Sverigedemokraterna, Åkesson — News Øresund – Johan Wessman – https://www.flickr.com/photos/newsoresund/9186456022/ Jimmie Åkesson, Sverigedemokraternas partiledare, vid sitt partiledartal under politikerveckan i Almedalen kvällen den 1 juli 2013, Visby, Gotland, Sweden. CC BY 2.0

Demokrati

Söta bror i knipe

Sverigedemokraterna fosser frem, men hvordan forholde seg til dem?

Publisert: 17. september 2022

Som de fleste har fått med seg, er det høyrepopulistiske Sverigedemokratene (SD) i sentrum av begivenhetene i det nylig avholdte svenske parlamentsvalget. SD er nå Sveriges nest største parti, og det klart største på borgerlig side. Det byr på adskillige utfordringer, som vel egentlig har vært der ganske lenge. Men hvordan kunne SD bli et så stort parti?

Først litt historie:

I 2014 deltok jeg på det såkalte Segerstedt-seminaret (for svenske og norske mediefolk, debattanter og samfunnsvitere) i Göteborg. Der redegjorde en svensk redaktør for sitt moralske ansvar. Leserinnlegg der innvandringens følger ble diskutert, måtte ikke publiseres, selv om de var velbegrunnede og overhodet ikke rasistiske. De kunne nemlig bli lest av personer med rasistiske holdninger.

Flere i den norske delegasjonen (med stor politisk spredning) var kritiske til hvordan noen i den svenske delegasjonen oppfattet sitt eget ytringsklima. Noen av oss lurte på hvordan et land der rasismebeskyldninger sitter veldig løst, der man så standhaftig har tatt på seg oppdragerrollen, et land som selv oppfatter seg som så raust, likevel har et av de mest markant rasistiske av alle høyrepopulistiske partier i Europa? Hvorfor stemmer så mange svensker på dem?

En av de svenske deltagerne foreslo forsiktig at en årsak til at folk flokker seg om SD ikke er fordi alle er rasister, men fordi det ikke finnes andre partier som stiller kritiske spørsmål om innvandring og integrering. Men for mange av de andre svenske deltagerne fremsto slike forklaringer som et forsvar for Sverigedemokratene.

For noen av oss fremsto Sverige som et eksempel på hvor galt det kan gå når politikere og offentligheten legger lokk på den offentlige samtalen. Det oppsto et eget begrep om det svenske debattklimaet, åsiktskorridoren(meningskorridoren), som beskriver hvordan kritikk av høy innvandring og konsekvensene av denne, veldig ofte ble oversett og mistenkeliggjort.

Svært mange mener at svensk innvandringspolitikk lenge har vært feilslått. Det inntrykket festet seg betydelig under flyktningkrisen i 2015. Selve begrepet «integrering» ble oppfattet som rasisme i store deler av den svenske offentligheten i mange år. Den som tok opp problemer knyttet til innvandring, kriminalitet, bilbranner og integrering ble sendt i skammekroken (der SD satt fra før).

Nå kappes de andre partiene om å være strenge, og det er ikke fordi problemer plutselig har oppstått. Det nye er at en del problemer er blitt langt mer synlige og påtrengende. Blant de fleste partiene trekkes i dag Danmark frem som en rollemodell for integrering. For få år siden ble Danmark utskjelt blant flere av dem.

Kanskje er den svenske erfaringen inne i kjernen av høyrepopulistisk fremgang: Ikke alle problembeskrivelsene deres er automatisk helt feil. Altså kan berøringsangst føre til at helt reelle problemer hoper seg opp. Hva da? I Sverige kunne man tro at SD ble mindre etter at de andre partiene tuslet etter i en del saker, men det har ikke skjedd. Svenske velgere mener fortsatt at Sverigedemokratene har hovedeierskap til en kritisk innvandringspolitikk. Sverigedemokratene gjør det også svært bra blant unge velgere.

Det er skrevet og sagt mye om Sverigedemokratenes høyreradikale, til og med høyreekstreme, fortid, så det får hvile i denne omgang. Det er udiskutabelt at Sverigedemokratene har en brun, ganske nær historie. De erkjenner det selv, og har i flere år aktivt kvittet seg med de verste innslagene. Spørsmålet mange stiller seg er likevel om det er nok. Kan vi i dag regne Sverigedemokratene som et ansvarlig, liberaldemokratisk parti som ikke er fremmedfiendtlig?

I dag fremstår SD som et parti som ikke er blant de aller mest rabulistiske i den europeiske høyrepopulistiske familien. Spørsmålet er om vi kan stole på at SD er helt «av-radikalisert». Mange vil si nei. Til stadighet dukker det opp løse kanoner i partiet som sier temmelig rabiate ting om innvandrere. Støtten til Donald Trump og Viktor Orban sitter løst. Bare noen dager før Russlands invasjon i Ukraina var partileder Jimmi Åkesson uklar på hvem han ville velge av Joe Biden og Putin. I 2021 mente Åkesson at Trump ville blitt en bedre president enn Biden. I Europaparlamentet har SD gjennomgående stemt i favør Russland, slik mange andre høyrepopulistiske partier har hatt for vane. De ville ikke fordømme Russlands annektering av Krim, og stemte imot forslag om å undersøke russisk finansiering av høyrepopulistiske partier. SD har nylig stemt imot støttepakker til ukrainerne i det samme parlamentet. Før valget gikk blant andre den sosialdemokratiske forsvarsministeren så langt som å hevde at SD er en fare for rikets sikkerhet. Det er kanskje å gå for langt. Nasjonalt har SD i det siste vært ganske konsekvente kritikere av Russland, og de er tilhengere av svensk Nato-medlemskap. Likevel sender partiet blandede, ganske uforståelige signaler (kanskje de følger «partilinja» i den populistiske partisammenslutningen i EU-parlamentet?), noe hjemme, noe annet i Europa. De taler med to tunger, som kritikerne hevder, med en viss rett må man kunne si. Blant de sterkeste kritikerne av SD, og særlig av synet på Russland, er det borgerlige partiet Liberalerne.

På mange måter kan man si at Sverige er bundet på både hender og føtter av Sverigedemokratene. Det er ikke en god ting. Vanskeligst er det akkurat nå for de borgerlige. Kort sagt står valget mellom de vi kan kalle mainstreaming og det vi kan kalle ansvarliggjøring.

Blant de borgerlige, særlig hos Moderaterna, råder en forestilling om at Sverigedemokratene vil moderere seg under ansvar, slik det gjerne er når man sitter på pengesekken. Det er noe vi opplevde i Norge med Fremskrittspartiet under Siv Jensens ledelse. Men Frp er merkbart mer moderate på flere områder enn det SD er. Ansvarliggjøring kan også få som resultat (for noen en bonus) at de ansvarliggjorte mister til dels betydelig oppslutning, noe som er veldig tydelig her hjemme med Senterpartiet (ingen sammenligning ellers). Det spørs hvilket utslag en slik tilnærming vil få, avhengig av om Sverigedemokratene kun blir et støtteparti, eller om de mot alle odds klarer å forhandle seg inn i regjering. Men det er ikke gitt at ansvarliggjøring lykkes.

Kritikerne i Sverige, og dem er det mange av, også blant de borgerlige, vil hevde at å slippe SD inn i varmen i praksis er å legitimere dem. Langt på vei er dette derfor et spørsmål om verdier. Det finnes visse grensestolper moderate borgerlige ikke skal bruke som rundingsbøye for å oppnå regjeringsmakt, blir det hevdet. Problemet med en slik tankegang er at de borgerlige da i praksis er dømt til et liv i opposisjon.

Det hjalp nok ikke stort at SD-profilen Rebecka Fallenkvist på valgnatten utbrøt det som lød som et «hell seger», altså Sieg Heil på svensk. Senere skulle hun rette det opp med at hun var påseilet og derfor fomlet med ordene. Påseilet var hun åpenbart, men uansett var dette en lissepasning til de som ikke tror på Sverigedemokratenes reise fra radikale til «normale». Var Fallenkvists brøler et restopplag fra de mange omtalte nachspielene blant Sverigedemokratene, der ytre-høyre-sjargongen satt løst?

At SD vil motstå fristelsen til å skape populismekaos i en kaotisk tid, er ikke umulig, men det vil nok også overraske. Dessuten er innvandrings -og integreringsdebatter i Sverige langt mer polariserte og giftige enn i Norge. Men den største utfordringen, som man nok må ta på alvor, er at tjue prosent av de svenske velgerne fremdeles vil kunne ignoreres og marginaliseres. Det kan utvilsomt føre til ytterligere komplikasjoner.

Det er med andre ord mange knuter som må løses på borgerlig side i regjeringsforhandlingene. Uansett er det nok slik en god del borgerlige tenker her hjemme: Det er helt greit å ikke være i svenske sko om dagen.

Teksten er publisert hos Den norske Atlanterhavskomité 15.9.2022.

Publisert: 16. september 2022