I kveld hadde Dagsrevyen invitert en skatteekspert, Bettina Banoun, som har et nyansert syn på formuesskatten spesielt og på norsk eierbeskatning generelt.

Det føltes nesten litt uvirkelig å se det, og det var på tide – etter at vi i flere dager har måttet lese og høre på all den forakten som mange har for Bjørn Dæhlie.

Det har vært ille å lese og høre på.

Tenk at vi lever i et land der våre fremste ombud, statsråder og stortingsrepresentanter, syns de kan uttrykke så mye avsky og mistenkeliggjøring overfor en navngitt person, statsborger og medborger.

At lederskribenter og kommentatorer gjør det samme, er ikke like overraskende, men det er interessant. Man må ha veldig høye tanker om seg selv og den virksomheten man selv er en del av, for å ha mot til å uttrykke seg slik mange nå gjør om Bjørn Dæhlie.

Vi kjenner alle bakgrunnen: 

Bjørn Dæhlie og ektefellen flytter til Sveits. I den anledning har Dæhlie sagt følgende til Nettavisen:

«Vi flytter til Sveits fordi det er et svært spennende utgangspunkt i Europa og at rammebetingelsene totalt sett er gode. Planen er å jobbe mindre og oppleve mer, og vi gleder oss veldig.»

Dette har fått kommentariatet og sosiale medier til å ta fyr.

«Alle» mener å vite at han flytter fordi han er misfornøyd med den norske formuesskatten. Og det kan jo være. Vi vet fra før at Dæhlie mener at formuesskatten er en feil type skatt, og selv om også Sveits har formuesskatt, er den betydelig lavere. Sveits er, så vidt jeg har skjønt, ikke et lavskatteland, og det er dyrt å bo der – men det er et gunstig sted å drive forretning fra, fordi det er sentralt.

Men fra å «vite» at det er på grunn av formuesskatten at Dæhlie flytter, følger den ene påstanden etter den andre.

Jeg tror det verste jeg har hørt så langt, var en samtale i NRK-programmet «Norsken, svensken og dansken». Der ble det bablet i vei på en måte som etterlot et forvirrende, uklart og usant bilde om hva dette dreier seg om.

Betaler Dæhlie skatt, og ønsker han i det hele tatt betale skatt?

Snyter han på skatten?

Vil han ikke være med på å finansiere den unike norske velferdsstaten?

Han har fått alt av oss: Han har gått på offentlig skole, fått offentlig finansierte treningsmuligheter, og han er blitt hyllet som et idol – og, ifølge svenskene, vært den «verste» vinneren man kan tenke seg, fordi han gikk baklengs over mål.

Han har fått oss til å kjøpe undertøy og treningsutstyr med merket «Dæhlie» på, og nå driver han visstnok med aksjer.

Han er, slik jeg forstår enkelte kommentatorer, rett og slett en snylter.

Det er ganske trist å høre på folk som snakker så lite vennlig om andre mennesker, og jeg spør meg selv:

Stemmer det at Bjørn Dæhlie snyter på skatten eller bruker skatteparadiser på en illegal eller illegitim måte?

Ikke så vidt jeg vet. Både Norge og Sveits er demokratiske land med helt legale og legitime skattesystemer.

Stemmer det at Dæhlie ikke betaler skatt, eller at han ikke ønsker å betale skatt?

Ikke så vidt jeg vet. De 10 prosent  med høyest inntekt i Norge betaler cirka 40 prosent av all personskatt i Norge. De 20 prosent med høyest inntekt, betaler ca. 55 prosent av all skatt.

Formuesskatten er bare én av mange skatter som betales, og mange av dem som er mot formuesskatt, er tilhengere av å erstatte den med andre skatter. Den andre «rikingen» som har flyttet til Sveits, og som mediene har vært opptatt av i det siste, mener at formuesskatten er helt ødeleggende for næringsvirksomheten hans, men at «inntektsskatten gjerne (kunne) vært betydelig høyere». Han har lagt frem et regnestykke som, hvis det er riktig, viser at næringsvirksomheten hans er en ren tapsgeskjeft.

Jo rikere du er, jo mer av formuen er plassert i næringsvirksomhet. De rikeste har godt over 90 prosent av formuen sin plassert arbeidsplasser og bedrifter.

Så lenge Dæhlie og andre som har flyttet, har virksomhet i Norge, vil for øvrig virksomhetene de eier, fortsette å betale selskapsskatt og alle de avgifter som påløper i Norge. Og de selv må betale utbytteskatt hvis de tar ut utbytte fra bedriftene.

Grunnen til at mange er mot formuesskatt på næringskapital, er blant annet at den må betales også når bedriften går med underskudd og derfor ofte tapper bedriften for ressurser, og at Norge (og Sveits, faktisk) er et av svært få land som har formuesskatt. Utenlandske eiere har derfor en konkurransefordel, eller sagt med andre ord: Norskeide bedrifter har en ulempe i forhold til utenlandskeide bedrifter i Norge. Og konkurranseulempen blir stadig større.

Er man mot å bidra til spleiselaget som finansierer velferdsstaten, hvis man er mot formuesskatt?

Selvsagt ikke. Formuesskatten på arbeidende kapital, som er det man reelt sett diskuterer, utgjorde (før de siste skatteendringene) cirka 0,5 prosent av statsbudsjettet. Til sammenligning utgjorde overføringene fra Oljefondet cirka 20 prosent av statsbudsjettet. Danmark og Sverige har hverken formuesskatt eller Oljefond, men de har også, i likhet med mange andre land, en velferdsstat.

Det er sikkert mange næringsdrivende og -eiere som kunne tenke seg et lavere skattenivå. Men det vi først og fremst diskuterer når det er snakk om formuesskatt, er skattesystem. Derfor foreslår mange å erstatte et bortfall av formuesskatten på næringskapital med en økning av andre skatter.

Tenk om vi, i stedet for å ha så mange nedlatende og sarkastiske kommentatorer og politikere, hadde hatt en regjering som var litt nysgjerrig på hvorfor Bjørn Dæhlie flytter, og som hadde invitert han til en samtale uten en haug med journalister og kommentatorer på slep.

Kanskje det var noe å lære?

For uansett hvor mange lederartikler, kommentarer og artikler som skrives – og uansett hvor mye «Norsken, svensken og dansken» fortsetter å avsløre sin forakt for mennesker de aldri har snakket med eller prøvd å forstå – står vi nok dessverre igjen med dette:

Det er lenge siden norske private eiere av næringsvirksomhet begynte å flytte ut. De kringkaster det ikke, men det skjer ganske gradvis. Det norske skattesystemet er veldig bra, men det er ett unntak, som gir en stor ulempe i forhold til konkurrenter fra andre land.

At noen flytter er ikke et stort problem på kort sikt. Man kan si som Rødt- og SV-politikere har sagt før; bare dra deres vei, vi trenger dere ikke – snarere tvert imot.

Problemet er bare at flyttingen gradvis får konsekvenser. Selv «rikinger» er knyttet til sitt nærmiljø og investerer mest der de er best kjent. Gradvis flyttes altså investeringene og virksomheten – det vil si bedriftene og arbeidsplassene – til andre land.

Jeg kjenner ikke Bjørn Dæhlie. Men hvis det går med han som det går med de fleste som flytter ut, så er det bare tidsspørsmål før også formuen hans er flyttet fra Norge til andre land. I klartekst betyr det at den er investert i bedrifter og arbeidsplasser et annet sted enn i Norge. Og det er dumt, for selv om den norske staten er rik, er den ikke så rik at vi kan greier oss uten noen som bidrar til verdiskapingen ved å investere i Norge.

Det nye ser ut til å være at det ikke lenger bare er skattesystemet eller en mer sentral beliggenhet som får private norske eiere til å flytte på seg – det er også den ekstremt negative retorikken de er omgitt av i Norge, noe Banoun også nevnte i Dagsrevyen.

Det er selvsagt sant at Dæhlie har nytt godt av det norske fellesskapet. Men han har også lagt ned en helt enorm personlig innsats for å glede det norske fellesskapet.

Vi har en næringsminister som forsøker å spre optimisme. Det legges visstnok store planer om hva staten skal gjøre for å få til mer verdiskaping, næringsvirksomhet og industri, og han prøver å være positiv og offensiv.

Det er bra.

Men kanskje det hadde vært enda mer nyttig om han i ro og mak tok en kopp kaffe med noen av dem som har flyttet ut eller som vurderer å gjøre det, og alle dem som har fått beskjed om at de ikke er ønsket i Norge, og høre ordentlig etter hva de har å si.

For i verste fall har tidligere statsminister Jens Stoltenberg rett:

En høy skattesats skaper en illusjon om høye skatteinntekter til staten. Men hvis grunnlaget forvitrer, blir inntektene til staten mindre.