Offentlig sløsing er naturgitt

Politikere og byråkrater bruker andres penger. Derfor er de dømt til å sløse.

Publisert: 9. oktober 2022

Vi ser stadig eksempler på kostnadsoverskridelser i kommunale prosjekter og sløsing i det offentlige. En mulig og høyst plausibel forklaring på fenomenet med offentlig sløsing ligger i de ulike måtene det er mulig å bruke penger på.

Ifølge Milton Friedman, amerikansk økonom og tidligere vinner av nobelprisen i økonomi (som den uformelt kalles), finnes det grovt sett fire måter å bruke penger på.

For det første kan du bruke dine egne penger på deg selv. Da er du opptatt av både pris og høyest mulig kvalitet. Når du for eksempel kjøper deg en ny TV, er du selvfølgelig opptatt av å få en best mulig TV til en lavest mulig pris, og du gjør en innsats for å få det til.

For det andre kan du bruke dine egne penger på noen andre. Da er du normalt opptatt av pris, men ofte ikke like opptatt av høyest mulig kvalitet. Du er gjerne ikke like opptatt av gavene som du kjøper til andre som du er av gavene som du kjøper til deg selv.

For det tredje kan du bruke noen andres penger på deg selv. Da er du ikke opptatt av pris, men du er opptatt av høyest mulig kvalitet på det du kjøper. Her er vi over på hvordan mennesker i det offentlige, politikere og byråkrater, bruker penger. Eksemplene er mange, men av plasshensyn trekker vi frem noen få.

I 2016 dro 20 Arbeiderparti-politikere fra fylkestinget og fylkesrådet i Nordland på studietur til Venezia. Nettavisen kunne fortelle at regningen endte på 300.000 kroner, betalt gjennom gruppestøtten til Arbeiderpartiet i Nordland.

Gruppestøtten mottas fra staten (les vanlige folk). De 20 politikerne brukte 125.000 kroner på hotell og 104.000 kroner på flybilletter, og de deltok blant annet på en tørrfisk-festival.

Samme år dro Nordland Høyre på studietur til München og Salzburg. Også denne var finansiert av gruppestøtten. Turen varte i fem dager, men politikerne hadde bare halvannen dag med faglig program. Flere representanter dro for eksempel på fotballkamp.

Mon tro om slikt er viktig for fylkespolitikere, som har videregående skole, fylkesveier, offentlig transport og tannlegetjenesten som sine kjerneoppgaver.

Nylig kunne Aftenposten fortelle om Velferdsetaten i Oslo. Like etter at Oslo-etaten hadde fått kritikk for dårlig økonomistyring, dro like godt 12 ansatte på femstjerners hotell. Regningen for de to nettene kom på hele 118.000 kroner, som utgjør nærmere 10.000 kroner pr. person. De etats-ansatte drakk blant annet vin for nesten 22.000 kroner.

Alle hendelsene over er eklatante eksempler på hvordan vi er mer opptatt av kvalitet enn pris når vi bruker andres penger på oss selv. Og dette bringer oss over på den fjerde måten å bruke penger på.

Da bruker du andres penger på noen andre. Da er du verken opptatt av pris eller høyest mulig kvalitet. Og denne måten å bruke penger på, er selve kjernen i offentlig virksomhet. Her er eksemplene så mange å ta av at det er lett å bli svimmel, men her er et par.

I 2006 åpnet Tøyenbadet etter å ha blitt pusset opp for 104 millioner kroner. Under ett år senere måtte badet stenges for rehabilitering. Da anlegget skulle åpnes igjen, ble det funnet asbest, og åpningen måtte utsettes. Da badet ble åpnet igjen, var kostnadene kommet opp i 139 millioner kroner. Altså en sprekk på 35 millioner kroner.

På toppen av dette har Oslo kommune nå vedtatt å rive det gamle og bygge nytt Tøyenbad. Det nye prosjektet har fått en ramme på 1,4 milliarder kroner. En ramme som – erfaringsmessig – ikke vil bli opprettholdt.

I 2014 bestemte tidligere Oppegård kommune at det skulle legges et kommunalt vann- og avløpsanlegg fra Oslos grense frem til Bålerud-området på Svartskog. Budsjettet var på 47 millioner kroner, men prosjektet har gått på en rekke sprekker.

Sommeren 2022 er fasiten (foreløpig) klar. Prosjektet vil koste kommunen 170 millioner kroner. Budsjettsprekken på 123 millioner kroner tilsvarer en kostnadsøkning på om lag 262 prosent.

Jeg kunne fortsatt med eksempler. Men du forstår poenget. Hvis ikke, er det bare å google Fornebubanen.

Det offentlige, stat, fylker og kommuner, bør ikke sløse. Skal tilliten til politikerne opprettholdes, bør innbyggerne få mest mulig igjen for pengene som betales inn gjennom skatter og avgifter. Men som jeg har vist i denne teksten, ligger det i naturen til offentlig administrasjon å sløse.

Skal vi ha mindre offentlig sløsing, finnes det derfor bare en virkelig løsning – offentlig sektor må bli mindre.

Innlegget er på trykk i VG 6.10.2022.

Publisert: 7. oktober 2022