Den sosiale blindsonen

Forskjeller i kulturell kapital er vel så viktig som økonomisk kapital, om ikke viktigere, og dette er forskjeller som det er mye vanskeligere å omfordele.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 4. juni 2020

Tiden med pålagt hjemmeskole har igjen satt fokus på hvordan forskjeller i elevenes bakgrunn påvirker skoleresultatene deres. Dette er dog ikke noe nytt. Foreldrenes bakgrunn og involvering har alltid betydd mye for hvordan elevene gjør det på skolen – uavhengig av koronakrise.

Nesten halvparten av elevene som har foreldre med grunnskoleutdanning som høyeste utdanning, eller ingen formell utdanning overhodet, befinner seg på de to laveste av de fem mestringsnivåene i engelsk i åttendeklasse. Under en femtedel av disse elevene er på de to høyeste mestringsnivåene.

Til sammenligning er for eksempel bare én av fem elever med foreldre med universitets- og høyskoleutdanning på de to laveste mestringsnivåene, mens rundt 40 prosent ligger på de høyeste mestringsnivåene.

Omtrent det samme bildet får man ved å se på de nasjonale prøvene for andre fag og trinn, og om man ser på resultater for tidligere år.

Foreldrenes utdanningsnivå har også stor betydning i høyere utdanning, som for om man fullfører en grad eller ikke. Hele 52 og 37 prosent av studentene med foreldre som har henholdsvis grunnskole og videregående utdanning som høyeste fullførte utdanning, har ingen fullført grad åtte år etter at de begynte å studere.

Av 15.438 studenter som fullførte en mastergrad i 2018, var det kun 561 studenter som hadde foreldre med grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Tilsvarende tall for fullført doktorgrad var 18 av 1500. Den store majoriteten av studenter som fullførte en lang, høyere utdanningsgrad, hadde foreldre som også hadde høyere utdanning.

Utdanningsnivå har også betydning på andre områder, som for eksempel helse. Andelen uføre blant dem som kun har grunnskole var 21 prosent, mens den var fire prosent for dem med universitets- eller høyskoleutdanning i 2019. Menn og kvinner som har høyere utdanning og akademiske yrker har mange flere leveår (opptil elleve år for menn og åtte år for kvinner) enn de med lav utdanning.

Norske studier viser at de store fremskrittene innen forventet levealder og antall friske leveår, har i all hovedsak kommet i det høyere sosiale sjiktet, der både utdanningsnivå og inntekt blir vektlagt.

Gratis høyere utdanning medfører alene en stor overføring fra de med lavt til de med høyt utdanningsnivå. Men dersom man inkluderer verdien av leveår ved målinger av økonomiske ulikheter, blir verdiene enda større. Hvis for eksempel en person med høy utdanning i gjennomsnitt får fem ekstra friske leveår, sammenlignet med en person med lav utdanning, tilsvarer dette en økonomisk verdi på syv millioner kroner(!).

Utregningen er basert på at ett ekstra statistisk leveår i Norge er gitt en verdi på 1,4 millioner kroner. Et tall som har blitt diskutert en del under koronakrisen.

Til sammenligning var den gjennomsnittlige nettoformuen til hver husholdning på 2,8 millioner kroner i 2018. Hvis markedsverdien av dagens oljefond fordeles på Norges befolkning, sitter hver nordmann med en verdi på litt under to millioner kroner per person. Verdien av noen ekstra friske leveår er altså betydelig.

Politikere er veldig opptatt av å redusere den økonomiske ulikheten. Det er målbart og konkret, og man har gode politiske verktøy til å omfordele både gjennom skattesystemet og via velferdsstaten.

Men som vist over er det mye som tyder på at kulturell (og sosial) kapital, blant annet illustrert gjennom utdanningsnivå, er minst like viktig, hvis ikke viktigere, for hvordan det går i livet.

Riktignok korrelerer utdanningsnivå med inntektsnivå, slik at tiltak mot økonomisk ulikhet også bidrar til en viss justering av disse forskjellene. Men det er ikke nødvendigvis gitt at barnebarna til en fag- eller industriarbeider med høy lønn innen oljenæringen vil ha en sikrere fremtid enn barnebarna til akademikeren som jobber i offentlig sektor med en klassisk norsk «middelklasselønn».

Kulturell kapital blir trolig enda viktigere i fremtiden, i takt med teknologiske endringer, innvandring og økt globalisering.

Likevel kan dagens progressive skattesystem ofte føre til en hardere skattlegging av fagarbeideren enn akademikeren. Verdien av ekstra friske leveår for akademikere er ikke i nærheten av å bli omfordelt overhodet. Samfunnets kostnader til pensjon og helseutgifter til den samme gruppen, som har høyere forventet levealder, kommer i tillegg.

Det finnes svært få politiske tiltak som direkte bidrar til omfordeling av kulturell kapital. Konkrete forslag som har som formål å treffe kulturell kapital direkte, som for eksempel egenandeler i høyere utdanning, som jeg foreslo i Klassekampen 3.mars, er et mulig forslag, men det er svært upopulært.

Det er mye som tyder på at vi har en blindsone i ulikhetsdebatten. Forskjeller i kulturell kapital er vel så viktig som økonomisk kapital, om ikke viktigere, og dette er forskjeller som det er mye vanskeligere å omfordele.

Innlegget var publisert i Klassekampen 2. juni 2020.