Rødgrønn gambling med næringslivet
Vi kan risikere en svært uheldig feilfordeling av ressurser, for eksempel ved at viktig kompetanse og kapital blir bundet opp i ulønnsom og lite fremtidsrettet industri.
Publisert: 8. juli 2020
«Oljen vår vil vare 50–100 år til, og jeg mener vi derfor kan si veldig lite om hva vi skal leve av da. Du kan spekulere og resonnere, men de menneskene som sier noe om dette i dag, de bør du egentlig ikke stole på. De får godt betalt for mye sludder.»
Ordene tilhører Jens Stoltenberg og ble ytret i 2012.
I dag har pipa en annen lyd. De rødgrønne har riktignok fått besøk av MDG, men i et nytt notat fra tankesmien Agenda, er de helt sikre på hva vi skal leve av både under og etter oljealderen. Vi skal nemlig leve av å redde klimaet.
I notatet blir fire såkalte «samfunnsoppdrag» for det grønne skiftet presentert. Selv om partiene ikke ennå vil røpe noen kostnadsramme, er det liten tvil om at dette vil bli usedvanlig dyrt. Det virker duket for subsidiefest, og særinteresser av ymse slag står trolig og venter på invitasjonen allerede.
Hvordan alle disse subsidiene skal fordeles, uten at det favoriserer aktører med større retoriske ressurser og/eller bedre politiske kontakter enn deres konkurrenter, er uklart.
Man foreslår blant annet å etablere to nye statlige fond, ett for hydrogen og ett for flåtefornyelse i maritim sektor. Med tanke på mange av de investeringsfondene som både i dag og historisk ikke har lyktes særlig bra her til lands, men som derimot har medført betydelige tap for norske skattebetalere, fremstår dette noe merkelig.
De rødgrønne partiene ønsker også å gå i front med utviklingen av et statlig hydrogenselskap. Erfaringsmessig vet vi at det å finne vinnerne, både bransjemessig og i form av enkeltbedrifter, ofte innebærer å satse på fremtidige tapere.
Dessuten har staten som eier ikke de beste forutsetningene for å gjennomføre omstillinger på en effektiv og proaktiv måte. Vi kan risikere en svært uheldig feilfordeling av ressurser, for eksempel ved at viktig kompetanse og kapital blir bundet opp i ulønnsom og lite fremtidsrettet industri.
Vi bør likevel gjøre en innsats for å øke tempoet på omstillingen fra petroleumsavhengighet til et mer diversifisert næringsliv. Men det å utvikle fremtidens næringer bør overlates til private entreprenører og kapitaleiere.
Kapital søker nesten alltid dit hvor avkastningen etter skatt er høyest. I dag betaler man langt mer i skatt på utbytte fra aksjeinvesteringer enn man betaler på rente- og eiendomsinntekter.
Investorer og andre som er villige til å ta risiko ved å investere i næringsvirksomhet som skaper arbeidsplasser, må belønnes langt mer enn de gjør i dag.
Det finnes ingen ny olje – det beste vi kan gjøre er å stimulere nyskaping og innovasjon innenfor en rekke næringer.
Innlegget er publisert i Bergens Tidende 6.7.20.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
