubel for Den store leder. Denne dagen ble han avbrutt av buing og stygge tilrop.

Etter hvert som mengden ble mer uregjerlig, ble Ceaușescu synlig forvirret, han begynte å fomle med ord, fekte med armene og krangle med rådgivere på balkongen. Seansen ble kringkastet over hele Romania, inntil sensuren slo inn og avbrøt sendingen. Men det var for sent. Rumenerne hadde sett nok; de hadde sett svakheten i Ceaușescus regime.

Om julen ble innledet på en skral måte for Ceaușescu, skulle resten bli mye, mye verre.

På 1. juledag, etter en kort flukt fra Bucuresti, ble ekteparet Ceaușescu innhentet av soldater i byen Târgovişte, stilt foran et improvisert folketribunal og dømt til døden. Deretter ble paret umiddelbart ført ut på en skitten gårdsplass, plassert langs husveggen og henrettet.

Sic transit gloria mundi …

Få hendelser i nyere historie har på en så konkret måte illustrert hvor tarvelig og ynkelig fallet fra absolutt makt kan være. Det ydmykende endeliktet til ekteparet Ceaușescu står i grell kontrast til det pompøse og allmektige de forlot: Kommunismen var et luftslott bygget på løgn. Regimet var nepotistisk og korrupt, et faktum det meste av omverdenen hadde vært klar over i mange tiår før det hele kollapset. All verdens kransekakeestetikk kunne ikke kamuflere det, heller ikke for rumenere flest.

Diktatorer er tross alt mennesker de også, og helst ganske stusselige utgaver av menneskeheten, gjerne fulle av mindreverdighetskomplekser, kompensert av stormannsgalskap. Det er som oftest snakk om mennesker som gjennom trusler og teft for makt og vold har klart å karre seg til eneveldig makt. Likevel blir vi like overrasket hver gang en diktator faller, og når de faller, så skjer det vanligvis fort. Og det vi får se når regimet faller, er som oftest en sørgelig branntomt, mens sykofantene, regimets menn og kvinner, forsvinner som rotter fra et synkende skip.

Da DDR-regimet falt, omtrent på samme tid som skuddene falt i Târgovişte, sto den beryktede Stasi-sjefen, gammel, redd og patetisk, men med utallige liv og menneskeskjebner på samvittigheten, foran Folkekammeret i det synkende skipet DDR og proklamerte at han elsket alle mennesker («Ich liebe doch alle, alle Menschen»). «Nothing is more sad than the death of an illusion», har Arthur Koestler skrevet.

Kommunismens sammenbrudd i øst i 1989/1990 skjedde stort sett forbløffende udramatisk. Romania var unntaket (grusomhetene i Jugoslavia skulle komme senere). Ceaușescu hadde 10 000 væpnende mann under direkte kontroll, det såkalte Securitate, en slags blanding av hemmelig politi og keisergarde. Securitate hadde bygget milevis med underjordiske ganger på kryss og tvers i hovedstaden, og var preppet for både invasjon og revolusjon. Ceaușescu satte derfor sin lit til at Securitate ville rydde Palassplassen, der flere hundre tusen mennesker var samlet den 22. desember og som nå, som ved et øyeblikk av ond magi, gjorde krav på systemskifte og demokrati. Og sant nok: Sent på ettermiddagen falt de første skuddene. Ceaușescus lojale fotsoldater skjøt på blink fra hustakene, flere hundre ble myrdet. Men ånden var ute av flasken og – skulle det vise seg – umulig å få tilbake igjen.

Revolusjonen skulle lykkes på svært kort tid, og den viktigste årsaken var at det rumenske militæret ganske umiddelbart sluttet seg til demonstrantene. Det hadde seg nemlig slik at forsvarsministeren, Visile Milea, skjøt seg selv i hodet samme dag. Milea var allerede falt i kraftig unåde for å slå ned demonstrasjoner og drepe mennesker i Timișoara et par dager tidligere. I forvirringen ble Mileas selvmord tolket på en slik måte av militæret, at de valgte å nekte ordre fra høyeste hold. Hele verden ble vitne til at rumenske panservogner kjørte rundt på Palassplassen stappfulle med demonstranter på panseret. Snart ble styrkene sendt ut i blodige kamper mot Securitate, i og rundt hovedstaden. TV-huset i Bucuresti ble inntatt, slik at rumenere fikk vite hva som var i gjære. Sammen med det provisoriske revolusjonsrådet utstedte militæret også arrestordre på Ceaușescu, kona Elena og resten av familien.

I lokalene til kommunistpartiets hovedkvarter oppsto panikk. Dokumenter ble brent, partikadere flyktet eller forsøkte å innynde seg med demonstranter. Ekteparet Ceaușescu var i full oppløsning: «Hvordan kunne dette skje med oss?» På taket av sentralkomitébygningen ventet et helikopter, og potentatparet måtte nærmest bæres ut i det. Tungt lastet var det så vidt helikopteret gikk klar av hustakene, for så å forsvinne ut av byen. Nicolae og Elena tilbragte noen dager ved sommerpalasset i Snagov. Nicolae ringte febrilsk rundt uten å få fornuftige svar. Elena ba tjenestepiken pakke ni kofferter med nips. De fikk snart tips om å komme seg videre. Securitate stoppet en bil ved riksveien, men som ved en skjebnens ironi fikk den ganske fort motorstopp. De stoppet nok en bil og ba sjåføren kjøre dem til Târgoviște. Under turen hørte Ceaușescu og de andre nyheter om revolusjonen på bilradioen. Sjåføren tok paret med til et landbrukssenter nær Târgoviște, hvor han anga dem slik at de ble arrestert av soldater fra en lokal garnison. Til slutt gikk ferden i lasterommet på et pansret kjøretøy til en militærbase. Herfra gikk det raskt nedover. Mange husker bildene der Ceaușescu krøker seg ut av panservognen, med den karakteristiske lua skjevt nedover øynene. Skremt som en fugleunge.

Ekteparet Ceaușescu ble tiltalt for en rekke forbrytelser mot menneskeheten, noen funnet på i farta (blant annet helt ekstremt overdrevne tall på drepte i Timișoara), andre helt genuine forhold. Ceaușescuene var utvilsomt skyldige i det meste som er å oppdrive av maktmisbruk: Vilkårlige fengslinger, drap, tortur, nepotisme, korrupsjon og generell frihetsberøvelse.

Aktoratet, i den forstand vi kan kalle det noe slikt, for dette var en skinnrettssak, rettet harmdirrende fingre mot ekteparet og anklaget dem for å ha plyndret folket, ikke minst blottstilt i det gigantomane presidentpalasset Ceaușescu fikk oppført til seg selv i Bucureşti (det monstrøse bygget kostet staten 30 prosent av nasjonalbudsjettet under oppføringen). Ceaușescu protesterte med skingrende stemme: «Nei, nei! Palasset tilhører folket!» Palasset het riktignok på denne tiden noe så egalitært og kjentklingende som Folkets hus (Casa Poporului). Akkurat det rimer i og for seg med den leninistiske forestillingen om at partiet og den store leder er ett med folket – og vice versa. Men en ting er teori, noe annet er plyndring av folket. Ekteparet Ceaușescu levde i overdådig luksus mens folk flest ikke eide nåla i veggen. I den samme forfatningen, altså den av hemningsløs ulikhet, forsvant alle de andre kommunistiske landene ut av soga også.

Det bringer tankene til et ganske enkelt faktum: De kommunistiske autokratiene var som andre autokratier: Tomme tønner. Til syvende og sist er autokratiers evolusjon tilnærmet identisk: Det lille som har måttet eksistere av idealisme og endemål forsvinner superraskt inn i en tåke av regimeoverlevelse. Ikke bare fordi absolutt makt korrumperer absolutt, men fordi autokratier er forbryterstater. Regimets nærmeste og potentaten selv vil garantert havne bak lås og slå, eller enda verre (se under) hvis demokratiet kommer og tar dem. Den eneste måten for en autokrat å overleve på, er å begå flere forbrytelser. Ingen autokrat vil komme helskinnet gjennom innføring eller gjenopprettelse av maktfordelingsprinsippet. Heller ikke ekteparet Ceaușescu.

Det hovmodige og det tarvelige

Etter halvannen time blir dommen lest opp. Den var mer eller mindre ferdigskrevet: Elena og Nicolae dømmes til døden ved arkebusering for folkemord og den skal effektueres umiddelbart. Revolusjonsrådet frykter at Securitate vil prøve seg. Det er ganske åpenbart at

Nicolae har resignert, skjellsordene sitter ikke like løst. Han ber tynt om at de skal skytes sammen og ikke hver for seg, slik tribunalet krever. Ionel Boyeru, mannen som straks skal fyre av salvene som gjør slutt på diktatorekteparet, sier at det er ok.

Boyeru legger merke til at Elena lukter vondt, mens Nicolae er neddynket i eau de cologne. «Jeg har vært som en mor for dere alle, hvordan kan dere?», utbryter Eleana da Boyeru binder hendene bak ryggen hennes. «Ingen vil hjelpe dere nå», sier han.

Ute på gårdsplassen er det hutrende kaldt. De stilles opp mot veggen, langs latrinene. Nicolae synger de innledende strofene fra Internasjonalen, mens Elena roper «Faen ta dere!» Sånn sett illustrerte ekteparet selv avstanden mellom de bevingede ord og den banale virkeligheten. Henrettelsen blir utført lynhurtig og med stor presisjon. Nicolae blir skutt i knærne, deretter i bryst og hjerte. Han blir liggende bakover, med knekk i knærne. Boyeru retter så maskinpistolen mot Elena og skyter henne i nakken. Hun smeller hodet i brosteinen. Døden inntreffer for begge i løpet av sekunder i en sky av røyk. Døden kom brutalt for de nådeløse og slutten ble foreviget på TV.

Den 21. desember hadde hele enheten til Boyeru blitt tvunget til å sverge lojalitet til mannen Boyeru ville drepe innen en uke. Boyeru har sagt at han sliter med inntrykkene, men å angre, det gjør han ikke: «Bestefaren min var prest, liberal, han satt i fengsel store deler av livet. Han var virkelig glad etter disse hendelsene, glad for at regimet hadde endret seg, at Ceausescu døde, og han sa til meg: ‘Ikke bekymre deg, jeg tar på meg alle dine synder.’»

Det er noe parodisk ved alt dette. Komisk, selv om det også er nedslående, for hvem orker å føle sympati for diktatorer, selv når de utsettes for grusom behandling? Likevel er det ofte slik at vi ler av de verste potentatene, Hitler inkludert (les: Chaplin, Mel Brooks), fordi den oppstyltede selvhøytideligheten, påfuglfasaden og det dårlig kamuflerte elendige selvbildet, særlig i ettertid, fremstår så absurd og patetisk. Den engelske historikeren Paul Johnson skrev for eksempel en biografi om Napoleon, hvis hovedpoeng, grovt forenklet, var at den store hærføreren, til egen fortvilelse og passive aggressivitet, ikke forsto borgerlige manerer, særlig ved middagsbordet.

Nicolae fikk i et øyeblikk av ekstremt dårlig dømmekraft hos norske myndigheter (fordi han var kritisk til Moskva), tildelt St. Olavs Orden (utmerkelsen ble trukket tilbake etter hans død). Sammen med Elena ble han, som tradisjonen er, invitert til Slottet for å motta ordenen. Det kunne ikke bli noe annet enn fiasko. De snudde og vendte på all maten i frykt for å bli forgiftet. «Stort sett satt de bare og hvisket og tisket seg imellom», kunne en ansatt ved slottet, Rolf Torgersen, senere fortelle: «Kong Olav viste med stor tydelighet hva han mente og spaserte bare rett ut etter middagen.»

Nicolae var en liten mann (i likhet med blant andre Napoleon, Hitler og Putin), 157 centimeter på strømpelesten. Det sies at han var ubekvem i selskap med kvinner (bortsett fra Elena) og at han hadde talevansker. Ingenting med dette er «galt», selvsagt. At Nicolae ble mobbet på skolen er heller ikke bra. Det som er interessant, er at Nicolae gjorde alt for å fremstille seg selv som høy og mørk. For at ting skulle se normalt ut, beordret han at trappetrinnene til Casa Poporului skulle være lavere, slik at han ubesværet kunne gå i trappene foran TV-kameraene (visstnok noe å legge merke til hvis du besøker bygningen.)

Som Stalin og Maos og andre megalomane var Ceaușescu ganske enkelt overbevist om at han var en av historiens største menn. Derfor fikk han propagandistene sine til å omtale ham som «nasjonens strålende sønn», «Romanias sol» og – ikke minst – «Karpatenes geni».

Intellektuelle ble satt til å skrive takksigelser. Utallige bøker inneholdt prosa, poesi og sanger som lovpriste geniet. Årbøker ble utgitt på Ceaușescus bursdag, som også var en nasjonal helligdag. Selv norske venstreintellektuelle fikk stjerner i øynene. Det meste av dette iscenesatt av Ceaușescu selv. Hvordan kunne et helt statsapparat finne seg i det, spør du?

Skjønt vi skal heller ikke se bort fra at også diktatorer kan være plaget av bedragersyndromet (å føle at man ikke er så dyktig som andre mener), bare i mye større skala, og av enda større grunn enn folk flest. Da blir behovet for å kompensere ekstra stort.

Den forvokste personkulten som omgir mange av verdens diktatorer, er nesten dømt til å implodere (selv om Nord-Korea består).

Det sies at diktatorer ikke liker humor, eller ikke eier humor, fordi humor reduserer diktatoren til en komisk karakter. At brutal makt og tøylesløs vold også kan være banal og patetisk er unektelig et paradoks. Likeså at et grusomt diktatur i bunn og grunn er et svakt mafialignende system som utelukkende av egeninteresse tapper landets ressurser, også de menneskelige, for alt det som egentlig skal komme befolkningen til gode. Derfor var det nok slik at de fleste mennesker som levde bak jernteppet forsto hvor hult det lød når partitopper snakket om «kamerater». I Sovjetunionen ble det vitset på folkemunne: «Hva kalles overgangen mellom sosialisme og kommunisme, ifølge marxistisk dialektikk? Svar: Alkoholisme.»

En av historiens jernlover er at diktatorer blir verre og mer eneveldige desto lenger de sitter ved makten. Det henger igjen sammen med at de blir mer paranoide, ofte med god grunn. Den nedadgående diktatoren vil ettersom årene går stole mindre og mindre på de som er rundt ham, helt til han utelukkende sitter igjen med ja-mennesker. Med folk som er ivrige opportunister, men inkompetente på alle andre områder. Det åpner selvsagt opp for en bankett av elendige beslutninger og suicidal hybris.

Sic semper tyrannis

Når diktatoren har kommet til et slikt punkt, kan han for eksempel forestille seg at det er en god idé å invadere et land med 44 millioner innbyggere, og at dette kan gjøres nesten smertefritt i løpet av en uke. Hva kan vel rådgiverne hans si, annet enn «ja»?

Altså er det nesten ikke til å unngå å henlede tankene til en nåværende despot. Alfahannen i Moskva. Vil vi kunne oppleve et Ceaușescu-øyeblikk i Kreml, anytime soon?

At noe skal skje 1. juledag, er nok å håpe på for mye.

Heller ikke Kremls sterke mann mangler parodiske attributter. Det lange bordet, de fleksende musklene til hest. Den lille mannen gjemt i en bunker, omgitt av flatskjermer, livredd for korona. En latterlig figur sitter altså – nesten på egenhånd – og orkestrerer det som ser ut som et folkemord.

Spørsmålet om tyrannmord (tyrannicide) og rettskaffenhet har vært et fast innslag i filosofihistorien. Blant andre Platon, Aquinas, Grotius, Locke og de amerikanske grunnlovsfedrene … alle mente på ulikt vis at tyrannen er «menneskehetens fiende» og at det er legitimt å ta livet av tyrannen under visse omstendigheter. Selv uten forskriftsmessig lov og dom. Å drepe (den ene) tyrannen er dessuten bedre enn revolusjon, for å unngå blodbad. Skjønt, trenger vi virkelig filosofer til å fortelle oss om det er rettferdig å ta livet av en genocidal galning?

Det sies at Putin frykter vestlige verdier. Det stemmer, men det stemmer kanskje ikke helt på den måten vi tror. Putin frykter ikke nødvendigvis våre verdier som sådan noe særlig, men kanskje heller at frihet vil bety at han ender i domstolen i Haag. Putin er som andre tyranner morderisk, men like fullt livredd for at demokratiet skal komme og ta ham. All antiwoke-prat, av-satanisering og annet som strømmer ut av Putins munn er mest varmluft, for innvortes bruk, eventuelt også ment for å please apologeter i Vesten.

Vi bør nok likevel huske at en diktators fall ikke alltid er en rosenrød fortelling. Hvordan kunne så mange følge ham? Og så snu? Og hva med sykofantene, opportunistene? Den tause majoriteten? Noe vi ofte glemmer når vi tenker rundt autoritære regimer, er at det kreves ekstremt mange mennesker for å holde forbryterstaten gående. Først kommer kampen om posisjoner og straff i det nye regimet. Så kommer korrupsjonen, minnepolitikken og den autoritære nostalgien. Romania har, og har hatt, sin skjerv av alt, men klarer seg etter forholdene ganske bra, både som EU- og NATO-medlem. Det samme kan dessverre ikke sies om for eksempel Libya og Irak. Og hvordan gikk det egentlig med post-Sovjetunionen? Er det som kommer etter tyrannen en slutt på tyranniet?

Vi skal likevel være ekstremt uheldige om tyrannicid i Moskva vil gjøre vondt verre.

God jul!

Innlegget er publisert i Minerva 20.12.2022.