Systemet, og ikke menneskene i offentlig sektor, er problemet
Ikke noe sammenlignbart land har like mange offentlig ansatte som Norge.
Publisert: 26. november 2022
Solveig G. Sandelson vier en kommentar her i avisen til en kort film publisert av Civita. Sandelson henger seg opp i filmens spisse formuleringer, men tar ikke for seg filmens essens. Kommentaren til Sandelson fremstår nærmest som et partsinnlegg for en tillitsreformi offentlig sektor.
Filmen er selvsagt en forenkling. Sånn blir det på fem minutter. Den inneholder stiliserte eksempler på fenomener som er virkelige og viktige. Essensen er som følger: Det er lettere å bruke «eierløse» penger mer slurvete, mindre effektivt og mindre omsorgsfullt enn vi bruker våre egne penger. Dette er det viktig å diskutere.
Ikke noe sammenlignbart land har like mange offentlig ansatte som Norge. Over 60 prosent av pengene som brukes i den norske økonomien (Fastlands-BNP), går gjennom det offentlige. Når brorparten av pengene som blir brukt og investert i Norge, blir plassert der av politikere, ikke markedet og hver enkelt av oss, øker sannsynligheten for uvettig pengebruk og offentlig sløsing.
Mange budsjettsprekker
Vi ser for eksempel stadig eksempler på at det er ekstrem forskjell på de opprinnelige estimatene og den endelige summen på offentlige prosjekter. Dette handler om incentiver – om måten vi bruker «eierløse» penger på.
De involverte partene i prosjektene har interesse av å legge et så lavt prisestimat som mulig når konseptet på prosjekter skal velges. De skal vinne i budsjettet – i kampen om pengene. Når prosjektet er vedtatt, har de samme partene interesse av å øke kvaliteten på prosjektet, legge til nye behov og så videre. De kan gjøre dette fordi de vet at prosjektet ikke blir stoppet.
Selv om kostnadene øker kraftig fra de opprinnelige estimatene, er det ikke tradisjon for å ta prosjektet tilbake til start. Hvorfor skal de det? De bruker ikke sine egne penger. Beslutningene blir ikke fattet av enkeltmennesker og selvstendige, private eiere, som satser sine egne penger. Problemet blir ytterligere forsterket av olje- og gasspenger. De gjør et allment problem verre. Når utgiftene på statsbudsjettet skal dekkes, hentes en stor andel penger fra oljefondet.
Oljefondet er fjernt
Dette er et fond som vi ikke har et veldig personlig forhold til. Nordmenn ville trolig reagert enda mer på offentlig sløsing og økte offentlige utgifter, dersom staten i større grad måtte ha dekket dette gjennom økte skatter og avgifter. Bompengeopprøret er et illustrerende eksempel. Men i dag slipper våre politikere ofte unna prioriteringer – vi sender heller skatteregningen til våre barnebarn.
Tilliten til offentlig sektor svekkes dersom kritikk avfeies som «reinspikka ideologi», slik Sandelson skriver. Skal offentlig sektor bevares og videreutvikles, må vi kunne diskutere effektivitetsproblemer og prioriteringer.
Menneskene som arbeider i offentlig sektor, er ikke problemet. Det er systemet og den politiske kulturen som er problemet. Den evige konkurransen om å hele tiden be om mer og bevilge mer, som igjen fører til mer offentlig sløsing.
Offentlige penger bør brukes mest mulig effektivt. Hvis vi sløser mindre med fellesskapets midler, får vi mer ressurser til sykehus, leger, skoler, lærere og miljøarbeidere.
Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 24.11.2022.